- Vi trenger en ny trosbevegelse i våre liv, i våre menigheter og blant Guds folk, sa Jens-Petter Jørgensen da han talte på Visjon i Stavern, i sommer. Les et personlig intervju med Jørgensen i Budbærerens papiravis.
Årets taler under Visjon kan lastes ned her
- Jeg har tenkt og bedt om hva jeg skulle si, og hvordan jeg skulle vektlegge temaet for Visjon; «Komme ditt rike». Og jeg har tenkt å si noe om at Herren må gi oss en lengsel etter en større tro, som kan sette i gang en ny trosbevegelse i mitt liv. En ny trosbevegelse i våre frikirkemenigheter. En ny trosbevegelse i hele det norske kristenfolk!
Slik åpnet Jens-Petter Jørgensen sin første tale på Visjon, som i år bar temaet «Komme ditt rike». Han fortsatte med å lese fra to tekster som handler om denne lengselen etter en større tro: Luk.17, vers 5-6: «Apostlene sa til Herren: «Gi oss større tro!» Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: «Rykk deg opp og slå rot i havet!» Og det skulle adlyde dere.
Også videre fra Matt.17, vers 19-20: Da disiplene ble alene med Jesus, spurte de ham: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» «Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: «Flytt deg herfra og dit!» – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere».
På ditt ord
- På mange områder i livet er det slik, at hvis vi bare lar tingene skure og gå og følger med strømmen, så ender det fort veldig galt. La meg ta noen enkle eksempler: Flere og flere familieterapeuter sier at ethvert ekteskap i utgangspunktet går mot skilsmisse, med mindre man jobber med det, prioriterer det og utvikler det. Ingen ekteskap går til mål av seg selv, det går motsatt vei hvis vi ikke reiser oss opp og gjør noe med det. Kroppen forfaller, hvis vi ikke trener og spiser sunt. Hvis vi skal holde oss sunne og ha overskudd livet ut, må vi gjøre noe for det, sa Jørgensen, og påpekte at vi må komme oss ut av motløsheten og holdningen om at ingen ting nytter.
- Kirken er til enhver tid bare en generasjon fra avkristning og død. Derfor må det reises opp en ny generasjon. Derfor trenger vi FriBU og ungdomsarbeidet i menighetene våre, vi må gi rom til de yngre og la de styre og sette tonen i menigheten. Vi må se at kristent arbeid innebærer mer enn å holde all kristelig aktiviet i gang.
- Vi hører mye av av at «dette nytter ikke, nå har vi prøvd det, og det gikk ikke». Vi må komme oss ut av denne motløsheten, og denne holdningen av at det ikke nytter. Ut av resignasjonen og likegyldigheten. Jeg vet utmerket godt at motløshet er menneskelig, men den må bekjennes og bekjempes, sa Jørgensen, og pekte på disiplene som mange ganger ble preget av motløshet og oppgitthet.
Men i møte med Jesus ble dette ofte forandret til håp og dristighet.
- Jeg kommer stadig tilbake til beretningen i Luk. 5, der vi møter mismodige disipler som sier: «Mester, vi har strevd hele natten, og ingen ting fått. Så kommer snekkersønnen fra Nazareth, uten særlig fiskekompetanse, og sier: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» Og hva gjør så disiplene? Og dette er hele nøkkelen, som du må få med deg: De sier «På ditt ord drar vi!» Også får de erfare at de får så mye fisk, at garnene revner.
Trosfolk
- Hva er det å være et trosfolk? Hva er det å leve i tro?, spør Jens-Petter Jørgensen, og svarer i samme setning:
- Hele hemmeligheten er å høre et ord fra mesteren, det er å handle etter ord fra mesteren, også er det å overlate resultatene til mesteren.
- Det er å leve i tro, på tross av alt det i meg, på tross av alt det rundt meg, på tross av alle de omstendighetene som taler mot dette – på ditt ord, så går jeg! Og min bønn og min nød for dette stevnet, for mitt liv og for våre frikirkemenigheter, det er at vi begynner å gi hverandre troen på Guds makt, at vi begynner å gi hverandre troen på Guds muligheter, midt i alle våre begrensninger, midt i vår skrøpelighet, midt i vår halvhet, midt i vår lunkenhet, og begynner å demonstrere for hverandre at Jesus lever med sine oppstandelseskrefter midt i våre menigheter, midt i våre liv og midt i våre familier!
Reddet livet
Jørgensen fortalte om sine møter med legen Einar Lundby, som var med og bygde Modum bads nervesanatorium sammen med Gordon Johnsen. Lundby ble kristen i godt voksen alder, og han opplevde ifølge Jørgensen noe som han mente at langt flere kristne kunne oppleve og erfare.
- Den som har demonstrert mest det å leve i tro for meg, er legen Einar Lundby. Han satt på doktorgården i Brummundal, da Gud ba ham gå ut i skogen en mørk novemberdag. Der skulle han synge høyt og tydelig; «Velt alle dine veier, og all din hjertesorg, for ham som har i eie den hele himmelens borg». Dette er tullete, sa Einar til Gud, men du pleier å ha rett. Så jeg går. Og han gikk ut i den bekmørke skogen, og sang så det ljomet. Så gikk han inn igjen og sa nå dummet jeg meg kanskje ut igjen, Gud, men jeg var ihvertfall lydig.
To uker senere banket det på døren i doktorboligen. Utenfor sto en mann som ville takke doktoren. For hva da, undret Lundby. Fordi du reddet livet mitt for to uker siden, svarte mannen. Han hadde tenkt å gjøre det slutt, for livet var håpløst. Men da han sto med repet under armen, ved treet der han hadde tenkt å henge seg, hørte han noen synge «Velt alle dine veier, og all din hjertesorg, for ham som har i eie den hele himmelens borg». Så han takket doktoren for å ha reddet livet hans. Og fortale at nå hadde han blitt en kristen.
Vil flytte fjell
- Tro begynner alltid med det første skrittet. Hva er ditt første skritt, og hva er ditt neste skritt? Det er å gå når Gud kaller deg til å ta et skritt i tro, fordi han har sagt det til deg i sitt ord, fordi han har minnet deg om det, og fordi han til tross for alle omstendigheter, tar ansvaret.
- Å handle på nakne ord og merke at de holder, det er det vår tekst kaller å flytte fjell, sa Jørgensen, og fortsatte: Hemmeligheten til å gjøre det umulige, heter tro! Troen handler om tillit til at Gud snakker sant, når han sier at han vil oppfylle de løftene jeg går på.
- Jeg skulle ønske at vi kunne bli en trosbevegelse, og jeg spør deg: Hva er ditt neste skritt? Du vet hva Gud snakker til deg om; sykdom, en ikke-kristen nabo, en ikke-kristen venn, en konflikt. Du vet hva det gjelder. Hva er ditt skritt i tro, som Herren minner deg om? «Nå skal jeg gjøre det, for det er du som sier det. Dette gjør du levende for meg nå, så dette skal jeg gå og gjøre. Så overlater jeg resultatet til deg. Og så kan jeg hvile samtidig, med nedsenkede skuldre»...
- For det er dypest sett Guds ansvar. Men vi trenger å leve i en trosbevegelse, hvor vi får kjenne og merke at Gud virker i oss, og at Guds rike er i funksjon. At vi er Kristi legeme, som får oppmuntre hverandre til å se Hans gjerninger midt i mellom oss. Jeg tror Gud er her disse dagene, for å flytte fjell.
Når fjellet blir stående
- Jeg tror mange fjell skal bli flyttet,og jeg tror Gud skal gripe inn og gjøre ting som vi ikke hadde tenkt. Fordi vi tar det neste lille skrittet i tro, og våger å handle på Guds ord og Guds løfter. På tross av alt som taler imot det. Også overlater vi resultatene til Herren. Gud ønsker at vi skal flytte fjell! Gud ønsker å flytte fjell i våre liv! Denne uken, i våre menigheter, i vårt hverdagsliv; Gud ønsker å flytte fjell.
- Han vil øke vår tro ved at han flytter fjellene, men så dere; Noen ganger blir fjellet stående. Jeg tar ikke tilbake et ord av det jeg har sagt til nå, men jeg legger til denne viktige setningen: Noen ganger blir fjellet stående! Om vi aldri så mye tror, og vet at han er i stand til å fjerne fjellet. Og det skal kanskje større tro til å forstå og godta at Gud er med og at Gud står bak når fjellet blir stående, enn når det flyttes. Når barna og barnebarna og vennene mine ikke blir frelst, på tross av at vi har bedt år ut og år inn, ligget på våre knær og gjort alt vi har kunnet, menneskelig talt, for at de skal kunne ha kommet under kristen innflytelse, men de vil ikke gå på Guds veier, og de vil ikke bli kristne. Fjellet blir stående.
- Jeg synes det er fantastisk når jeg reiser rundt, og så kommer jeg inn i et godt, kristent hjem der mor sier med et stolt smil at «i vår familie er alle våre barn, svigerbarn og barnebarn med på veien». Så sier jeg; du er velsignet. Så fantastisk! Men så tenker jeg at dette regnestykket går ikke opp. For når jeg sitter i neste hjem, hvor de har bedt på samme måten, hvor de har kjempet på liv og død for sine barn og barnebarn, og for sine søsken og hvem det måtte være, og ingen ting har skjedd, da skal det tro til å tro at Gud står bak. Når fjellet blir stående. Eller når vi har bedt for sykdom, og sykdommen til og med blir verre og verre jo mer vi ber, og det i mange tilfeller ender med døden, da skal det tro til! Når det fjellet blir stående. Når unge mennesker blir revet vekk, helt meningsløst. Da skal det tro til. Når fjellet blir stående.
Hører med til mysteriet
- Jeg har ingen billige svar. Dette hører med til mysteriet som skal bli åpenbart den dagen vi er fremme. Jeg har sett det om og om igjen, at mennsker har blitt helbredet. Jeg har sett fjell blitt flyttet i haugevis. Men jeg har like ofte sett at fjellene er blitt stående. Og da gjelder det å holde fast på at Gud er der. Da gjelder det å ha en kristendomsforståelse og et kristendomssyn og en tro som rommer det også. Dette handler ikke om at jeg ikke har gjort det riktig, fulgt oppskriften, overgitt meg nok, bekjent nok eller at jeg ikke har vært på det riktige stedet. Da handler det om å hvile i at jeg er i Guds hender, i alt som med meg skjer. Gud er der i mørket, Gud er der når fjellet ikke flyttes.
- Også har jeg tatt imot et råd fra de gamle læstadianerne, som pleide å si: Gi det til Gud. Gi lidelsen og fjellet som ikke flyttes til Gud som om det kom fra ham, sånn at han kan få gjøre noe godt med det. Og i en tid hvor vi er livredd smerte, hvor vi vil ha en quick fix på omtrent alt, så er det viktig å si at det kan være at Gud tillater smerte. At Gud tillater at fjellet blir stående. For å gjøre oss mer medgjørlige, mer tålmodige, mer utholdende, mer ydmyke. Og for at vi skal bli mer og mer avhengig av Jesus.
- Nå skal jeg si det viktigste av alt jeg kommer til å si fra denne talerstolen: Hva er fremgang for en menighet? Hva er fremgang for et Guds barn? Om fjellet flyttes, eller om fjellet blir stående - det som er fremgang for en kristen, og det som er seier for en kristen når det kommer til stykket - det er alt det som fører meg nærmere Jesus og som gjør meg mer avhengig av ham. Og når jeg føres nærmere Jesus og blir mer avhengig av ham og han blir mer og mer umistelig for meg, så vil jeg også avspeile ham i mitt liv. Om det er gjennom fjell som flyttes, eller om det er gjennom fjell som blir stående.