CroppedImage
Anne Mari Schiager Topland gir seg som pastor i Oslo Storbymenighet. (Foto: Geir Arne Johansen).

Trer ut av pastortjenesten

Anne Mari Schiager Topland gir seg som pastor i Frikirken, i Oslo Storbymenighet. Grunnen er erfaringene disse ti årene, som kvinne og ordinert, og det å være i entall i kirkeledelsen for å ønske å åpne kirken for skeive.
Selv om hun slutter i tjenesten, skal hun holde sitt foredrag på lørdag i Stavern "Hvilket handlingsrom har vi i menigheten?". Overfor VEIEN tar hun opp flere problemstillinger som samvittighetsfrihet, og hun påpeker at lojalitetsbegrepet ikke må snevres inn.

De siste ti årene har Anne Mari Schiager Topland vært ordinert til ulike tjenester i Frikirken, som pastor, tilsynsmann og nestleder i synoden. Når hun går av som pastor i Oslo Storbymenighet ved nyttår, trer hun inn i en ny rolle som studentprest i Sjømannskirken. Grunnen til at hun velger å tre ut av ordinert tjeneste i Frikirken, handler om erfaringene disse ti årene, som kvinne og ordinert, og det å være i entall i kirkeledelsen for å ønske å åpne kirken for skeive.

– Det har vært verdt det, men det har krevd såpass mye at jeg trenger et frirom. Og det opplever jeg at en tjeneste som studentprest i Sjømannskirken vil gi, sier Schiager Topland.

Synodemøtet i juni vedtok at samlivet er forbeholdt ekteskapet mellom mann og kvinne, og at samlivssynet skal anses som et bekjennelsesspørsmål. Siden har spørsmålet meldt seg, om hvordan man som ordinert kan være lojal mot Frikirkens samlivssyn og samtidig ikke gå på akkord med egen samvittighet der man er uenig. 

Er det mulig å være lojal, samtidig som det kan inkludere en samvittighetsfrihet?
– Jeg har pleid å tenke på lojalitet som et godt ord, et ord med tillit som grunnlag. Slik Marilynne Robinson avslutter boka om Jack, "lojaliteten som alltid gjenopprettet dem, akkurat som nåden". Nå opplever jeg at lojalitet blir avkrevd på svært ulike vis i Frikirken. Hva er lojalitet, det er det store spørsmålet som jeg tenker at Frikirken må drøfte. Det vi har sett skjer i noen av menigheten nå, er at det å være lojal blir forstått som å stå inne for. Det kjenner ikke jeg igjen.

– Det er mange av menighetene våre som arbeider for å finne gode måter å åpne rommet, for meningsmangfold og at kirkene våre er trygge steder for et mangfold. Jeg har lyst til å berømme menighetene som arbeider med dette, sier Schiager Topland.

Hun påpeker at det i et kirkesamfunn er helt naturlig at det er bevegelse i synspunkter.
– Det er viktig for meg å få frem at vi ikke er en sekt, og at det er forventet at ordinerte arbeider med teologien. Og når vi arbeider med teologien, må vi også la oss bli utfordret. Det kan være ulike temaer som vi er usikre på eller underveis på, men da er det godt at vi har rammer som liturgien gir oss og som vi kan være lojale mot. Og hvis vi virkelig ønsker en endring, kan vi heller jobbe for det i de foraene som det ligger til rette for.

– Samtidig er det viktig at vi har ordnede forhold og forutsigbarhet når det gjelder kirkens praksis, liturgi og ordinasjon. Det å være lojal tenker jeg i ytterste konsekvens handler om å forhode seg til og bruke liturgiene våre og ordningene våre slik det er bestemt. Så tenker jeg at når man er lojal, må man også få være åpen om det man er uenig om. Da har vi rom for det, vi har menighetsmøter og dialogsamtaler.

Schiager Topland viser til at ordinerte kan velge ut fra samvittighetsgrunner i andre spørsmål, enn i samlivssaken. 
– Vi har 20 års historie der kirken vår bekrefter at det er en skaperordning at både kvinner og menn  kan gå inn i ordinert tjeneste. Så har vi samvittighetsfrihet for de enkeltordinerte, eller de menighetene der det er enhet om, at de av samvittighet ikke kan ordinere kvinner. Da betyr det at det i en menighet kan forkynnes fra talerstolen, at det er mot Guds vilje og mot skaperordningen, at kvinner ordineres. Selv om Frikirken har vedtatt det motsatte. Det samme gjelder gjengifte. Der kan en pastor av samvittighetsgrunner forkynne at det er å leve i synd å gifte seg på nytt, selv om liturgien vår gir åpning for det og vi ber Gud velsigne, sier hun.

– Det som er ulikt når det gjelder samlivssyn og likekjønnede relasjoner, er at det nå er brakt opp til et bekjennelsesspørsmål. Vi har jo eldste i Frikirken som har et baptistisk dåpssyn, men som forholder seg lojalt. Det er selvfølgelig utfordrende for dem personlig, men de forholder seg lojalt til dåpssynet i kirken vår. Da synes jeg det er veldig rart at det forventes en lojalitet, som innebærer at man skal være enig, gå god for, eller arbeide for, i akkurat dette spørsmålet.  

Du skal delta på samlingen «Frikirke for alle» i Stavern kommende helg. Hva blir det viktig for deg å vektlegge der?
– Det er viktig for meg er at vi er i samme båt, med ulike syn i denne saken. Og det er viktig for meg at vi fortsetter å arbeide for åpne rom, gode samtaler, og at vi kan tåle uenighet. Håpet mitt er at Frikirken kan gå samlet videre.

– Samtidig som at jeg jobber for dette rommet til å være uenige, og ønsker at folk skal ta plass og ta ansvar for å være med og forme kirkesamfunnet, er det kanskje litt dårlig timing at jeg trer ut av ordinert tjeneste i Frikirken.

– Frikirken er jo hele oppveksten min, gjennom generasjoner, og jeg har veldig sansen for kirkeordningen vår og visjonen vår «Vi bygger åpne fellesskap der mennesker blir sett, møter Jesus og utrustes til å leve som hans etterfølgere». Den har motivert og motiverer meg så sterkt. Samtidig er visjonen med på å styrke motivasjonen for å åpne opp, jeg vil ikke være med på å stenge. I Storbymenigheten har vi en syndsbekjennelse, der vi ber om tilgivelse for å ha stått i veien. Stått i veien, når du kom for å sette mennesker fri. Det er et alvor jeg blir minnet om i hver gudstjeneste.