Teologi og erfaringer i lys av dagens debatt i kirkesamfunnet

Først takk til Jan Peder Amundrød som gjennom en ærlig og ekte beskrivelse av sine prosesser gir oss et innsyn i noe som kan oppleves fjernt og som bare en teologisk sak. Så en takk til Anne Mari Schiager Topland som løfter viktigheten av å ta opp hvordan vi møter LHBTQ-mennesker i våre sammenhenger.

Denne samtalen ble påbegynt i 2019, men med god hjelp av dagspressen og det faktum at ikke alle ville holde seg innenfor de rammene for debatten som synodestyret så klokt la til rette for, endte vi i en situasjon hvor flere er usikre på Frikirkens ståsted. Det burde ikke være tvil om hvor frikirken står siden det har blitt fastslått flere ganger, senest i 2017, at vi står på den klassiske lære i ekteskapet. 

For noen er det utenkelig å skulle ha en debatt om hvordan vi kan ta vare på de som opplever tiltrekning til samme kjønn eller strever med sin kjønnsidentitet uten å endre teologien. Det eneste riktige må da vel være å endre teologien til beste for de som strever? Dette er spesielt forståelig for de som har tatt det krevende valget å forlate en klassisk forståelse av ekteskapet til å søke en livspartner av samme kjønn. Jan Peder Amundrød beskriver en klassisk lære om ekteskapet som «farlig og skadelig», og jeg betviler ikke at det er hans opplevelse. 

Det er mange som hevder at det å forkynne et tradisjonelt syn på samlivet er skadelig, men jeg ser få som kan understøtte dette med noe annet enn enkeltpersoners fortellinger. Forskning på LHBTIQ- og kjønnspørsmål er vanskelig. Etter å ha skrevet min mastergrad om kjønn og maskulinitet, ser jeg hvor lett politiske anliggender og ideologiske forutantagelser preger resultatene som kommer. Likevel vil jeg rette fokus på en artikkel fra Dr. Laura Haynes hvor hun har gjennomgått flere sekulære studier som har sett på homofile som ønsker å leve i tråd med tradisjonell tro. Hun konkluderer: Research does not, however, support the view that traditional faiths cause mental health disparities for people who identify as LGBTQ. Findings show those who follow their traditional faiths that reject same-sex relationships are no less happy, mentally healthy, satisfied with life, and flourishing than those of faiths that accept same-sex relationships or those of no faith. (https://d3uxejw946d7m5.cloudfront.net/wp-content/uploads/2020/01/Serious-Harmful-Implications-of-Therapy-Ban-Bills.pdf ) 

Nå er det ikke det siste innen sosialvitenskapelig og psykologisk forskning som skal bestemme hva Frikirken skal mene i ulike spørsmål. Jørn-Ivar Holmgren gjør rett i å peke på at all teologi må ha Bibelen som utgangspunkt. Nettopp der ligger vår styrke som frikirke – at den systematiske teologien har som mål å holde seg nær bibelteologien. Samtidig må vi erkjenne at erfaringer, fornuft og tradisjon er tre viktige komponenter i en kristen etikk og skal få lov til å gi sin farge til vår teologi. 

Det er mange erfaringer knyttet til det å tiltrekkes samme kjønn i våre menigheter. For enkelte er Frikirken et trygt sted fordi man opplever beskyttelse etter å ha tatt det tøffe valget om å ikke forfølge sin tiltrekning til samme kjønn tross all stigma og utenforskap det kan føre med seg. For andre oppleves Frikirken utrygt fordi de vet at de har gjort tøffe valg som menigheten ikke støtter. Erfaringene spriker, men bibeltekstene vi henter vår teologi fra har ikke forandret seg og det er det vi som pastorer og eldste skal holdes ansvarlig ovenfor. 

Jeg tror vi som menigheter har sagt og gjort ting på ukloke måter, og jeg mener at referanser til Sodoma og Gomorra ikke er veien å gå. Vi har mye å bekjenne og vende oss bort fra. I høst har jeg lest to bøker, en av Jackie Hill Perry («Gay Girl, Good God») og en av David Bennett («A War of Loves»). Etter å ha lest disse to personlige beretningene om å leve med homofile følelser som kristne og deres utfordring til kirkene identifiserer jeg tre områder som vi må ta et oppgjør med:

1. Fortielse. Vi har ikke adressert et tema som så mange kjenner på kroppen og som stadig flere opplever. 
2. Ekteskapets avgud. Vi har opphøyet ekteskapet som det høyeste gode et menneske kan oppnå og tilber det som en gud, til skade for alle de som ikke finner en partner og alle ektefeller som ikke lever opp til lykkestandarden som settes.
3. Utenforskapet. Vi har fremstilt det å være homofil som noe annerledes enn det er for andre. Det er ikke noe som heter «vi heterofile og dere homofile», for i Kristus er vi ett. Vi må alle ta opp vårt kors, vi må alle si nei til våre lyster og vi må alle kjempe med lysten til å definere oss som noe annet enn det som er vår sanne identitet i Jesus. 

I denne erkjennelsen ligger også muligheten til en vei videre og vekst og modning for alle kristne. Vi må våge samtalene og stille spørsmålene. Vi må opptre som den familie vi er kalt til å være og ta imot alle uansett sivilstatus. Vi må starte med oss selv og ta opp vårt kors, og innse at vi ikke er noe bedre enn andre syndere – alltid i tillit til at vår himmelske Far kun ønsker oss det beste. 

Ingebrikt Kvam

Pastor i Trondheim Frikirke