Hamar og Fredrikstad frikirker lever menighetslivet i flergenerasjonsmenigheter og trives med det. I Frikirkens og FriBUs vedtatte målplaner er det fokus på "Jesus til nye generasjoner" og mål om at generasjonene skal lede sammen. Disse to menighetene kan gi nyttige råd og inspirasjon til nettopp dette.
- I Hamar Frikirke er Støperiet blitt et alternativ til gudstjenesten annenhver søndag, sier Frikirkens prosjektleder for Unge Voksne i Frikirken, Eirik B. Fjellestad. Støperiet er et eget møtepunkt for unge voksne på ettermiddagstid, der sang, tale, sosialt fellesskap, kaffe og snacks står på programmet. - Vi opplevde at det var trangt under gudstjenesten, og unge voksne ble borte i mengden på vanlige søndager. Derfor ønsket vi gudstjenestene enda mer tilrettelagt og relevant inn mot vår aldersgruppe. Løsningen ble å finne et sted det er lettere å invitere våre venner, og som føles mer som vårt, sier Fjellestad.
Utfordringer
I regi av Støperiet har han vært med på å arrangere studentmiddager, smågrupper og kafébesøk etter kirka. - Dette er ufarlige, enkle grep. Vi så sakte, men sikker tilstrømming og vekst, forteller Fjellestad. Utfordringen fremover blir å fortsette å nå nye, og samtidig sørge for at de blir med i generasjonsfellesskapet. - Vi må vite at det koster å nå unge voksne, og de som enda ikke tror. Som menighet må vi ta en risikovurdering sammen, sier Fjellestad, og peker på mulige fallgruver: «Generasjonene sammen» blir vanskelig, en får tydeligere fraksjoner. En får inntrykk av at kirka er mindre, da det er færre på gudstjenester. Unge voksne fokuserer initiativet sitt på egne møter heller enn på gudstjenesten. Unge barnefamilier kan falle i mellom to stoler, og kjenne at de ikke føler seg helt hjemme verken på den ene eller andre samlingen, og lar dermed være å komme på møtene. En kan lett strekke seg for langt så en «pleaser» den ene spesifikke aldersgruppen og tilpasser for mye til unge voksne. Det kan bli enda et «få-punkt», som ikke utfordrer unge voksne til å ta ansvar i menigheten (givertjeneste). En må være enda mer bevisst på å skape menighetstilhørighet, som varer lengre enn perioden en er ung voksen.
Flere kommer til
På pluss-siden ser man at nye blir invitert og nådd, og mange har sluttet seg til fellesskapet. - Betraktelig flere unge voksne kommer på møter enn de gjorde på gudstjeneste. De nye blir sett når møtepunktet er mindre, en får oversikt, og flere føler ansvar. Flere starter i smågrupper, da det er en naturlig forlengelse av møtet - og gruppene blir mer attraktive. Unge voksne blir trent i å starte opp og ha ansvaret for et fellesskap (potensiell trening for menighetsplanting), en får trent talere, møteledere, lovsanger, media-folk - og utfordret mange til å fortelle troshistorier. En får satset på nye, «wild cards», og folk kirka ikke plukker opp, sier Fjellestad. Samtidig blir kirken utfordret til å tenke nytt, endre seg, og tilpasse seg en ny virkelighet. - Behovet for å møte småbarnsfamiliene blir enda tydeligere. En må kjempe mer konkret for generasjonene sammen. En kan ikke lene seg på en følt opplevelse av dette på G11.
Hver generasjon sitter på nøkkelen
- Kirken blir minnet på at nye nås, og at det ikke handler om «oss» - men om evangeliet til flest mulig mennesker. De eldre utfordres til å invitere med nye, og en blir ikke tilbakelent av «strømmen av yngre» lenger. Vi må være oss bevisst på at «hver generasjon har nøkkelen til sin generasjon», sier Fjellestad. I Hamar har mannfolka på 50 + startet med egne møter. De eldre har startet en vaffeldag ukentlig. Kandidater for eldste- og diakontjeneste og lederverv blir på sikt flere og lettere å se. - Vi må spørre oss selv om vi tør å starte kirker i kirkene våre. Hvis ja, må vi tørre å satse ordentlig. Vi må vite hva vi mister, være ærlige, ta risikovurderingen og så gå for det! Og vi må alltid være tydelige overfor oss selv og andre på at målet er å nå nye. For å lykkes med dette, kreves jevn kommunikasjon om retning og mål over tid. Vi trenger mer undervisning på eierskap, kirkestørrelser og prosesser. Vi må lære hverandre i menigheten å kjenne, ha tillit til hverandre og snakke sammen, sier Eirik Fjellestad.
Felles møtepunkt
Pastor i Fredrikstad Frikirke, Per Eriksen, er opptatt av å fokusere på mennesker fremfor mål og på å forebygge konflikter heller enn å løse dem. - Det å snakke sammen, tilbringe tid sammen, og å se hverandre tror jeg er helt sentralt. Jeg mener det er kjempeviktig å jobbe ut ifra akkurat denne tankegangen, også når alt er bra. Vi må være til stede for alle generasjoner som pastorer og ledere. Mennesker som blir oversett kan ofte bli sure, med god grunn. Jeg tror mange konflikter oppstår fordi man er redd for hverandre. Og folk man er glad i, er man ikke redd for. Hvis man er mer glad i visjonene enn i menneskene sine, legger man opp til at det kan bli noen vonde situasjoner ut av det. Eriksen understreker viktigheten av å gjøre ting av kjærlighet, og ikke av plikt. - Når vi leser Paulus-brevene, er det veldig tydelig at vi er satt til å elske hverandre. Det er viktig å involvere flest mulig i gudstjenesten. - Noe av måten vi tenker gudstjeneste på, er at den skal være for alle. Vi har søndagsskole også, så alle aldersgrupper er ikke til stede samme sted hele tiden. Men det er viktig å ha et felles møtepunkt der alle møtes sammen. Menighetsledelsen har veldig mye å si for hvordan å unngå generasjonskonflikter. Det handler om å være til stede for alle, der alle føler seg inkludert, sett og viktig i menighetsfellesskapet. Hvis man får til det på en god måte, er det gode muligheter for å unngå konflikter.
Lav terskel
- I det daglige arbeidet går dette litt av seg selv, men vi er jo i den heldige stillingen at vi har en stab med en pastor som er til stede for ungdommene, en familie- og musikkarbeider som er til stede for barnefamiliene, også er jeg som pastor til stede så mye jeg kan på de forskjellige arenaene. Det er viktig at ledelsen ikke blir en isolert ledelse, som ikke har så mye med folka å gjøre. Dette er en kjepphest for meg: Hyrdene sitter ikke på kontoret, de er sammen med sauene sine. Det må være lett for folk å ta kontakt og komme til ledelsen med det de har på hjertet, selv om terskelen for å gjøre det nok er veldig individuell. Det er viktig å presisere at andres meninger ikke er truende. Vi skal lage noe i fellesskap.
Relasjonsbygging
Grethe B. Ravneng er musikk- og familiearbeider i Fredrikstad Frikirke. - Da jeg kom inn i menigheten, sa jeg veldig tydelig til Per at jeg ønsket å ha han med så mye som mulig. Ikke for å lede og holde andakter, men som en relasjonsbygger. Pastoren i en menighet har tusen oppgaver og kan ikke være med på alt, men han trenger å være med der mennesker møtes og relasjoner bygges, sier hun. - Samtidig må vi passe på ikke å slite ut pastorene våre. Det viktige for meg, er at han er til stede og ser menneskene som er der, selv om det bare er snakk om kort tid. Pastoren bør ikke gjøre alt, men jeg har tro på at noen fra menigheten bør være til stede der nye kommer til, sier Ravneng. Da hun startet i jobben tok hun over et familiekor som det ikke var så mange med i, og barna begynte å bli store. - Det første halve året må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte; er det egentlig noen frukt i dette her annet enn at vi har det veldig hyggelig sammen? Så kom det noen nye inn i menigheten, som igjen førte til at familiekoret vokste. Det som så skjedde, og som ble veldig personlig for meg, var at vi endret holdning som familie. Vi har en sønn som ikke hadde så lyst til å være med i kirken, og som ble sittende igjen i benkeradene mens mamma og pappa var fremme og spilte, sang eller ledet. Til slutt måtte vi bare bestemme oss for at vi som familie skulle dra i kirken hver søndag, uavhengig av stress, og bursdager vi kanskje skulle dra i etterpå. Det vi ikke har skjønt før det siste året, er at da begynte vi å bygge menighet. Flere begynte å gjøre det samme, og menigheten ble mer besøkt enn tidligere. For det som skjer når det blir en god kjerne av unge voksne og barnefamilier i menigheten, er at det kommer flere inn. Også gjorde vi et sjakktrekk til, der vi spurte noen pensjonister om de kunne være med og lage mat for familiekoret. Så gudstjenesten i Fredrikstad Frikirke er blitt slektstreffet vårt, der vi møtes på tvers av generasjoner, forteller Ravneng. - Det morsomme ved det, er at dette har egentlig ikke vært en strategi. Hovedmålet vårt med kirka er å inkludere, involvere og engasjere, det er det vi jobber for. På en måte så tror jeg at det å møte mennesker der de er, i sitt morgenstress og kanskje litt morgengretne, det er der de ekte relasjonene bygges.
Se hverandre
- Vi har utrolige bra pastorer som preker utrolig godt, men vi er enige om at det ikke er derfor det kommer nye til menigheten, det er relasjonene. Så gode relasjoner er superviktig. Dessuten tror jeg at hvis man ser et barn, så ser man foreldrene. Og da kommer brått besteforeldre, onkler og tanter også, for de ser at der har barnet det bra, påpeker Ravneng. Gudstjenesten er først og fremst tenkt til de voksne, men det viktigste mener hun er det som skjer i etasjen under, på søndagsskolen. - En ulempe ved å fokusere for sterkt på nye relasjoner og barnefamilier, er at aldersgruppen 40-60 kan bli glemt. Det kan igjen føre til at de blir mindre engasjerte. Dette er en problemstilling som opptar oss: Hvordan kan vi både fokusere på de nye som kommer til, og samtidig bevare de gode relasjonene og engasjementet hos de etablerte? Vi snakker om at det nok hadde vært sunt for oss, og alle menigheter, å kunne reise til menigheter hvor ingen kjenner oss og oppleve det å være ny. Det er en opplevelse som kanskje vi ikke kjenner så godt, men som vi trenger å bli minnet på. Hvordan er det å komme som ny inn her?
- Menigheten er generasjonenes viktigste felles arena
- Det handler om den enheten vi får del i med Gud selv, med våre trossøsken i hele kristenheten (økumenikk), men også i den lokale menigheten og i familien. Da er generasjonsmotsetninger et felt vi er nødt til å ta tak i og prøve å snu fra å være en utfordring til å bli en ressurs, sier lder for Frikirkens pastorkurs, Ivar Johnsen. - Jeg tror nemlig at kristne menigheter snart er den eneste arena der vi kan se barn, unge, voksne og eldre fungere sammen med tydelige felles mål og verdier. Og det gjør inntrykk på mennesker utenfra når en i vår tids ekstremt fragmenterte verden kan se barn, unge, voksne og eldre glede seg sammen i noe stort som forener dem, sier Johnsen.
Ulike reaksjonsmønstre
- Den kjente utviklingspsykologen Erik Erikson skal ha sagt at «menneskets dypeste behov er å bli sett, omfavnet og utfordret». Dette gjelder alle generasjoner. Barna og de unge trenger det i særdeleshet i den viktige fasen, når identitet og personlig trygghet skal dannes. Men vi vokser ikke ut av dette behovet. Og alle livsfaser har sine utfordringer, som gjør oss sårbare dersom vi opplever oss oversett eller satt til side. Dersom for eksempel ønsker og meninger til generasjonen 70 + har forkjørsrett i en menighet, vil yngre grupper føle seg mindre sett og de vil reagere. Det er ulike reaksjonsmønstre i ulike generasjoner. Mens de eldre ofte vil si tydelig fra når de reagerer på for mye «ungt» preg, men blir værende i menigheten, vil gruppen av unge voksne bare tie stille og forsvinne, påpeker Johnsen. I den nylig vedtatte målplanen for Frikirken for 2018-2023 er det satt høyt fokus på barn, unge og unge voksne. - Mange menigheter har allerede kommet langt i å skape gudstjenesteliv og andre tiltak som kommer disse aldersgruppene i møte på en flott måte, noe som er helt nødvendig for vår framtid som kirke! Men det som da kan skje, er at man i mindre grad ser og kommer i møte med de spesielle behovene som eksempelvis 50 + generasjonen har. Det viser seg mange steder at nettopp denne aldersgruppen er sårbar for å marginaliseres, og blir borte fra aktivt menighetsliv. De har sine utfordringer som må tas på alvor: Tenåringer i krise, barn som velger verdier stikk i strid med ens egne, foreldre som blir syke og dør, endringstretthet i arbeidsliv og menighet. Det er gjerne et fåtall som lar seg motivere av nå å skulle være åndelige mødre og fedre for de unge. Kanskje har vi en særlig utfordring framover i hvordan vi kan se, omfavne og utfordre folk i denne livsfasen, spør Johnsen.
Gode modeller
- På samme måte trenger vi som menighetsledere å se småbarnsforeldrene, og ikke minst de eldre. Det er bortimot uverdig når de som har bygd menigheten og gitt av seg selv i en mannsalder, føler seg glemt og uviktige. Det høres ut som en nesten umulig oppgave å skulle komme alle aldersgrupper i møte. Men etter erfaring som pastor i en årrekke, og de senere årene som MMU- leder, har jeg sett at det ofte ikke er så mye som skal til. Det handler mest om bevissthet, og at vi forstår mekanismene i dette. At man sørger for at noen i ledelsen er tilstede og har tett kontakt med alle aldersgruppene behøver ikke kreve så mye. Man kan godt prioritere de unge høyest, og likevel la de øvrige generasjonene føle seg sett uten at man som ledere behøver å forstrekke seg, understreker Johnsen. - Noen løser dette ved å ha ledere som er knallgode på å se den enkelte, uavhengig av alder. Andre finner gode modeller for aldersdelte grupper i kombinasjon med noen storsamlinger der alle er sammen. Jeg syns Hamar og Fredrikstad menigheter er eksempler på noen som har kommet langt i å få generasjonene til å fungere godt sammen, men på ganske ulike måter. Dette er også menigheter som har opplevd betydelig tallmessig vekst gjennom mange år. Kanskje har det en sammenheng?