Synodeformannens tale til Synoden 2011: Sammen om oppdraget

SYNODEFORMANNENS TALE TIL SYNODEN 2011.

"SAMMEN OM OPPDRAGET"

INNLEDNING. Kjære delegater til Synoden 2011, ansatte, gjester og andre som er tilstede. Vårt kirkemøte er konstituert, og arbeidet er allerede kommet godt i gang. Vi er samlet for å søke Guds vilje, og for å finne den gode, ja, den beste vei for å gå videre sammen. Det er jo akkurat det synode betyr. De som er kommet sammen, for å gå den samme vei.

VIKTIG VEDTAK. Det var et synlig stolt synodestyre som på sitt møte 9. april i år vedtok vår nye organisasjonsstruktur som vi vil ha stort fokus på utover i dette møtet og i lang tid fremover. Samme dag vedtok synodestyret også den overordnede visjon for Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Vi hadde tenkt, vi hadde bedt og grunnet på et forslag gjennom vinteren og fastetiden. Da vi kom sammen til styremøte i april, var vi samstemte. Dette kjente vi oss igjen i, dette går vi for. SAMMEN OM OPPDRAGET. Det forteller noe viktig om vår identitet og selvforståelse som kirke.

SAMMEN om oppdraget. VI HØRER SAMMEN.

Frikirken består av mange menigheter som er blitt enige om hva vi vil gjøre sammen og ikke bare hver for oss. FRIKIRKEN har en tydelig M-faktor, Menighetsfaktor, og vi har en bevisst og klar K-faktor, Kirkefaktor.

Når et fellesskap velger å bli en del av Den Evangelisk Lutherske Frikirke, får de del i fellesskapets gaver og goder, samtidig gir det avkall på sin autonomi. (selvråderett) For å sitere dikteren; ”det heiter ikkje eg no lengre, heretter heiter det vi”. Jeg husker godt slagordet ungdomskoret Ekko hadde fra den tiden jeg var pastor i menigheten her ute på Brunlaneset: ”Tal vel om Ekko!” Vi trenger å øve oss i det samme. Tal vel om menigheten din. Tal vel om kirka di. Det er så fort å havne på tribunen og bli en bedrevitende og kritisk tilskuer. Vi hører sammen, folkens, og vi har en sterk K-faktor.  

Sammen om OPPDRAGET. Oppdraget er kort, tydelig, og livslangt. ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!” Mark 16,15

Dette er hoved oppdraget som skal styre våre valg og prioriteringer i alt arbeid som vi gjør sammen. Det skal aldri være tvil om hva som er oppdraget!

Et relativt nytt begrep er i ferd med å feste seg i det kirkelige språk. M I S J O N A L. Vi snakker om MISJONALE MENIGHETER, OG DET Å VÆRE EN MISJONAL KIRKE.

Hva mener vi med det?

Jo, vi tenker på den dynamiske bevegelsen utover. Kirken har jo en tredimensjonal bevegelse. OPPOVER-INNOVER-UTOVER.  Jeg vil påstå at for mye av våre ressurser, menneskelige, tidsmessig og ikke minst økonomisk, brukes på bevegelsen INNOVER. Tenk bare på hva vi bruker på bygninger, hvor stor del av vår arbeidstids som ansatte som vi bruker innover på menigheten, på oss selv. Vi investerer alt for lite i bevegelsen UTOVER.  Hver menighet bør foreta en årlig skanning, hvert av våre satsingsområder bør jevnlig gå til ultralyd for å se om vi er sunne og utadvendte i vårt arbeid. Er vi misjonale i vår tenkning og praksis, eller er vi innadvendte?

LA OSS SE NÆRMERE PÅ HVORDAN DETTE KAN VIRKELIGGJØRES I VÅRE LIV, I VÅRE MENIGHETER OG I VÅR KIRKE.  Sammen med FriBU har vi utformet en hensikt for vårt arbeid.

”Vi vil bygge åpne fellesskap,

der mennesker blir sett,

møter Jesus

og utrustes til å leve som hans etterfølgere.”

VI VIL BYGGE ÅPNE FELLESSKAP.

Våre menigheter og fellesskap skal ikke være lukkede rom. På alle plan skal vi så langt som råd er være transparente, gjennomskinnelige. Vi ønsker å være en folkekirke og en folkelig kirke som i fullt alvor sier: VI ER TIL FOR ANDRE.  Menigheten er vel den eneste organisasjon som først og fremst er til for andre. For å være det,  trengs den dynamiske bevegelsen ut, utover, ut i samfunnet, ut i hverdagen, ut i fotballklubbene, ut på treningssentrene, ut i velforeningene, ut frimerkeklubbene, ut med hverdagsvelsignelser, ut med en blomsterhilsen til naboen, ut til arbeidskollegaen som er i sorg. Ut til de unådde, enten det er i nabolag eller på landsbygda i Mali eller Tyrkia, eller i millionbyene i Japan. VI BYGGER ÅPNE FELLESSKAP, UTOVER.

Våre menigheter skal være åpne for alle, men vi skal ikke være åpen for alt. Denne balansen er krevende og livsnødvendig. De første menighetene vi leser om i Det nye testamentet levde jo nettopp slik, og de hadde en bemerkelsesverdig tiltrekningskraft på sine omgivelser. Vi uffer og klager over sekulariseringen, mange opplever det truende når andre religioner får fotfeste hos oss. Når det sutres slik, får vi trøste hverandre og si: Det var verre før. Det var mye verre på Paulus sin tid. De levde som minoritet, omgitt av keiserdyrkelse, andre religioner og en umoral som langt overgår Trekant. Der levde de, gikk ikke på akkord med Guds ord og vilje. Nei, de var tydelige, de var annerledes, de var frimodige, de var elsket av folket. Åpen for alle, men ikke for alt.

Den misjonale menighet bygger åpne fellesskap utover.

DER MENNESKER BLIR SETT.

Når zuluer møtes, hilser de hverandre. «Sawubona». (Jeg ser deg.)

Så svarer den andre: «Yebo, sawubona»  - (Ja, jeg ser deg.)

Midt i vårt informasjons- og kommunikasjonssamfunn lever mange ensomme mennesker.

Under årets GLS i Oslo, var det i den norske sesjonen fredag en samtale med en spennende og godt voksen Misjonsforbundspastor. Hans klare budskap til kirkelige medarbeidere var tydelig. Dere må ut blant folk, dere må se, snakke med, ta del i hverdagsliv utenfor kontoret og utenfor kirken. Mindre foran PCen og mer ute blant folk. Her tror jeg vi rører ved den største felle og fristelse for pastorer og ledere i kirke og menighetsliv. Vi gjemmer oss på kontoret og i menighetsfellesskapet. Skal menigheten bli misjonal, må lederne selv være det.

Mennesker trenger å bli sett også i våre menighetsfellesskap. Ingen skal bli oversett eller uglesett, alle skal bli sett med respekt, omsorg og kjærlighet. Jeg tenker ofte på hvordan Jesus satte ting på hodet når det gjaldt rang og posisjon. Jesus og apostlene gav oss noen tankevekkere akkurat på dette området. Luk 14. 12 Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.13 Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde.14 Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

Jakob 2,1.Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. 2 Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. 3 Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» 4 Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? 6 Men dere har foraktet den fattige!

For et par uker siden var jeg på landsmøtet til KIA, Kristens Interkulturelt arbeid. Det var inspirerende og det var vondt. Inspirerende å se det omfattende og flotte arbeidet som skjer i regi av KIA. Vondt når jeg tenker på i hvor liten grad våre nye landsmenn og kvinner har fått plass i og preger våre menigheter og våre samlinger. Vi vet at ca 60% av innvandrerne har en kristen/kulturell bakgrunn. Akkurat det synes lite når kirke-Norge samles til kirkemøter, konferanser og sommerstevner. Ser vi våre nye naboer, medkristne og gir dem rom og plass i våre sammenhenger. Her har vi en stor utfordring og en stor oppgave. Er det blant annet på grunn av oss at det er letter å samles i egne migrantmenigheter. De er en berikelse for kirke-Norge, vi ønsker nærmere kontakt med dem. Vi har som mål å invitere minst 5 ledere fra våre migrantmenigheter til neste års PAM. Et tankevekkende spørsmål til oss som er samlet til Synoden 2011.Hvordan vi bli mer fargerike menigheter som kjennetegnes av at alle slags mennesker blir sett? Det var en stor begivenhet da synodestyret i juni i fjor, etter innstilling fra misjonsstyret, besluttet å starte arbeid i Tyrkia. Rettere sagt, vi starter arbeid for å nå tyrkere med evangeliet. En folkegruppe hvor 99,8 prosent er muslimer. Snakk om å velge nytt satsingsområdet på øverste hylle….. Da er det utrolig flott å oppleve at det nygifte paret vi planlegger å sende til Tyrkia neste år, har etablert seg i leilighet på Fjell i Drammen. Hvorfor akkurat der? Jo, fordi det er stedet hvor der bor flest tyrkere i Norge. Eksempel til etterfølgelse? Vi har fått øyne for å se våre nye landsmenn, bygge vennskap med dem, bygge relasjoner, se dem med Guds blikk.

Mange møteplasser er trygge og gode. Menighetene skal være trygge steder. Om to uker markeres det at vårt økumeniske fagmiljø: Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep er 15 år. Gudstjenesten tirsdag 6. desember med konge Harald tilstede, har temaet: IKKE I MITT NAVN. Vi har tatt og må stadig ta oppgjør med alle former for overgrep. Vi tar alt som meldes oss på ramme alvor, lytter, støtter, kvinner og menn. FERO har vært og er et fagorgan som har gjort en svært viktig tjeneste. Morten Aanonsen har vært leder helt fra starten av, og har nå bedt om avløsning, han fortjener en stor takk fra vår kirke.

MØTER JESUS.Vår søsterkirke i Etiopia heter Mekane Yesus, som betyr. Stedet der Jesus bor. Tenk om det kunne bli varemerke og ryktet som går om våre menigheter. Frikirken, der møter vi Jesus. Tenk om alt det andre ble mindre vesentlig, og menigheten ble stedet hvor mennesker fikk et personlig møte med Jesus. Enten det er i kirkehuset, i nabolaget der vi bor, på gata, i møte med de fattige og utstøtte. Først og fremst, og som det altoverskyggende skal menigheten være et sted hvor Jesus er. Å, hvor jeg lengter etter å erfare det i eget liv, hvor jeg skulle ønske at rapportene begynte å strømme inn. Fra Halden, Kawage, Alta, Bamako, Sula, Jerusalem, Oslo Vestre. Nye mennesker får et møte med Jesus gjennom menighetens tjeneste.

Alphakurs og samlivskurs viser seg fortsatt å være gode hjelpemidler for å føre mennesker til tro og inn i livsrelasjon til Jesus. At det kan koste å bli en troende, har fått sterkt inn på livet denne høsten. En av våre brødre fra Afghanistan som er trofast med i Bryne menighet opplevde å få kastet over seg kokende vann når han ikke tok del i den muslimske fastemåneden Ramadan. Selv om vi vet at bekjennelsen til Jesus kan koste, må vi reise oss og tydelig protestere mot all bruk av vold og forfølgelse av kristne. Vi vil gjennom Norges Kristne Råd arbeide for å videreutvikle dialogen med Islamsk råd og forsøke å få til en bred avtale om en felles forståelse av hva religionsfrihet innebærer i dag, en gjensidig aksept for å kunne misjonere på en respektfull måte og frihet til å kunne konvertere til annen tro, uten hindringer.

OG UTRUSTES TIL Å LEVE SOM HANS ETTERFØLGERE. Menighetene skal være vår treningsarena. Der skal det være lov å prøve og feile, der skal takhøyden være stor og romsligheten merkbar. Menigheten er stedet hvor disipler formes og dannes. Vi trenger utrustning. Den fortsettende opplæring og utrustning har hatt stort fokus de siste årene. Det er bare å nevne: Innføringskurs for nye arbeidere. PAM (Predikant og ArbeiderMøtet.) Eldstekursene som nå er bearbeidet og oppfrisket. Medvandring. Mentoring, Coaching, er også blitt stuerent. Jarle Skullerud har på bestilling fra sittende synodestyret utarbeidet en rapport og fremmet konkrete forslag om hvordan vi bedre kan ta vare på våre medarbeidere, gjennom ordninger og tilbud om medvandring og oppfølging av den enkelte. Her trenger Frikirken å komme mye lengre enn der vi er i dag, det nyvalgte synodestyret vil få spennende saker å jobbe videre med.

Disipler handler om disiplin, disipler handler om å følge etter, ikke hvem som helst, men Mesteren selv.

Synodestyret vil også få seg forelagt et spennende samlivsetiskarbeid som nåværende synodestyre sammen med de fleste lutherske organisasjoner og Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn står bak. I årene som kommer vil samlivsetikken bli gjenstand for samtale og ny debatt i alle kirkesamfunn. Vi vil ta del i debatten og igjen gå inn i nærkamp med Bibeltekstene og kulturen vi er en del av. 

Gud er ikke ferdig med meg enda! Stod det å lese på en T-skjorte. Trosopplæring er i fokus. Trenger Den norske kirke å oppruste på dette området, er behovet for systematisk og livsnær trosformidling og trosopplæring like viktig for oss. FIRE er en modernisert utgave av Kristendomsskolen. Flere menigheter burde smake på opplegget, og ta det i bruk. FriBU har selv og sammen med andre utviklet Tweens og Btweens og jobbet mye med TRO PÅ HJEMMEBANE. I denne perioden har vi fått videreutviklet og tilpasset konfirmantopplegg Mellom Himmel og jord, som vi virkelig er stolt av. Vi har mange god verktøy vi kan ta i bruk.

Verktøyet fram for noe, ble presentert nyrenovert og staselig 19. oktober i år. Bibel 2011. Vi gratulerer Bibelselskapet, og vi gratulerer hverandre med Folkebibelen. Bruk tiden fremover til på kreative måter å bruke bibelen, oppmuntre til regelmessig bibellesning og bibelstudium. Er det mulig å bruke den nye bibelen aktivt i den misjonale bevegelsen?

Det er vår bønn og vårt mål at vi som enkeltpersoner og menighetsfellesskap skal gjenspeil Kristus i verden, å leve som hans etterfølgere.

SAMMEN OM OPPDRAGET. Den Evangelisk Lutherske Frikirke står sammen om oppdraget. FRIKIRKETORGET, med våre satsingsområder Barn og Unge, Misjon, Menighetsutvikling og Medarbeiderutvikling skal støtte menigheten slik at vi sammen får gjøre vår del av oppdraget. Frikirketorget skal styrke M-faktoren og K-faktoren. Så må jeg nevne et av hjertebarna: Budbæreren, ja, jeg regner med at alle er ivrige leser av avisen vår. Den tilhører grunnutrustningen for alle som er engasjert av Frikirken. Budbæreren har kanskje den sterkeste M-faktoren på hele Frikirketorget, og setter et sterkt fokus på at vi er SAMMEN OM OPPDRAGET. Våre nye websider. www.frikirken.no og www.budbareren.no bidrar også til at vi kan virkeliggjøre vår visjon. Vi ønsker liv og røre på Frikirketorget. Ta torget i bruk, kom med innspill og kreative utspill. Frikirketorget er vårt torg. Jeg gleder meg til samtalene og debatten om dette senere i møtet.

AVSLUTNING. Vi nærmer oss slutten.Det mest krevende og det mest utfordrende kommer kanskje nå. Lukk ørene, eller hold dere fast. Ingen generasjon før oss har hatt større muligheter for å fullføre oppdraget.

Ingen generasjon før oss har opplevd at så mange nye folkegrupper får høre og lese evangeliet på sitt eget språk.

Ingen generasjon før oss har hatt en så eventyrlig økonomisk utvikling som vi har hatt. Ingen generasjon før oss har brukt så mye på seg selv. Ingen generasjon før oss har relativt sett gitt så lite tilbake til Gud.

Skal vi med en smule frimodighet våge å se vår Herre og Mester i øynene, kommer vi ikke utenom en radikal omvendelse fra vår avgudsdyrkelse, Mammondyrkelsen. Skal vi med en viss troverdighet se våre fattige trossøsken i øynene, er jeg overbevist om at de aller fleste av oss må forvalte og gi av det vi har, i en helt annen målestokk enn tidligere. For dere, nå kan vi gi tiende og likevel tillate oss en velstand som er hinsides gjennomsnittet for våre søsken på vår Gudskapte jord. Jeg tror at vi som lever på jordens solskinnsøy raskt må begynne å gi femtende og tjuende av våre inntekt. Hvis ikke fristes vi til å leve i overflod og luksus, eller å samle, bygge opp fond og pensjonsordninger preget av en skremmende grådighet. Dette tror jeg er vår største utfordring og vårt vanskeligste kall.

Sammen om oppdraget.Et oppdrag som er mye større enn vi kan klare alene. Vi er en del av den universelle kirke. Vi står sammen med den våre søsken i de andre kirkene om det stor oppdraget; å forkynne evangeliet for alle som Gud har skapt.

Å være kirke er å være i misjon. Vi er ikke en kirke som driver misjon. Vi er en kirke som er misjon, i væren, i ord og gjerning, i livsstil og tiltrekningskraft.

VI ER SAMMEN OM OPPDRAGET.

Torsdag 17. November 2011. Arnfinn Løyning