Formannens tale som Jarle Skullerud holdt torsdag kveld på det 113. ordinære synodemøte til Den Evangelisk Lutherske Frikirke.
Formannens tale, Den Evangelisk Lutherske Frikirkes 113. ordinære synodemøte
Jeg har lyst til å begynne denne talen med å si noe om hvem vi er, om vårt oppdrag, og vår plass - som kirke! Vi står i en rik tradisjon, med noen skyggesider, men mest av alt med en klar formidling av rettferdiggjørelsen av og til tro - ved Jesus Kristus. Vi har på ulike måter markert at det er 500 år siden Luther offentliggjorde sine teser, noe som ble starten på en ny tid i kirkehistorien.
Flere har vært i Tyskland og Wittenberg i løpet av året, senest Leif Gunnar Sandvand og Arne Kristiansen på reformasjonsdagen 31.oktober. Andre av oss feiret dagen på en økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg har registrert at mange av våre menigheter har fulgt oppfordringene om å bruke 4 reformasjonstemaer på sine Gudstjenester i høst, og vi har løftet frem ulike sider ved reformasjonen gjennom artikler i Budbæreren og et symposium her i Stavern.
Og når jeg ser meg rundt i kirkesamfunnet, møter mennesker i våre lokalmenigheten, ser jeg denne arven leves ut i praksis.
La meg derfor få fortsette med å takke! Takke hver enkelt av dere, og alle de dere representerer. Takk for at dere er kirke - i deres lokalmiljø, blant kollegaer og venner, i nabolag og i møte med mennesker som har ekstra behov, av ulike grunner. La meg nevne noen, som representanter for dere alle.
(Red merk. Her nevnes 8 personer fra ulike lokalmenigheter)
For vi er til for andre. Vi ønsker å velsigne alle vi møter i hverdagen vår. Oppdraget vårt er å bringe budskapet om Guds tilgivelse og nåde til alle mennesker. Vi har et økende fokus på flyktninger og innvandrere nasjonalt, og muslimer og unådde folkegrupper internasjonalt. Mange engasjerer seg i frivillig arbeid for sårbare grupper i nærmiljøet, og for undertrykte og nødlidende i verden.
Og vi må bli enda flinkere til å bruke den kompetansen som finnes i vårt kirkesamfunn. Lokalt ansatte bør få mulighet til å bidra utover sin egen menighet, innenfor sitt interesse- og kompetanseområde. Dette må være en av hovedkontorets klare oppgave fremover. Jeg ønsker virkelig at vi skal bli det torget som vi har drømt om lenge, selv om vi nå går under et mer forståelig navn blant våre samarbeidspartnere. Et torg der ressurser, tjenester, ideer og materiell deles.
MANGFOLD
Jovisst er vi forskjellige - men vi har det samme målet!
Jeg tenker mange ganger at vi kan minne litt om når stær flyr i «murmuration». Hver enkelt flyr sin egen vei, på sin egen måte, men sammen dannes det et mønster, en helhet, noe vakkert!
Gudstjenestene våre bygges på samme grunnordning, men fremstår som svært ulike fra sted til sted, og menighet til menighet.
Gudstjenesteforsamlingene er ulike. Noen er nesten helt hvite. Andre har store innslag av mennesker med ikke-norsk opprinnelse. Noen menigheter består nesten bare av mennesker over 65 år, andre har mange barnefamilier, mange har hele generasjonsrekka.
Noen kjenner på en sterk tilknytning til kirkesamfunnet, andre ikke.
Vi henter inspirasjon og utrustning fra ulike miljøer og tradisjoner. Også langt utenfor Luthersk tradisjon.
Ja visst kan vi kjenne på at teologien mange av disse stedene er annerledes enn vår, men Gud er den samme. Vi kan la oss inspirere og utfordre av hverandre, men vi skal ikke gi slipp på vår egen teologiske lære.
Likevel mener jeg at vi med stor frimodighet skal fortsette å følge rådet som jeg vet Helge Utaker gav til menighetsplantere i Frikirken:
Les alt, prøv alt, besøk alle - og hold fast på det gode!
Så hva holder oss sammen?
Vår kirkeordning - der troens bekjennere styrer kirken, både lokalt og nasjonalt.
Vår frihet i form, våre lutherske røtter, et ønske om å se mennesker bli satt i frihet ved troen på Jesus og å vokse som hans disipler.
Vi er og blir et alternativ til Den Norske Kirke, og jeg tror at begge kirker vil være tjent med at dette tydeliggjøres - ikke viskes ut - i tiden som ligger foran oss. Vi vil fortsatt høre hjemme i det store lutherske kirkefellesskapet, både i Norge og internasjonalt. Men i Norge er og blir vi et alternativ - i vår kirkeordning, vår teologiske profil og vår frihet i form.
Vår tradisjon og størrelse, gir oss en særlig mulighet til å prøve ut nye måter å være kirke på. Om vi er villige, kan vi gå foran inn i den nye samfunns- og livssynsvirkeligheten. La oss finne tilbake til nøden for å plante nye menigheter og fellesskap, for om mulig å nå noen flere. Vi trenger mangfoldet, og mer enn noen gang tror jeg Norges lokalsamfunn trenger flere huskirker - som de vi har i Kongsberg for eksempel. En modell som også passer svært godt med vårt fokus på hjemmene.
Vi kan ikke leve med at de som planter menigheter hos oss, skal føle at de ikke passer inn i våre ordninger / at de må leve under unntaksregler. Det er mange nok utfordringer med å plante. Vi må heie på nye fellesskap, våge å omslutte nye fellesskapsformer uten å måtte ha som mål å føre dem frem til en tradisjonell struktur.
Synoden har retningslinjer for assosiert tilknytning for menigheter og grupper som vurderer fullt medlemskap i Frikirken. I år er det første gang vi har observatører fra en assosiert menighet på synodemøtet; Inspirekirken i Horten. Jeg tror og håper at dette vil bane vei for flere lignende tilslutninger fremover.
Hva er vi kallt til?
Gå ut å gjør alle til gode, sosialdemokratiske, norske statsborgere?
Min generasjon har vært veldig opptatt av at vi ikke skal skille oss ut - kanskje som et resultat av at vi vokste opp med en følelse av at vi skulle skille oss ut, bare fordi det var et poeng i seg selv. Er det nå blitt et poeng i seg selv, for oss, å ikke skille oss ut?
Vårt kall er jo å gå ut i hele verden - for å gjøre disipler - i det vi sammen vokser i kunnskap og kjennskap til Jesus! Uansett hva det fører til. Vårt kall er å være kirke, ikke et supermarked, slik den danske teologen og universitetslektoren Carsten Breengaard beskriver den danske kirke.
Utfordringen er å knytte sammen nåden, troen og etterfølgelsen på en evangelisk måte, sier Halvor Nordhaug, i det han kommenterer Breengaards beskrivelse og innrømmer at vi også har lignende utfordringer i Norge.
Denne utfordringen gjelder ikke bare for den norske kirke, men like mye for oss.
FREMTIDEN FOR FRIKIRKEN
Vi markerer 500 år med "Tro på hjemmebane» i år.
Et av Luthers viktige anliggender var nettopp at troen skulle leves ut i hjemmene, i hverdagen. At Bibelen skulle være en åpen bok i hver husstand.
Derfor skrev han også en egen Katekisme for hjemmene. En trosopplæringsplan. En helt overkommelig, men likefullt dyptgripende plan med kraft til å forvandle liv.
De siste årene har vi vært opptatt av vår egen trosopplæringsplan, og trosveiledere har hjulpet nærmere 40 menigheter i prosess for å fokusere på det viktigste. Selv om vi, og særlig FriBU, har lagt ned mye ressurser i dette, er vi fortsatt i startgropa.
Jeg tror vi må tenke som Luther gjorde, at troen først og fremst må leves ut i hjemmene. Vi må våge å tenke radikalt om vårt ansvar for barn og unge som vokser opp i dag, enten det er våre egne barn, naboens barn eller venners barn. De trenger tydelige forbilder som et alternativ til mye av det de lærer på skole og i vennekretsen. Generasjonene som vokser opp i Europa i dag, vokser opp i en før-kristen tid. Det utfordrer vår måte å være kirke på!
Vi er kalt til å elske barna, slik Jesus gjorde. Ta imot dem med åpne armer, lytte og veilede. Jeg har selv tenkt at barn ikke er noe for meg, bortsett fra mine egne. Men nå forstår jeg at alle barn er mitt ansvar. Jeg er kalt til å elske dem, og være deres trygghet.
De aller fleste i Norge har et hjem. De kan se ulike ut. Det kan bestå av en kjernefamilie, en storfamilie, en enkeltperson osv. Uansett kan vi ære Gud og bygge opp andre ved hvordan vi bruker hjemmet vårt. Alle trenger et nettverk av mennesker i nogenlunde samme livssituasjon som seg. Det skal det være rom for. Men alle trenger også felleskap på tvers av generasjoner og livssituasjon. I tillegg skal vi alle bruke våre hjem for å være med å oppdra en ny generasjon. Vi skal gi troen videre!
Jeg tror vi må tenke radikalt nytt om hjemmene våre. Hjemmene må være et kraftsenter der vi deler Guds ord, ber sammen og feirer nattverd. Barnefamilier trenger single og andre voksne uten barn, inn i sine fellesskap.
Et afrikansk ordtak sier; “It takes a village to raise a child.”
Det betyr også at det «samfunnet» våre barn vokser opp i, vil forme hvem de blir. Derfor må vi bruke tid og ressurser på å skape gode fellesskap for den oppvoksende generasjon. Det kan ikke bare være foreldrene og barnepastorens ansvar, det er hele kirkens ansvar!
Arendal Frikirke har lansert mottoet; La neste generasjon vinne!
Neste generasjon trenger våre skuldre å stå på. De trenger vår støtte og veiledning. Men da må vi huske at vi veileder en generasjon som på mange måter vokser opp i en før-kristen tid. En ny undersøkelse viser at bare 1 av 10 under 24 år er med i aktiviteter der de hører kristen forkynnelse. De aller fleste som vokser opp i Norge i dag, har lite eller ingen kunnskap om hva kristen tro er. De ser bare overskriftene i media og vurderer kristne ut fra dette.
Det stilles stadig oftere spørsmål om kristnes tilstedeværelse i det offentlige rom.
Ungdommer nektes å møtes til bønn og andakt på skolen.
Storsamfunnet heier ikke på oss lenger. De er ikke interessert i å høre hva vi mener om deres liv. Og jeg tror heller ikke at det er tiden for å peke på andre, men for å leve annerledes selv, midt i den verden vi lever i. Neste generasjon må se at vi lever annerledes, at vi prioriterer annerledes. At vi ikke er dømmende i møte med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss, men at vi elsker dem. De trenger voksne forbilder som ikke bare lever for seg selv og sitt eget, men som lever for han som døde og stod opp for dem! Som velger bort TV og mobil på kveldene for å spille spill, invitere naboer på kveldsmat eller delta på dugnader i nærmiljøet. Som leser sammen i Bibelen og samtaler om det de leser. Som legger hver dag i Guds hender, og finner måter å minne seg selv på Guds nærhet gjennom dagen! Er du villig til å være et slikt forbilde?
Vi trenger virkelig å la neste generasjon vinne! De trenger våre beste ressurser. Det er de som skal nå sin egen generasjon med evangeliet - om forsoning, tilgivelse og rettferdiggjørelse. I sin kultur. På sitt språk.
Jeg ber om at vi begynner å spørre oss selv: Vinner neste generasjon på at vi gjør dette valget, denne prioriteringen? Hvis ikke, hvem vinner da?
Jarle Skullerud
synodeformann