Frikirkens 114. ordinære synodemøte startet fredag ettermiddag 4. juni. Synodeformann Jarle Skullerud åpnet tradisjonen tro møtet, og holdt sin tale for synoden som vi gjengir her i sin helhet.
Formannens tale, Den evangelisk lutherske frikirkes synodemøte, juni 2021
Tusen takk for at dere har holdt ut gjennom stadige endringer i over ett år med pandemi. Takk til alle som har bidratt med «hjemme-kirke». Takk for at dere har vært kirke, for og med hverandre, i nabolag og langt utenfor Norges grenser.
En spesiell takk til alle ansatte ved Stavern folkehøyskole, og gratulerer med 100årsjubileum! Vi er heldige som har denne flotte eiendommen på Fredtun i Stavern, og enda heldigere som har en skole med ansatte som møter ungdom med kjærlighet, omsorg og bekreftelse dag etter dag, år etter år.
Hvem hadde trodd at vi skulle møtes til neste synodemøte på Zoom da vi avsluttet møtet i 2017? Og hvem hadde trodd at vi skulle leve under mer eller mindre strenge begrensende tiltak i over ett år da pandemien kom over oss i mars 2020?
En påminnelse om at vi ikke vet mye om morgendagen, og at livet kan og må leves i dag, uansett hvordan denne dagen er. Jeg kan for min del erkjenne at det ikke alltid er like lett, men det finnes heller ikke et reelt alternativ.
I over ett år har jeg lest plakater på barnehager, i vinduer, på lekeplasser og kontorbygninger, som sier at «Alt blir bra»! Et godt ment slagord, men jo lenger tid det går, jo mer hult føles det. Hva med alle de som har mistet noen av sine, eller som selv er blitt alvorlig syke? Hva med de som har mistet jobben sin, eller hele virksomheten sin? Hvordan føles det å bli hardt rammet, og så lese denne teksten?
Som kirke har vi et ansvar for å formidle håp og sannhet. Alt blir ikke bra i dette livet, men vi kan som regel finne noe å glede oss over, midt i smerten, sorgen og usikkerheten. Som Guds barn har vi et evig håp, og det gjør at Paulus skriver til Filipperne: Gled dere i Herren. Og vi kan lese i Bibelen om skatter som er skjult i mørke.
Dette betyr likevel ikke at troen er et smertestillende middel som tar oss gjennom dagene i et liv vi hater. Nei, troen er en øyesalve som lar deg se livets realiteter slik Gud ser det. Og transformere det etter Guds ord og dype hensikt med ditt liv: Fra Ham og ved Ham og til Ham. Rom 11,36
Å følge Jesus er å la han holde fast på deg, når du ikke har krefter eller mot til å holde fast på han.
Det siste året har hjulpet meg til å forstå mer av de forhold mange av våre kristne søsken lever under – i land der de ikke kan møtes til Gudstjeneste og fellesskap som kristne.
Begrensningene vi har opplevd dette året, har vist meg hvor viktig fellesskapet er for oss og vår tro. Det kristne livet handler om relasjon, om at Gud ble menneske og tok bolig iblant oss. Vi hører ikke sammen fordi vi deler samme filosofi eller er opptatt av de samme tingene. Vi hører sammen fordi vi er lemmer på samme kropp. Fordi Kristus har ført oss sammen ved sin død på korset. Han var villig til å ta din og min plass.
Gud ble menneske, inkarnert, men han ble også relokert - til jorden, til en stall og en krybbe, til forfølgelse og flukt, til krig, til fattigdom – til oss.
Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. 9 Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. Fil 2,6-9
I dag forbindes relokasjon ofte med flukt fra krig, hungersnød, fattigdom, miljøkatastrofer og forfølgelse. Mennesker blir plassert på et fremmed sted, under usikre og vanskelige forhold.
Jesus forstår hvordan dette oppleves, fordi han selv ble relokert.
Hva betyr dette for Frikirkens prioriteringer fremover? Hva betyr det for oss som enkeltmennesker og menigheter? På hvilke måte er vi villige til å bli relokert for å nå mennesker med evangeliet, med trøst, lindring og håp.
I verset før avsnittet jeg refererte, oppfordrer Paulus:
La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Fil 2,5
Relokasjon handler ikke om å besøke et område, en bydel eller en flyktningeleir for å vise empati og ta bilder. Det handler om å flytte inn.
Vi har mennesker i Frikirken som gjør det. Utsendinger som er villige til å leve under helt andre forhold enn her hjemme i Norge. Enkeltmennesker og menigheter gir penger de ellers kunne brukt på seg selv, for at det skal være mulig å sende.
Noen har reist til en ny by, eller flyttet inn i en belastet bydel, og plantet et nytt fellesskap, andre har spurt Gud om hvordan de kan bety en forskjell der de bor.
La oss be om at Gud leder oss til mennesker og steder der han vil at vi skal bety en forskjell. Begynn der du bor, i ditt nabolag, i dine omgivelser.
Pandemien har også ført til relokasjon. Vi har flyttet Gudstjenester og møter til nettet. Vi har flyttet nattverdfeiringen ut i hjemmene, og økt fokus på smågrupper, som for mange er blitt deres viktigste fellesskap.
Vi må ikke tro at verden blir den samme igjen! Vi kommer aldri tilbake til 2019. En del mennesker vil slite med å våge seg tilbake til gudstjenestefellesskapet. Andre har oppdaget hvor godt det er å ha litt roligere ettermiddager. Alle er slitne av begrensninger og usikkerhet. Jeg mener vi blir nødt til å tenke nytt om prioriteringene våre, hvor vi møtes og hvordan vi er kirke.
Frikirkens styrke vil være vår fleksibilitet, vår vilje til relokasjon, til å tenke flere små fellesskap. Jeg tror også Frikirken må klare å kombinere to tradisjoner som lever sterkt i oss, men som menigheter og enkeltpersoner har lett for å velge mellom.
Vi må være en tydelig, disippelgjørende, nådegavestyrt bekjennelseskirke i vår kjerne, samtidig som vi er utadrettet, raus, folkekirkelig og åpen overfor samfunnet rundt oss. Her tror jeg vi kan finne veien for Frikirken inn i fremtiden.
Jeg mener det har vært rett av oss å følge myndighetenes råd og retningslinjer i en krisetid. Dette har ikke vært tiden for å opponere. Samtidig mener jeg at vi sammen med andre kirker og trossamfunn, i ettertid må stille noen kritiske spørsmål rundt myndighetenes prioriteringer, og deres manglende forståelse for kirkens rolle nettopp i krisetid.
I hele den vestlige verden uttrykker trossamfunn at det er blitt mindre rom for, og respekt for, organisert religiøs aktivitet.
Dette kan også ha sammenheng med den fremvoksende «cancel-culture», at folk trekker seg unna og slutter å støtte, eller like, en offentlig person grunnet holdninger eller uttalelser fra denne personen. Kravet om utfrysing formidles ofte via sosiale medier.
Flere utrykker at de kvier seg for å delta i den offentlige debatten på grunn av dette.
I vår har vi opplevd at abortdebatten har fått nytt liv i Norge. Enda en debatt som er full av følelser og enkeltmenneskers liv. Og som viser hvordan «cancel-culture» fungerer. Som kirke må vi våge å forsvare det ufødte livet, fullt og helt, samtidig som vi må møte enkeltmennesker med kjærlighet, praktisk hjelp og omsorg – når vi møter de som tok det vanskelige valget å ikke bære frem sitt barn, eller de som valgte å føde et barn med sterke funksjonshemminger, eller når en alenemor trenger hjelp og støtte.
Den norske kirke offentliggjorde resultatet av en arbeidstakerundersøkelse som overrasket flere. Uønsket oppmerksomhet og utfordrende arbeidsforhold for mange kvinner. Jeg må innrømme at jeg ble liggende våken et par kvelder, og funderte på hva en slik undersøkelse ville sagt om oss. Jeg håper vi har medarbeidere som opplever seg respektert og tatt på alvor, uavhengig av kjønn og rolle. Jeg er glad for at vi har fått på plass en tydelig prosedyre for varslinger, og jeg håper at ingen nøler med å ta kontakt dersom de opplever uakseptable arbeidsforhold.
Rettferdig fordeling, bærekraft og miljøtiltak er felt der kirken skulle gått foran, for å dele med de som mangler og for å forvalte skaperverket til det beste for kommende generasjoner. Synodestyret vedtok ny reise- og møtepolicy for Frikirken i januar 2020. Etter det ble verden snudd på hodet, og vi fikk god drahjelp til å redusere utslipp ved reiser og møter. Det må ikke på noen måte bli en hvilepute for oss. Vi må jobbe aktivt for et mer bærekraftig liv, også gjennom våre daglige valg.
Frikirken møter over 150 dåpsfamilier i året. Det er noe svingninger i tallene fra år til år, men alle presbyteriene ligger på omtrent samme antall døpte i 2020 som de gjorde i 2015.
Er ikke det fantastisk? Vi skulle gjerne døpt flere, men la oss først og fremst spørre om hva vi gjør for å følge opp alle de som blir døpt, og deres familier? Gjennom trosopplæringsplanen vår, har vi fått på plass et godt rammeverk for hvordan vi kan ta imot og følge opp dåpsfamilier hos oss. FriBU er Frikirkens viktigste samarbeidspartner i dette arbeidet.
Vi ser at gudstjenestedeltakelsen øker, mens medlemstallet går ned. Dette bør nok ikke overraske oss i en tid der medlemskap blir mindre og mindre viktig. Derfor må vi også tenke gjennom hvordan vi inkluderer alle som deltar på våre arrangement. Hvem inkluderer vi i tjenesteoppgaver, og hvem inviterer vi på menighetsmøter? Hvordan kan mennesker finne sin plass i våre fellesskap? Selv om medlemskap ikke er så viktig, er tilhørighet og bekreftelse svært viktig for oss alle.
Dette utfordrer også vår lokale styringsstruktur og den daglige driften av menigheten. Mennesker flytter oftere, og mange kvier seg for å binde seg for oppgaver, selv over kortere tid. Vi skal ikke gi opp å jobbe for å endre dette, men da må vi først forstå hvorfor det er blitt slik. Jeg har innsett at synodestyrets forslag til ny lokal styringsstruktur har en del mangler, men jeg mener også at vi gjør et forsøk på å møte de utfordringene jeg her nevner. Jeg vil derfor at vi jobber videre ut fra de forslag som er kommet frem, for å søke å finne en struktur som blir forstått i vår tid, er gjennomførbar, tjenlig og fundert i vår kirkeforståelse.
Planting
Vi satte oss noen hårete mål ved forrige synodemøte, når det gjelder menighetsplanting. Disse er vi ikke i nærheten av å nå. Jeg tror fortsatt at planting av nye fellesskap er den viktigste måten å nå nye mennesker på i vår tid. Derfor satser vi mer tid og ressurser på dette i årene fremover. En undersøkelse gjort i våre menigheter, viser at over 50% regner med at menigheten vil delta i menighetsplanting de neste 10 årene, men under 10% sier menigheten har en klar strategi for dette. Jeg opplever at dette forteller om et sterkt ønske om å nå lenger ut, samtidig som vi er usikre på hvordan. Redselen for å feile kan også ha blitt et hinder for å plante.
Så la oss hjelpe hverandre, la oss ta noen flere sjanser, slippe noen fri til å plante, våge å feile – «for alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» 1Kor 9,22
Det er Apostlenes gjerninger og resten av Bibelen som skal være malen for det vi planter. Ofte begynner en planting som en del av en annen menighet. Noen ganger kan den bli en selvstendig enhet, andre ganger blir arbeidet liggende under samme eldsteråd som flere fellesskap. Poenget er ikke om fellesskapene blir registrert i Brønnøysund. Poenget er at vi må bygge menigheter som er tilpasset de menneskene som Gud kaller på i dag.
Frikirken skal fortsette å bygge fellesskap der mennesker blir sett, møter Jesus og utrustes til å leve som hans etterfølgere. Dette er vårt oppdrag, gitt oss, med litt andre ord, i misjonsbefalingen.
Takknemlighet
Mange gode, nye medarbeidere er med og former Frikirken på en flott måte. Samtidig har mange som har formet kirken til det vi er i dag, blitt pensjonister de siste årene. (Ca 15 personer) Både kirkesamfunnet og jeg personlig, er svært takknemlig for alt de har betydd, og fortsatt betyr, for vår kirke. Jeg håper og tror at vi skal fortsette å forme fremtidens kirke i fellesskap i tiden som ligger foran.
Vi har også grunn til å glede oss over at Erhard Hermansen er blitt generalsekretær i Norges Kristne Råd. Han er en godt likt leder, og representerer Frikirken inn i det økumeniske arbeidet, på en svært god måte.
Dessverre har vi også tatt avskjed med to pastorer som døde midt i aktiv tjeneste disse årene. Personlig savner jeg fortsatt deres klokskap, ydmykhet og omsorg. I tillegg døde en av våre utsendinger til Japan, Julia Topland, i veldig ung alder. La oss minnes Leif Erik Nilsen, Arnfinn Østerberg og Julia Topland i takknemlighet.
Utfordrende samtaler
Vi har startet på noen samtaler om samlivsetiske spørsmål i perioden, om hvordan vi møter homofile i våre fellesskap. Jeg mener at dette har vært nødvendig og viktig, men jeg er også klar over at det har blitt oppfattet ulikt rundt i kirkesamfunnet. Noen er bekymret for utviklingen, andre er skuffet eller provosert over innholdet i samtalene, og metoden. Men noen har også uttrykt takknemlighet for at vi har bragt denne samtalen ut i åpne rom. For meg har de vanskeligste tilbakemeldingene kommet fra dem som har uttrykt at de ikke opplever Frikirken som et trygt sted å være åpen om sine homofile følelser. Dette gjelder også de som ønsker å leve etter det klassiske synet på samliv.
Vi er på ingen måte ferdig med samtalene om hvordan vi møter homofile i våre fellesskap. Jeg opplever ikke at vi er kommet i mål, og mener at vi må snakke oss frem til hvordan vi kan være en åpen og raus kirke som møter mennesker der de er, uten fordømmelse eller taushet. Jeg tror det er mulig uten å gå på kompromiss med vårt ekteskapssyn, slik det kommer tydelig frem i vår liturgi. Men jeg sier ikke at det blir lett.
Når vi samles til ekstraordinært synodemøte, får vi anledning til å drøfte hvordan vi skal arbeide med dette spørsmålet videre.
Samhold og identitet
Etter noen ulike forsøk på å endre og fornye Frikirkens arbeidermøte, er jeg glad for at vi nå kan lansere en årlig lederkonferanse for ansatte og frivillige ledere, og for alle andre som har lyst til å være med. Lederkonferansen «Videre» blir presentert litt grundigere senere i synodemøtet. Etter snart to somre uten Visjon, er vi nå i gang med å spørre hvilke behov og ønsker som finnes for ett eller flere sommerarrangement i Frikirkeregi. Deretter vil vi arbeide videre med en relansering av Frikirkens sommersatsing fra sommeren 2022. Dette blir en viktig del av arbeidet med å bygge frikirkeidentitet.
Vi har etablert et lederprogram for unge voksne, Horisont, og har allerede rekruttert flere nye medarbeidere gjennom dette. Holdt på å si «sesong 2 er allerede i gang», men det er vel kanskje ikke det det heter. Vi har i hvert fall startet opp med et nytt kull som skal møtes fysisk for andre gang nå i juni. Jeg tror dette, sammen med en fornyet strategi for tilstedeværelse på teologiske studiesteder, vil være avgjørende for rekruteringen av lønnede og ulønnede medarbeidere fremover.
Vi må fortsette å styrke og utvikle vår kommunikasjon internt og eksternt. Dersom vi skal bygge identitet og samhold, må vi finne gode metoder for å kommunisere med alle generasjoner. Jeg er glad for det arbeide som gjøres med dette i dag, og jeg tror den nye kommunikasjonsstrategien skal hjelpe oss med dette. Her identifiserer vi 5 viktige mål for vårt kommunikasjonsarbeid:
Tydeliggjøre og synliggjøre Frikirkens identitet. Skape sterkere tilhørighet, mer engasjement og stolthet til Frikirken. Involvere og inspirere til kristenliv i hverdagen. Ivareta og bygge misjonsengasjement i alle generasjoner. Og sørge for at lokale ledere og ansatte vet hva hovedkontoret leverer og hvor det er tilgjengelig.
Vi er ikke i mål, men vi har tatt noen viktige valg som gir rom for nye tiltak inn i neste periode.
Misjonsarbeidet
Vi har sett flere mennesker komme til tro gjennom vårt misjonsarbeid, og flere er blitt døpt. Misjonsteamet er utvidet med en ny familie som har blitt en del av arbeidet i Japan, og ett nytt par skal ha sin tjeneste i Midtøsten.
Jeg er glad for at vi kan sende ut et nytt par i høst, og jeg er takknemlig for at vi får være med i et pionerarbeid både der og i Japan. Det koster å gå til mennesker og steder der vi ikke kan stå på skuldrene til generasjoner av misjonærer og lokale kirker. Men en dag vil kanskje noen kunne stå på skuldrene til våre utsendinger og lokale kristne, og høste inn, der vi sådde.
Enten det gjelder misjon utenfor Norge eller i Norge, handler det alltid om den ene, aldri om å bli mange for tallets skyld. Vi er ikke her for å bli store, men for å spre evangeliet, for å bygge Guds rike. Tenk om alle vi fikk lede ett menneske til Jesus de neste tre årene, og at vi sammen med våre nye søsken ledet ett menneske hver til Jesus årene etter, og at vi igjen sammen med de ledet ett menneske hver... noen kaller dette multiplisering, og dersom det inspirerer deg er det flott, men dersom ordet står i veien for deg, kan du bare tenke på den personen Gud sender til deg for at du skal gå et stykke vei sammen med henne – og glede deg over at du får være med på det Gud gjør ved sin Ånd i vår verden.
Overraskende mange har meldt seg på og gjennomført Alphakurs digitalt det siste året. Tallene er rett og slett oppsiktsvekkende. Og mange har kommet til tro. Alphabevegelsen har sett et behov, benyttet en mulighet og møtt mennesker på en ny måte. «Det er blitt mulig å bringe kirken til mennesker som ikke kan, eller ikke vil komme til kirken.»
Jeg tror vi må lære av Alpha. Vi må være til stede både på nett og ved fysiske samlinger fremover. Vi må vektlegge smågrupper og gjøre dem i stand til å være det primære kristne fellesskapet for hverandre. Vi må øke vårt diakonale engasjement, og i større grad vektlegge å være kirke i våre medlemmers nabolag. Satsingen på familier, som i stor grad har blitt initiert og ledet av FriBU, vil være av avgjørende betydning for kirkens fremtid i den vestlige verden. Vi må våge å prioritere å hjelpe barnefamilier til å være kirke i hverdagen. Foreldre må oppleve menigheten som en ressurs som hjelper dem i foreldrerollen, men også til å leve som søsken i troen i hjemmet.
Langsom vandring
Jeg mener at vi som kirkesamfunn trenger å legge ut på en langsom vandring, og dersom jeg får fornyet tillit, ønsker jeg å legge til rette for dette – sammen med dere. Inn i den skjøre stillheten – og den skjøre samtalen. Vi trenger begge deler. Jo lenger vi går sammen, jo mer har vi felles. Jo mer vi lytter til hverandre, jo mer har vi felles.
Jeg tror det er tid for en slik langsom vandring, billedlig talt, men også bokstavelig talt.
Jeg ønsker å vandre langs ulike pilegrimsleder de kommende årene. Kortere og lengre turer på ulike kanter av landet. Og jeg inviterer dere til å gå sammen med meg og andre i synodestyret – på hele eller deler av turen. På vandringen kan vi dele liv og erfaring, søke den skjøre stillheten, ta opp ulike viktige temaer, og sette hverandre stevne ved å invitere til temasamlinger på kveldene.
Vi lever i en tid der teologiske forskjeller synes å være mindre viktige. Samtidig fortsetter kirken å splittes. Vi har selv gått ut av en kirke vi ikke fant oss til rette i. Vi bærer dette med oss i vår egen historie. Men hva er veien fremover? Hva holder oss sammen? Hva vil skille og forene kirker de neste 20 årene? Og hva kjennetegner menighetene i Den evangelisk lutherske Frikirke?
Dette er spørsmål jeg tror vil passe på disse langsomme vandringene. Og jeg ser frem til, og håper på, at vi kan gå mange kilometer sammen.
Jarle Skullerud
synodeformann