Terje Solberg kan se tilbake på en lang og innholdsrik yrkeskarriere i Frikirken, når han i år går av med pensjon. Han var viktig for arbeidet i Norges Frikirkeråd og for det som senere ble Norges Kristne Råd. – Solberg har ivaretatt stemmen til små og mellomstore medlemskirker i Norges Kristne Råd, sier generalsekretær Erhard Hermansen.
– Vi er svært takknemlig for Terje Solbergs store, gode og mangeårige bidrag for økumenikken og i det religionspolitiske arbeidet, sier Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, som i disse dager feirer 30-årsjubileum.
– Solberg har vært en viktig stemme i det religionspolitiske arbeidet i flere tiår, både som styremedlem i Norges Frikirkeråd og etter fusjonen med Norges Kristne Råd som mangeårig leder i vårt religionspolitiske utvalg, sier Hermansen.
– Han har stor faglig tyngde, og på et felt som få virkelig får anledning til å gå i dypet på, er Terje en av dem som virkelig har gjort dette. I arbeidet mot den nye loven om tros- og livssynssamfunn har han levert substansielle bidrag og ivaretatt stemmen til små og mellomstore medlemskirker i Norges Kristne Råd. Terje har vært en stødig, løsningsorientert, uredd og kunnskapsrik leder. Vi er svært takknemlig for hans store, gode og mangeårige bidrag for økumenikken og i det religionspolitiske arbeidet, sier Erhard Hermansen, som også har vært pastor i Frikirken.
Tradisjonsbærer
Terje Solberg startet sin første jobb i Frikirken som landsungdomssekretær i 1981, en stilling han satt i til 1991. Samme år ble han ansatt som EDB/økonomileder frem til 1995, før han gikk inn i stillingen som synodesekretær fra 1995 til 2011. Fra 2011 og til han gikk av med pensjon i januar i år, var Solberg ansatt som seniorrådgiver ved Frikirkens hovedkontor. Engasjementet for økumenikk startet i ung alder, forteller han.
– Jeg engasjerte meg ganske tidlig, og var med på årsmøtene i Frikirkerådet fra jeg var landsungdomssekretær. En av de store kampene stod om hvorvidt katolikkene skulle få være med, og de fikk nå det etter hvert. Jeg var nok en av pådriverne der; skal det være økumenisk så skal det være økumenisk. Det bidro nok til å lette den videre prosessen inn i Norges Kristne Råd. Så vi utvida økumenisk, samtidig som Frikirkens medlemsopptak i Det Lutherske Verdensforbund (LWF), bevisstgjorde oss om at vi er Lutheranere, sier Terje Solberg.
Han vokste opp i det han beskriver som «en relativt sterk frikirkefamilie», med en bestefar som redaktør av Budbæreren (Frikirkens organ fra 1883-2020, red.anm.) og far som redaktør av boka «Frikirkas 100 års historie».
– Jeg hadde det jo tett inn på livet. Det var alltid mye frikirkeprat når folk var samla hos besteforeldrene mine. Så jeg ble nok relativt tidlig bevisst på kirkeordning og kirkesyn, sier Terje Solberg.
– Det er uhyre viktig i organisasjoner, kirker og menigheter å ha tradisjonsbærere. Dette gjelder ikke minst der det skjer fornyelse og generasjonsskifter. Terje Solberg har vært den fremste tradisjonsbæreren i Frikirken de siste to-tre tiårene. Hans dype kjennskap til Frikirkens historie og tradisjon har vært svært viktig i forberedelsen av en rekke saker som har vært behandlet i synodestyret og på synodemøtet. Jeg vil ikke trekke fram noen enkeltsak, men nevne hans arbeid med å undersøke Frikirkens røtter i den skotske presbyterianismen, og hans artikkel om Frikirkens historie fra 1877-1902 i boken som ble utgitt i forbindelse med kirkesamfunnets 125-års jubileum, som svært verdifulle bidrag, sier pastor i Fredrikstad Frikirke Per Eriksen, som også var Solbergs kollega på synodekontoret.
Framhever ordinasjonssaken
Etter endt studie på Menighetsfakultetet (MF) hadde Solberg ingen garanti for jobb i Frikirka, sier han, men så fikk han et kall.
– «Teoretisk» kjente jeg både kirka og mange folk allerede, men i stillingen som landsungdomssekretær reiste jeg mye og ble kjent med folk rundt omkring. Jeg har fortsatt ikke vært i alle menighetene våre, men jeg har vært i ganske mange av dem, sier han.
Gjennom mange tiår i kirkesamfunnet, har Terje Solberg vært med på flere prosesser. Ordinasjonssaken står ut som en av de viktigste, mener han.
– Debatten om kvinner og ordinasjon var intens å være med på, og det var en viktig sak for kirka vår. Jeg håper ikke vi lukker oss igjen. Det er noen stemmer som jeg synes lukker litt for mye, og som er litt engstelige for å leve i denne verden og for alt som skjer her. For det skjer ting, og vi kan ikke late som at verden ser ut som den gjorde da jeg vokste opp.
– Men jeg ser ikke så mørkt på framtida. Det er likevel interessant å se at det i en del av debattene, både når det gjelder ordinasjon, medlemsopptaket i Det Lutherske Verdensforbund (LWF) og inkorporert stemmerett, påfallende ofte har vært gamle frikirkefolk som har vært mest åpne for å endre. Vi må vite hvor vi kommer fra, men målet må ikke være å komme tilbake til dit vi starta. Målet må være å komme videre, sier Solberg.