Med bakgrunn i sommerens debatt om syn på homofilt samliv, retter Joachim V. Gladsø noen spørsmål. - Jeg skal prøve å ikke sette en merkelapp på «de andre» i denne sammenhengen, men jeg retter nå spørsmål til de/dere som stiller spørsmål ved den praksisen vi har i dag i Frikirken.
De siste ukene (spesielt etter synodemøtet 2021) har debatten gått litt frem og tilbake her på Budbæreren (man har til og med diskutert via Vårt land og andre aviser. Noe jeg mener er uheldig).
For oss konservative (konservere, bevare - conservativus) gjelder det å beholde vår nåværende teologi/liturgi/forståelse av Bibelen slik kirkesamfunnet vårt praktiserer i dag* (*les: har praktisert siden opprettelsen).
Jeg skal prøve å ikke sette en merkelapp på «de andre» i denne sammenhengen, men jeg retter nå spørsmål til de/dere som stiller spørsmål ved den praksisen vi har i dag i Frikirken.
Jeg leser flere steder at man snakker om «inkludering» og «mangfold». Dette er vel ingen uenig i, og jeg sliter med å se det eksplisitte i debatten. At man skal inkludere og elske mennesker er noe av det mest bibelske av alle bibelske prinsipp. Da en skriftlærd spurte Jesus i Matteus 22 (35-39) om hvilket bud som var det største budet, valgte Jesus budet om å elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Så sier Jesus følgende: Men et annet er like stort! «Du skal elske din neste som deg selv!» Bibelen er full av slike oppfordringer! Dette kan det aldri være noen tvil om.
Noen av de sterkeste scenene i serien «chosen» -som traff meg- var hvor godt serieskaperne tydeliggjorde omveien Jesus tar for å møte «kvinnen ved brønnen» (Johannes 4. 4 – 29). Den samaritanske kvinnen som lurer seg av gårde til brønnen mens andre sov middag, eller holdt seg i skyggen på de varmeste timene. Vi ser hvor skamfull hun er. Men så ser vi Jesus som går omveier for å møte nettopp henne. Han møter henne med omsorg og kjærlighet. Kvinnen som hadde hatt mange menn. Kvinnen som hadde blitt utstøtt av sine egne. Kvinnen som var helt alene i sin skam. Så kom Jesus inn i hennes liv.
Men, - det er noen viktige poeng her. Kvinnen virker glad for å bli «avslørt» i sin synd. Hun virker nærmest lettet. Hun løper fra krukka si og løper inn i landsbyen for å fortelle de andre om ‘mannen som fortalte henne om hennes synder’. Jesus klarer å vise omsorg, kjærlighet og «se henne» der hun var i sitt liv. Men han forandret ikke «teologien». Han ville gi henne det «evige vann». Han kom for å gi henne tilgivelse og fred. Han sa imidlertid ikke: «fortsett som før..».
Det samme ser vi i Jesus sitt fantastisk møte med kvinnen som ble grepet i utroskap i Johannes 8.
Dette tror jeg vel ingen kan være uenig i?
Men likevel virker det som om vi snakker litt «forbi» hverandre i debatten. Eller er det jeg som ikke forstår substansen av denne diskusjonen? Handler det om inkludering eller teologi? Eller kan det handle om inkludering OG teologi?
Hva er målet? Hvilke milepæler er det på veien? Hvor skal vi? - Og hvor langt skal vi?
Konklusjon:
Mine spørsmål er altså følgende; (tror det kan være klokt med konkrete og eksplisitte avklaringer før vi møtes neste sommer):
- Snakker vi her «kun» om en plan for inkludering?
- Snakker vi her om å endre teologien i vårt kirkesamfunn?
- Hva er formålet?
- Hva ønsker man å oppnå?
- Sier man at likekjønnet samliv ikke er synd?
Er det her snakk om å legge opp en plan for å «se» mennesker uansett legning, form, farge eller bakgrunn? Eller snakker man eksplisitt om å endre liturgi (-og bibelforståelse) på lik linje med DNK?
Her tror jeg debatten må være klar, ryddig og konkret. For det er den ikke nå.
Joachim V. Gladsø
Steinkjer Frikirke