Stadig flere unge opplever ensomhet

En rapport fra Røde Kors om ensomhet blant barn og unge viser at sju av ti ungdommer føler seg ensomme. Ved Blå Kors Chat-senter, som er et tilbud til barn og unge i hele landet, forteller mange av de som tar kontakt om ensomhet, bekrefter fagansvarlig Benedicte Frøystad Jonassen. 

- Ensomhet ligger der som et undertema i mange av samtalene våre og vi ser at det er mye ensomhet der ute, sier Frøystad Jonassen. Hun er fagansvarlig i Chat-tjenesten SnakkOmPsyken.no, som er en del av Blå Kors Chat-senter. Blå Kors er en paraplyorganisasjon på rusfeltet for 16 landsomfattende organisasjoner og trossamfunn, hvorav Frikirken er ett av dem. I Chat-senteret sitter tjue ansatte klare for å møte ungdom fra hele landet, hele året. Typiske temaer som går igjen er ensomhet, selvfølelse, selvbilde, bekymring, søvn, tristhet, vanskeligheter på skolen eller i fritiden, familierelasjoner og alvorlige og mindre alvorlige psykiske helseplager. Det er først og fremst jenter som tar kontakt.  

- Vi har en cirka 80/20 fordeling av jenter og gutter som tar kontakt med oss i Blå Kors. Flertallet av jentene som tar kontakt er i alderen 15-19 år. Vi jobber intenst med å nå flere av guttene, og kjører litt kampanjer for å nå dem, forteller Frøystad Jonassen. Hun har lang fartstid i Frikirken og mange års erfaring som frivillig i barne- og ungdomsarbeid. Selv er hun mor til tre ungdommer.  

Må inkludere tidlig  
- Som mamma selv må jeg si jeg har vært så enormt takknemlig for at andre voksne har sett mine barn, og at jeg får lov til å være ute og se andres barn. Det har en enormt stor verdi, for det å snakke med foreldre sine om ting som er vanskelig kan bli for nært. Det kan bli for mye følelser, og det kan bli farget av ulike ting og erfaringer. Andre voksne kan ta et litt annet perspektiv, og det er usedvanlig viktig.
 
Ensomheten ungdommene beskriver tar form på ulike måter, og er ofte sammensatt. Det kan handle om å mangle venner og nettverk, eller det kan være at man ikke har noen nære å dele tankene sine med. Ikke minst handler det om hvem som «tåler» deg, forklarer Frøystad Jonassen.
 
- Det som er med ensomhet er at vi kan ikke si at det bare er å finne seg en venn, det er bare å prøve. Når du føler deg helt alene og helt tom, så får du på toppen ansvaret for å ordne opp selv. Ensomhet påvirker selvfølelsen vår, egenverdien. Det å tro at andre vil være sammen med meg, lytte til mine ting og forstå meg, og velge meg, oppleves ikke som en reel mulighet. Når ungdom snakker med oss om ensomhet, så treffer det vår egen sårbarhet. Også opplever vi ikke at vi har det store handlingsrommet, for det er ikke så enkelt å gå inn og overstyre relasjoner og få ting til å skje når ensomheten har «flyttet inn». Derfor er det så viktig at inkludering starter i barnehagen, på søndagskolen og i barnekoret. Vi som voksne rollemodeller må vise med våre handlinger at alle skal inviteres med. Gjennom å invitere, vise at «jeg velger deg», så er vi i gang med å bygge selvfølelse og relasjoner. For vi mennesker er relasjonelle, vi trenger hverandre og når vi ikke opplever oss som en del av «flokken» så kommer ensomheten, og egenverdien blir truet. Her har vi alle et ansvar, tenker jeg.
 
- Hva er dere mest opptatt av i møte med de som tar kontakt? 
 
- Det viktigste er å vise at vi tåler det de kjenner på. Å vise at vi som voksne forstår at akkurat for deg, akkurat nå, så er dette overveldende. Også må vi vise at vi skal tørre å være litt sammen med dem i de vanskelige følelsene, før vi bygger oss opp igjen, sammen. For hvis vi ikke møter dem der de er og skal begynne å dra de opp før de er klare for det, så kan det forsterke det vonde. Det er den viktigste anbefalingen jeg vil gi, samtidig er det kanskje noe av det vanskeligste for oss voksne.  

- Som foreldre og voksenpersoner er vår naturlige refleks når barnet faller og slår seg å si «det gikk bra, opp igjen!». Så glemmer vi å tenke på alle følelsene som ligger der; at det faktisk var vondt, at dette var flaut eller at man ble redd. Dermed blir barnet bare speilet i at dette går bra, ikke i alle de ulike følelsene og opplevelsen som ligger der. 

Utfordring i kristne sammenhenger
Blå Kors Chat-senter består av et tverrfaglig team, som har meislet ut et felles verdisyn: «Vi tenker at barn og unge er selvstendige individer, og de skal møtes med respekt og forståelse for akkurat den situasjonen de er i og i den historien de har».  
 
- Når de tar kontakt, så viser de at de vil ha en endring i livet sitt, at noe skal skje. Så de viser en kraft i det. Det må vi anerkjenne, og vi må møte dem på følelsene deres. Akkurat når vi ser dem, er vi med på å bekrefte den unike verdien de har, sier Frøystad Jonassen.  
 
- Ofte hører vi at ungdommene ikke vil blande foreldrene sine inn i dette, «for de kommer til å stresse sykt mye». Det er så mange der ute som er redde for å bry noen og for å være en belastning. Mange har en så liten opplevd egenverdi at de tenker at de ikke er viktige. Så det første de tenker, er om foreldrene eller læreren vil tåle dem og ta imot dem, dersom de sier det de trenger å si. 
 
- Det kan være at vi har en utfordring i våre kristne sammenhenger, på at vi skal være ekstra flinke og ekstra glade. Det presset man står i hvis man er aktiv ungdom i en menighet, det tror jeg vi skal være bevisst på. Som voksne må vi ha noen gode tanker om hvilke signaler vi sender ut, og hvor tydelige vi er på at ingen av oss er perfekte og at ingen av oss fikser alt. Jeg tenker at vi har en unik mulighet med alle de arenaene hvor vi møter barn og unge i menighetssammenheng. Så må vi klare å ikke være så opptatt av at det skal se så bra ut utad. Vi må se ungdommene våre og få de med oss videre, ivare ta dem, og våge å sette ord på alle de vanskelige tingene også.  

Frøystad Jonassen sin erfaring er at for eksempel sinne, er en følelse som ikke blir heiet frem i kristne sammenhenger. Hun mener vi må hjelpe de unge til å øve seg å stå i følelsene sine og tåle dem, for de er ikke farlige, de gir oss derimot viktig informasjon.

- Noen følelser er vanskelige, men følelsenes funksjon er jo å beskytte oss. Hvordan rommer vi disse følelsene, og hvordan setter vi ord på dem når vi er sammen med ungdommene våre? Vi ser ofte at når ungdom blir møtt på følelsene sine, og vi våger å være i de vanskelige følelsene sammen, kommer de ut av dem og finner løsningene selv.

- Hva kan vi helt konkret gjøre?  
 
- I Blå Kors er vi veldig opptatt av egenkraft-ordet, som handler om å finne fram den krafta vi har i oss selv. Av og til kan vi i kristne sammenhenger glemme litt at Gud har nedlagt en kraft i oss, og når ting blir vanskelig kan vi som ledere kanskje for fort gå inn og si at nå må vi be, eller at nå legger vi det i Guds hender. Vi bare sender det videre med en gang. 

- Ved å anerkjenne og validere det ungdommene forteller er vi med å gi verdi til deres historie og opplevelse. Det gir dem en trygghet i at de ikke «er feil» eller «tenker feil». De får en bekreftelse på hvem de er, ikke på prestasjonen de gjør. Å bli sett for den vi er, det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i, det gir kraft og frimodighet.

Frøystad Jonassen mener det er utrolig viktig at tilbudet om en anonym chat finnes, der ungdom gis en mulighet til å sjekke ut egne tanker og følelser før de deler videre.

- Men det kan ikke fylle hele behovet. VI, som voksne rundt ungdommene, er enormt viktige. Og vi skal ikke være redde for å ta de samtalene, oppfordrer hun.
 
Tillitserklæring
I møte med ungdom som har det vanskelig, er det viktig at vi som voksne er oss bevisst hvilke ord vi bruker og hvordan vi speiler den vi snakker med: Hvordan er kroppsspråket mitt? Hvordan er jeg med på å gi verdi til samtalen? Dette kan vi ofte være mer bevisst på, mener Frøystad Jonassen.
 
- Som frivillig i menigheten eller som en betrodd voksenperson, må du være deg bevisst at den relasjonen du får med ungdommen er en tillitserklæring. Så husk å takke for tilliten: Dette var det viktig at du fortalte, og jeg setter utrolig pris på den tilliten jeg ble vist nå.
 
- Sett ord på det du ser når du er bekymret for en ungdom. Når de forteller, kan du gjenta det de sier. Da viser du at ungdommen blir hørt. At du forstår, at du bryr deg. Forsøk å utvide, kanskje med noen få ord eller andre perspektiver. Så er det viktig å vente. Tål stillheten. La ungdommen få gå sine prosesser, ikke forhast deg. Det de fleste frykter ved å fortelle en voksen om det de synes er vanskelig og utfordrende, er at vi går i handling. At vi skal «ta vårt ansvar som voksen» og trykke på den store røde knappen. Det blir fort veldig skummelt. Ungdommene trenger å vite at det de forteller, det har de fortsatt kontroll på etter at de har fortalt det.