Oskar Hadland, pastor for ungdom og unge voksne, retter i et leserinnlegg i Vårt Land noen spørsmål til meg, i forlengelsen av et innlegg på Synodemøtet 5. juni. Dagen og Vårt Land har referert og i noen grad utdypet uttalelsen min i møtet, bakgrunnen for den og noe av responsen. Når vi nå går fra nyhetssak til debatt, har vi en hel del å snakke om som fellesskap. Svaret mitt sendes derfor til vårt eget organ, Budbæreren, som mitt bidrag til å bringe debatten hjem til Frikirken.
Oskar Hadland, retter i et leserinnlegg i Vårt Land 13. juni noen spørsmål til meg, i forlengelsen av et innlegg på Synodemøtet 5. juni. (innlegget kan leses i lenken ovenfor)
For uinnvidde framstår det som om Frikirken har hatt synodemøte med debatt om samliv. I virkeligheten avholdt vi valg, og det var under valgene jeg tok ordet, slo knyttneven i bordet og brukte sterke ord om kameraderi, tukt og fariseere.
Digitale møter har vist seg å være vel så effektive som ordinære møter, så også Frikirkens digitale synodemøte 2021. Valgene ble utført så tett opp til vår ordinære valgordning som mulig, og det gikk radig unna basert på valgkomiteens innstillinger og et og annet benkeforslag. Valgkomiteens arbeid er alltid komplisert, men denne gangen hadde de åpenbart forvansket oppgaven med et tilleggskriterium om klassisk syn i spørsmålet om homofilt samliv.
Da det gikk opp for meg at vi var i ferd med å ha en avstemming styrt av dette ene kriteriet, uten sideblikk til våre faktisk vedtatte mål om mangfold, ble jeg ordentlig fortvilet og sint. Det tror jeg kom tydelig fram. Synoden har vedtatt at vi skal ha økt andel unge ledere, flere med variert kulturell bakgrunn og at kvinner og menn skal være likeverdige. Vi har likeså vedtatt at vi i denne synodens periode skal ha en åpen, respektfull samtale om samlivsspørsmål. Jeg opplevde at valgkomiteens representasjon og presentasjon av kandidater var tendensiøs og mangelfull, og det gikk veldig brått opp for meg at vi valgteknisk hadde et system i stedet for å fremme mangfold, i seg selv ville forsterke den skjeve representasjonen vi har vedtatt at vi ønsker å endre på.
I dagene etterpå har dette blitt tatt på stort alvor, og det er allerede satt i gang et arbeid for å vurdere om vi kan endre valgordninger for i større grad å sikre mangfold. Jeg skulle ønske det hadde skjedd uten et slikt følelsesutbrudd, men jeg tror dessverre ikke det.
Spørsmål om homofiles samliv og plass i menighetene var som nevnt ikke oppe til debatt på møtet. I etterkant har jeg registrert at den har gått litt her og der, og det er fint. Anliggendet mitt var jo nettopp at dersom vi opphøyer denne saken til avgjørende, da må vi virkelig ta samtalene, på alle nivåer og i alle organer og fra alles sider av saken. Uavhengig av alder, bakgrunn, kjønn, teologisk ballast og legning trenger vi å sitte ved runde bord og legge fram for hverandre det som ligger oss på hjertet. Noe har vi alle sett, noe har vi skjønt og noe har fått noen av oss til å ta stilling i det ene spørsmålet.
Noen ganger har vi svar, andre ganger bare flere spørsmål. Om vi ikke klarer å bli enige, kan vi uansett søke å forstå hverandre?
Til Oskar Hadlands to spørsmål er min respons på dette stadiet av samtalen:
1: Hvilke reaksjoner hadde det skapt dersom jeg, i forsvar av det Garvik stempler som kameratgjengens syn på ekteskapet, hadde valgt å bruke dette språket?
- Dersom du, med et klassisk syn på ekteskapet, hadde brukt ord som synd og tukt, og sagt at det finnes grenser for hva Gud kan akseptere, da hadde du strengt tatt stått på skuldrene til en lang rekke kirkelige patriarker. For noen signaliserer det troverdighet, for andre systemsvikt.
2: Mener virkelig Garvik at hvis Frikirken blir stående på sitt nåværende ekteskapssyn, så blir jeg og alle som stemmer for dette, tuktet av Gud?
- De gangene det tilter for Jesus er når noen – oftest omtalt som fariseere – stiller seg mellom Gud og mennesker med lavere rang. Da slår han ikke av for gode intensjoner, men fordømmer den konkrete handlingen. Det hjelper ikke engang å være trofaste disipler og kommende kirkefedre, Jesus irettesetter dem alle.
Siden samtalen nå er i gang, og igjen må jeg si, det gleder meg enormt, har også jeg noen spørsmål. De kommer fra det stedet i mitt hjerte hvor det brenner, og jeg leter etter konkrete måter å besvare dem med mitt liv. Jeg kjenner at det haster, og jeg vil derfor drøfte dem med kirken jeg hører til i.
- Hvordan kan vi som enkeltmennesker og fellesskap skape forsoning mellom kirken og de homofile (og andre skeive), når vi så fundamentalt gjennom historien har sviktet vår oppgave som forsvarer av de utstøtte og fordømte? Da jeg ble født var det straffbart å være homofil, og det var ikke kirka som la press på å få den loven avskaffet. Fortsatt er skeive blant våre mest utsatte.
- Hvordan kan vi som kirke og disipler vise søkende, homofile mennesker veien helt bort til Jesus, der de selv får stå ansikt til ansikt med ham?
Som pastorer og eldste er vi etter Frikirkens ordning ordinert til de samme løftene. Som bror og søster sitter Hadland og jeg på hver vår side av debattbordet, men vi kneler på samme side av alterringen. Om Frikirken velger å lukke dørene for enkelte mennesker eller grupper av mennesker er det ikke hva vi hver for oss har sagt eller stemt, men hva vi sammen har gjort som blir avgjørende.
Jeg holdet med deg i at debatten, eller helst samtalene, i flertall, må være basert på respekt, og vi som deltar må søke å forstå hverandre. Som kristne ledere må vi holde oss fra å lukke munnen på de som har andre erfaringer og tåle å lytte til andre meninger enn vi selv har. Mellom oss som har tatt utfordringen og blitt betrodd lederverv blant troende, mener jeg det skal være høy toleranse for meningsbrytninger. Det er viktige spørsmål og viktige mennesker vi holder i hendene. Så kan vi heller tenke nøyere over hvilke fordømmelser vi sender ut over dem som ennå ikke vet hvordan det er å sitte i Jesu fang.
Heidi Garvik
eldste Sandnes Frikirke og delegat i synoden