– Nå er det som om Gud, på tross av vår flinkhet eller famling som kirkesamfunn og i alt det vi i får til eller ikke får til, gjør noe som vi ikke helt aner rekkevidden av. Tor Erling Fagermoen er optimist midtveis i første periode som synodeleder. Og han mener det ikke handler om å krysse av for målplanpunkter, men VÆRE kirke med alt han mener det innebærer. Les årets nyttårsintervju.
Nyttårsintervjuer har en lang tradisjon i Frikirkens publikasjoner. Først i Budbæreren og nå i VEIEN. Vi er godt over midtveis i januar og har fått mulighet til å smake på det nye året. Synodelederen er glad for å kunne dele sine tanker i starten av et nytt år.
Hva er status quo i Frikirken i starten på 2026? Hva ser du av takkeemner og utfordringer i kirkesamfunnet?
– Internasjonalt lever vi i urolige tider, samtidig er dette mulighetenes tid. Det rapporteres om en ny åpenhet og om mange enkeltpersoner som søker Gud og kommer til kirke. Vi merker det også i vårt eget land. Når jeg ser tilbake på året som gikk har jeg lyst til å trekke frem lovsangsinnspillingen som skjedde på Videre Sommer og Frikfestivalen. Den har fått en formidabel mottagelse til nykommer å være, med flere hundre tusen avspillinger, og jeg hører godt om den fra både unge og eldre. For meg er dette et uttrykk for at vi står sammen i alle generasjoner og ønsker oss mer av Gud og mindre av oss selv. Så må jeg også snakke som lokal pastor, for det er jeg også:
– I Bergen ser vi en fordobling av gudstjenstedeltakere de siste to årene, det er veldig oppmuntrende å oppleve det. Rundt 10 har kommet til tro og mange har blitt fornyet i troen. Det er helt klart for oss at dette er noe Gud gjør, sier Fagermoen, som fortsatt er hovedpastor i menigheten i Bergen samtidig som han er nasjonal leder, som synodeleder: – Ved inngangen til et nytt år kjenner jeg på at vi har mye å være takknemlig for. Unge mennesker som kommer til tro, folk som opplever at det å komme til menighet er å finne et hjem. For en spennende tid å være kirke i! Jeg har veldig troen på Frikirken og det vi driver på med sammen.
Ved starten av 2026 er du halvveis i din første periode som synodeleder. Hva er viktig for deg på dette tidspunktet?
– Kan jeg få si fire ting? Jeg delte fire punkter med synodestyret mot slutten av 2025, egentlig mest som en innledning til samtale. Jeg vil gjerne invitere hele kirkesamfunnet til å mene noe om dette, så det er fint å få dele det her.
– Nummer en er overlevering til neste generasjon. Her synes jeg at Frikirken har vært gode de siste årene, og det må vi fortsette med. Generasjonspila som ble løftet frem på synodemøtet er et godt bilde på generasjonene sammen, men vi må ikke glemme å stadig få frem de yngre lederne og gi dem ansvar.
– For det andre: Å respondere på «den stille vekkelsen». For meg er det helt åpenbart at noe har skiftet eller er i ferd med å skifte. Det er en åpenhet for tro, særlig hos de unge, og vi ser det gjennom både nye som kommer til tro og en økt lengsel blant allerede troende etter å gå dypere i troen. Når dette skjer, hvor er vi som kirkesamfunn og enkeltmenigheter? Det må vi snakke om, og det må det handle om i 2026.
– For det tredje: Å navigere med visdom i samlivsdebatten. Som kirkesamfunn er vi fortsatt preget av vedtaket fra Synoden i 2024. Samtidig er det mange som er lei av hele debatten og sier: Nå må vi komme oss videre. Det må vi, men spørsmålet er hvordan. Jeg er opptatt av å ta vare på hele bredden i kirkesamfunnet og at vi må øve oss på å tåle hverandre og elske hverandre selv om vi ikke er enige i alt.
– For det fjerde: Å være med på den forvandlingen Gud gjør i mennesker og samfunn. Dette handler om å se Guds rike her og nå. Som kirke må vi aldri være oss selv nok, men gjerne engasjere oss i samfunnsspørsmål. Ikke for å herske, men for å tjene, og gi videre den kjærligheten vi har fått fra Gud både i og utenfor kirkerommet. Gud forvandler liv og vi kan få være med å tjene ham i det store bildet av hva han gjør, sier Fagermoen og presiserer at dette vil han snakker mer om framover.
Til ditt tredje punkt, om samlivssaken: Hva har du tatt lærdom av, fra 2024 og 25? Hva vil du gjøre enda klokere i 2026- og hvordan?
– Oj, det var et stort spørsmål! Jeg opplever at jeg lærer hele tiden, og jeg er takknemlig for tålmodighet og raushet med en synodeleder som absolutt ikke har alt på plass. Jo mer jeg lærer Frikirken å kjenne, jo mer blir jeg glad både i folka og ordningene våre som har stått sin prøve gjennom snart 150 år. Jeg ser masse muligheter og ser frem til fortsettelsen, sier Fagermoen.
Kirkesamfunnet vedtok på synodemøtet i 2017 et felles måldokument (målplan). Hvordan har dette endret kirkesamfunnet? Og hva er ditt inntrykk av implementeringen?
– Vi vet faktisk ikke helt hvordan det har gått. Det er fordi det er lokalmenigheten som både utfører og rapporterer. Og noen ganger har det nok vært viktigere for menighetene å gjøre, enn å rapportere. Det har jeg stor respekt for. Vi er kirke og ikke organisasjon. Vårt kall er å forkynne evangeliet, døpe og feire nattverd. Det skal vi fortsette med å gjøre, sier Tor Erling Fagermoen.
Han imøtekommer dermed langt på vei noe av kritikken som kom før målplanen ble vedtatt, hvor man nettopp presiserte at vi er kirke, ikke organisasjon. Fagermoen skroter likevel ikke målplandokumentet, som fortsatt er gyldig og som også det vedtatte Kultur og Retning-dokumentet bygger på.
– Jeg opplever at de tre overskriftene fra målplanen har satt seg godt i kirkesamfunnet, i så stor grad at Synoden i 2024 valgte å beholde dem frem mot 2030: Jesus i hverdagen, Jesus til nye generasjoner, Jesus til nye mennesker. De tre nye ordene som ble vedtatt under overskriften Kultur og retning, nemlig relasjon, generasjon og multiplikasjon opplever jeg som nye måter å si det samme på. Og vi snakker nå altså mer om hva vi gjør, og retningen arbeidet skal ta, enn å kreve rapportering på absolutt alle områder.
Selv om vi er kirke og ikke en målstyrt organisasjon, det å konkretisere kan vel være bra?
– Jeg nedvurderer ikke målplanen. Konkretiseringer har gitt frukter, for eksempel dette med å satse på unge ledere, mener han og fortsetter: – Hvis du ser for eksempel på punktene under overskriften Misjon, er de i stor grad oppfylt:
-
Samtlige menigheter har regelmessig kontakt med minst én av utsendingene våre.
-
Vi har gjennomgått og fornyet misjonsstrategien og forankret den i menighetene våre.
-
Vi har styrket misjonsarbeidet vårt blant muslimer i Norge.
-
Vi har styrket misjonsinnsatsen i Midtøsten.
-
Vi har økt misjonsgaven.
Så du har tro på at det å være konkret i hva vi vil, kan være bra?
– Jo, så absolutt. Men livet i kirken handler ikke om å fylle ut skjema riktig. Alle menighetene skal ikke gå i takt, og gjøre alt det samme, sier Fagermoen, som presiserer at han kommer fra organisasjonsliv og kjenner målstyring, både fra tiden i Laget og Misjonssambandet, og hevder at å være kirke er noe annet.
– Men merk dere at vi vil at menighetene teller både gudstjenestedeltakelse og kirkelige handlinger, dessuten stiller myndighetene krav både til riktig kirkebokføring og til økonomirapportering, understreker Fagermoen.
Veien ønsker å ta noen tråder tilbake til Budbærerens tidligere nyttårsintervjuer med synodeledere. I 2018 ble de to synodeformennene utfordret til å kommentere på følgende: I alle de tre nyttårsintervjuene vi har sett på, går misjonalt hverdagsliv igjen, selv om ordet «misjonal» ikke ble brukt. Jølstad spør for eksempel leserne: «Er det boligområder i nærheten uten fast møtevirksomhet?», Bruno Jakobsen snakket om «hellig uro for de ufrelste», for å utfordre til å starte lokalt utadrettet arbeid i Norge. Arnfinn Løyning sa i 2008: «Jeg og alle andre i menighetene har naboer, bekjente og kirkeuvante venner som vi kan bygge varme relasjoner til. Her har jeg mer enn nok av utfordringer i eget liv. Tenk om 2008 kunne bli et vendepunkt for mange av oss i våre hverdagsrelasjoner». Jarle Skullerud og Anne Mari Schiager Topland svarte: - Det er flott å lese hva de andre uttaler. I løpet av disse åra har det skjedd en endring. Misjon gjelder også hjemme i Norge, sier begge: - I dag utfordrer vi som menighetsledere til å bruke tid med ikke-kristne, og ikke bruke all sin tid i kirke. Å legge ned en aktivitet for å få bedre tid i nabolaget, det er nok litt utfordrende i noen av våre menigheter. Men det bør gå an å si høyt at det må holde med 1-2 dager/kvelder i kirken, mener synodeformann Skullerud.
Tor Erling, hva tenker du om at alle synodeformennene snakker om å være «misjonal kirke»?
– Det er flott å høre disse sitatene. Vi som er ledere i dag, står i en stolt tradisjon fra tydelige ledere med et sterkt ønske om å nå nye mennesker med evangeliet og å se nye menigheter plantet, sier han. – Og samtidig slår det meg, at vi er på et annet sted nå. Jeg har også sagt «tenk om» i ulike sammenhenger opp igjennom. Men for første gang sier jeg «tenk at». Det er for tidlig å bruke ord som «vekkelse», sier han og kommer med eksempler fra mennesker som opplever en ny åpning for å snakke om tro, på en annen måte enn de kunne før. – Det er ikke vi, men historieskriverne om ti og tjue år som skal sette en merkelapp på denne tiden. Men jeg er overbevist om at det er noe på gang. For meg er det en mulighetenes tid fremfor noe. Dette er tiden for å invitere til gudstjeneste. Dette er tiden for å forkynne evangeliet og invitere til frelse. Dette er tiden for å arrangere Alpha-kurs og for å åpne hjemmene våre og livene våre for folk som ennå ikke tror, sier han.
– Har du hørt om Algeriske Rania Louhibi, spør Fagermoen. Hun vokste opp i en muslimsk familie med røtter i Algerie, der bestefaren var rådgiver for lederne i det islamistiske partiet FIS under borgerkrigen. Som tenåring gjorde Rania Louhibi opprør mot kontroll og religiøse regler – ble ateist, feminist og «superwoke». Men friheten ble tom. En dag, fyllesyk utenfor en kirke på Majorstuen, gikk hun inn – og fant et fellesskap som forandret livet hennes.
– Det er en åndelig atmosfære nå, som ikke var der før pandemien, mener Tor Erling Fagermoen, og siterer Johannes Åpenbaring 3,7. «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, ...» – Gud har åpnet en dør, og hvis det er GUD som gjør det ... er det ingen som kan stenge den døra, oppmuntrer synodelederen og tilføyer:
– Jeg ønsker å sende ut en takk til trofaste slitere innen gudstjenestearbeid, innen smågruppearbeid eller hva det måtte være. Takk for trofastheten, sier han til leserne.
–Nå er det som om Gud på tross av vår flinkhet eller famling som kirkesamfunn, i alt det vi i får til eller ikke får til, gjør noe som vi ikke helt aner rekkevidden av. Det er utrolig spennende!
«Leve mer, mene mindre» ... var tittel på nyttårsintervjuet 2018 med Schiager Topland og Skullerud. Kan den tittelen passe i år også?
– Både ja og nei. Alt må springe ut fra livet vi lever. Det er ikke det vi sier eller mener som er vesentlig, men det vi faktisk bruker tid på. Jeg ønsker å ha tid til bønn og bibellesning, ha tid til ikke-kristne naboer. La Jesus få påvirke meg, sier han og utdyper: – Men her kommer mitt «både og»-svar. Jeg tror også dette er en tid for å være tydelig. Unge mennesker etterspør hva vi mener. Det er en tid for å tie, men det er også en tid for å tale. La oss bruke denne tiden godt, både med handlinger og ord, avslutter synodelederen.