Den nakne stillheten

Mot til å være i den nakne stillheten

På Engen diakonissekloster på Toten, det eneste evangeliske klosteret i Norge, bor to modige damer.  De vil ikke sees på som ”museumsgjenstander” folk kommer for å se på eller ”fromme bønneforeningsdamer”, som Søster Eva muntert omtaler det. Nei, de vil være samfunnsaktører ved å representere noe radikalt annerledes. De vil bety noe for oss som ikke lever på Engen. De vil utfordre oss til radikale veivalg og tidsbruk, - men først og fremst å våge stillheten. Et klosterliv omtaler de som ”en vei for de få – en kilde for mange”.

På jordet

De innrømmer at de lever bokstavelig talt ”helt på jordet”.

- Bare det å velge bort TV er for mange veldig rart. Men vi ønsker på mange måter å være en motkultur, men søster Eva forsikrer om at de leser aviser og hører nyheter på radio. Det er ikke et poeng å isolere seg fra samfunnet, men et bevisst valg om hva man fyller seg med.

- Folk kommenterer med undring at vi ser så glade ut.

Søster Eva har vært på Engen siden 1987. Søster Magnhild ble som første lutheraner vigslet til nonne i Norge i 1995. I løpet av årene har de også hatt søstre hos seg fra Moderhuset i Frankrike. Nå er det kun søster Magnhild og søster Eva på Engen.

- Vårt kall er å be for kirken og verden, men våre tidebønner er åpne for alle og vi deler gjerne stillheten med andre, sier søster Eva.

- Men siden vi kun er to nonner for tiden i fellesskapet, begrenser det kapasiteten vi har for å ta i mot gjester som bor her, sier Søster Eva. Men de har gjestehus stående. Gjennom årene har en mennesker funnet veien hit og de som kommer finner alltid veien tilbake. Men veien er smal og de som går den er få. Det koster nemlig å ta skrittet inn i stillheten.

 

Naken stillhet

- Stillheten er for mange mer smertefull enn støyen. En del blir likevel tiltrukket av dette livet, men sjelden for å bli her, sier søster Eva.

Klosterordenene i Europa, også de katolske, opplever for tiden liten rekruttering. Også på Engen håper de på flere i fellesskapet.

- Vi opplever at ungdom er engasjerte. Men det er et skitt å forplikte seg og stå på valget, det er vel ikke in i tiden, konstaterer søster Eva.

- Ungdom er lettere å få i tale om dette enn de godt voksne. Vi hadde en fantastisk opplevelse på Skjærgårdsgospel for noen år siden. Jeg hadde bibeltime om bønn. Hvor vi gikk ble vi stoppet og møtt på en flott måte, forteller hun.

Engen kloster er eneste protestantiske kloster i Norge. Begge søstrene er medlem av Den norske kirke og bevisst på at de er den plassen i Guds Kirke som de har fått. De har hatt et godt samarbeid med lokalmenigheten i Kolbu og Hamar bispedømme.

- I vår kirkelige tilværelse kan det være liten forståelse blant eldre voksne for dette livet vi har valgt. Noen kan sågar se det som litt provoserende. De katolske klostrene opplever en helt annen støtte fra sin kirke. Det er en ting å klappe oss på skulderen, men langt til det å skulle anbefale for unge i menigheten å tilbringe livet slikt.

- De som kommer hit er ikke bare bevisst troende, men ofte mennesker som leter.

Uansett. Alle er velkomne. Hva er altså vitsen med å velge bort TV eller skrelle bort annet ytre støy – i fastetiden eller i en annen periode?

- Kloster livet er et kall for noen få. Men for alle kan det være godt å skrelle bort noe og spørre seg hvem er jeg? Er min tro blitt et sett med læresetninger jeg slår andre i hode med?

Søster Eva utfordrer og er ikke redd for å provosere.

- Hva betyr troen for meg? Hva blir jeg frelst fra og hva blir jeg frelst til?

- Mange kvinner er så opptatt med mann, barn, jobb og hus at de aldri har tid til å spørre ”hvordan har jeg det egentlig?”

Søster Eva snakker treffsikkert. Hun har møtt en del og hun har tort å møte seg selv.

- Vi er alle såret. Det ikke noe nederlag å se det. Vi bringer så lett våre sår videre til våre barn, i ekteskapet eller i et nonnekloster.

- Når den andre trykker på en sår tå hos oss, reagerer vi fordi vi er såret. Det er vi alle. Djevelen frister oss til å tenke vi ”han er vel ikke glad i meg”. Og den andre føler seg avvist av deg.

Denne sårheten kan man få kontakt med i stillheten og det er for Guds ansikt man kan gjøre noe med den. Underholdningskulturens overfladiskhet døyver folks sår. Det blir støy vi fyller oss med slik at vi ikke skal høre vårt eget hjertes rop.

- Å gå inn i stillheten er å kle seg naken for Vårherre med alle de spørsmål vi har, sier Søster Eva.

- Hva er du blitt frelst fra? Det er kanskje lettere å se hvis man har vært rusavhengig… Og hva er du frelst til? Hvor får du din daglige dose næring i samværet med Gud?

Søster Eva er direkte. Hun medgir at dette har vært runder hun har hatt i eget liv og i møte med andres.

- Dette er sprengstoff hvis vi tør å snakke om det. Hva dreier troen seg om?

Dette leder også til samfunnskritiske spørsmål mener Søster Eva. – Hvordan bruker vi vår tid? Vi drukner i rikdom, mens verden dør av sult. TV kan være vel og bra som informasjonskilde, men underholder vi oss ikke i hjel? Det vi stapper inn gjør noe med oss. Folk er så opptatt for tiden av hva man spiser, men hva med det andre vi fyller oss med? Vi må huske at vi er en levende organisme.

Fastetiden

Fastetiden kan være en tid for å stoppe opp. Ha mot til å gå inn i stillheten. Ha mot til å møte Mesterens fortvilelse slik han opplevde den i Getsemane. Men faste kun for å bevise at en kan slutte å spise sjokolade eller kjøtt, tror ikke søstrene har så mye for seg.

- Det må ha et mål, nemlig til mer tid med Gud og til å være sammen med noen mennesker du ellers ikke har tid for. Hva med å ringe tante Augusta? Det skal altså være mer en årlig renselse eller tid for å vise at man har kontroll over et eller annet behov. Det må gi noe nytt, en ny erkjennelse…

- Det er tid for å stoppe opp og se. Innover og utover, sier Søster Magnhild stille.

Søstrene gleder seg til påske. Det er kjernen av hvorfor de er her.

- Påske er vår grunnkilde til håp.

- Kristendommen er lineær. Vi går mot noe. Vi skal selvfølgelig ikke havne i den grøft at vi kun venter på himmelen. Vi skal leve nå. Men vi går mot noe. Vi venter. Vi går mot dagen med håp. Vi trenger himmelperspektivet over livet, ellers blir det håpløst.

- Påskens mysterium er at vi kan våge å håpe. Søster Eva taler seg varm av engasjement.

Det er så stort at vi kan ikke fatte det. Ingen kan se Gud og leve.

- Liturgien er en beskyttelsesdrakt for å nærme seg mysteriet.

- Luther mente tidebønnene var for alle. Jo travlere han var, jo mer ba han. Jo mer vanskeligheter Luther hadde, jo mer ba han.

 

Klosterlivet

For noen kan et par dager borte fra eget hverdagsliv være måten å få kontakt med seg selv og lytte til Gud. Noen føler kallet til stillheten for hele livet.

- Vi merker at folk er nysgjerrige på oss når de kommer hit. Men som sagt vi ønsker ikke å være museumsgjenstander. De kommer hit med spørsmålet ”hvem er dere?”, men vi vil heller at de skal reise med spørsmålet ”hvem er jeg og hvem er Gud?”, sier Søster Eva.

Kom som du er og bli det du er. Slik ønsker Søstrene å være et fellesskap vi kan ha godt av.

- Vi ønsker å løfte verden i bønn. Det er vår oppgave.

Til det har Søster Eva og Søster Magnhild gitt avkall på ekteskap og egen familie.

- Man kan si det slik at vi har gjort oss uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld, sier Søster Eva og tilføyer; - For en kvinne er det vanskelig å gi avkall på det å få egne barn.

Men at det skulle gi henne en høyere status enn andre kvinner vil hun ikke ha noe snakk om.

- I middelalderen satte man jomfruer høyere enn kvinner som viet seg til en mann. Jomfruer kommer ikke først i køyen til himmelen. Det er det rene vrøvl. Luther også protesterte mot det.

- Vi gir vår kropp direkte til Gud, i stedet til en ektefelle. Jeg ser meg som mer fri til å elske alle på en annen måte enn om jeg hadde familie å ta meg av, sier hun. Søster Eva er imidlertid ærlig om klostertilværelsen om gode og vonde dager også der. De har ingen mulighet for ”fluktmulighet” til å gå på jobb eller ut med venner når relasjoner i hjemmet skranter.

- Det er kun de første 14. dagene i klosteret at man er som et fromt lam. Etter hvert blir du provosert av ting og har ditt å jobbe med, som andre mennesker. Djevelen kommer og lager misforståelser hos oss som i andre fellesskap og familier. Hans oppgave er å splitte og få oss til å skylde på hverandre. Fristeren er i ørkenen også.

Men i stillheten i ødemarken oppdages også store skatter. Søster Eva smiler mye.

- Folk spør oss om det ikke blir kjedelig her. Om det ikke er greit at det kommer noen på besøk. Søster Magnhild ler.

- Livet her er alt annet en kjedelig.