–Uenighet bringer oss framover

Denne saken stod på trykk i juni 2022 i VEIEN, i en 12 siders "smaksprøve" av magasinet synoden hadde vedtatt at Frikirken skulle ha. VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken.

Johan Velten er forfatter av boka Medarbeiderskap, og han er arbeidende styreleder i Teamwork. 75- åringen har møtt utallige mennesker og samarbeidsorganer. Frikirken er en av dem.  

Velten er også åpen om sin oppvekst i Smiths venner og at han er preget av det. I boka Medarbeiderskap skriver han det berømte sitatet: – Enighet binder oss sammen. Uenighet bringer oss framover.  

Smak på ordet uenighet. Ingen liker vel det? Ordet mangfold smaker litt bedre, men kan det allmene prestedømmet bli litt vel mektig og mangfoldig? Hvorfor kan ikke alle bare være enige? 

Det er vel ikke selvsagt at uenighet bringer oss framover? Hvilke forutsetninger må til? 

– Evnen til dialog, svarer Velten kontant. – Vi har ikke noe annet verktøy for samspillet, enn å snakke med hverandre. I en dialog må vi si det vi mener. Men intensjonen må være vennlig, sier Velten, og mener vi ikke må undervurdere akkurat det aspektet. Som «case» møter han Frikirken, som ikke er helt ulike mange av de andre han har møtt tidligere. 

– I alle organisasjoner som bygger på idealisme, er friksjonsnivået høyt. Sterkt engasjement og sterke overbevisninger råder. Engasjement kan være en styrke, men kan også bli ødeleggende når det blir insiterende. Folk kjenner på at de selv forvalter sannheten. Hva er sannheten? spør han retorisk. 

– Forutsetningen for utvikling, er evnen til å tvile. Tvil om egne konklusjoner og tvil om den etablerte kulturen. Vi må tvile sammen, sier han, og utdyper: – Vi trenger å skille mellom teologi og samspill. Organisasjonen har noen mål for hva vi skal få til sammen. Vi deler noe, og det er avgjørende at fellesskapet evner å åpne opp for tvil og undring. 

– Strategiprosesser kaller jeg «strukturert tvil». Avgjørende er da evnen til å tvile sammen om måten vi har innrettet vår virksomhet på. Jeg tror faktisk at strukturen i strategiprosesser er allmenngyldige, og kan overføres til andre tilfeller der vi er uenige: Vi opparbeider oss en felles forståelse av dagens ståsted gjennom å spør oss selv om hvilke kvaliteter det er som har brakt oss hit? Hvilke alternative ideer kan vi se på for å vokse videre? Hvilke forutsetninger har vi for å realisere disse ideene?  

Du forutsetter at man skal kunne undre seg sammen.  

Hva hvis det ikke er trygt å uttrykke tvil sammen, i et team eller i en kirke? Kan du si noe om det? 
– Hvis man blir «hektisk» i møte med andres tvil og undring, er det tegn på at vi møter vår egen tvil. Når man sier bastant at «Dette må vi tro på!», er det uttrykk for mangel på tro i en selv. Det er uttrykk for egen tvil. Man vil ikke kjenne på den tvilen. Dette er en sannhet vi ikke skal diskutere, sier Velten. 

– Truer man med ekskludering, om det enn bare skulle være vage antydninger, som «hvis du mener dette..» da blir det ingen dialog. Dessuten; lefler man med utestengelse, påfører man vedkommende, leseren og de som blir vitne til det, psykiske skader.  
Her er Velten helt tydelig. 

– De som våger å ytre tvil, må selv være vennlige. Dere må ikke sette hverandres intensjoner i tvil. Si heller at du antar at den andre har gode intensjoner. Vi må rett og slett få ned angstnivået i møte med det konfliktfylte. 

– Vi må forutsette at alle er fornuftige når vi møter hverandre. Og møte hverandre med positiv nysgjerrighet på ulike standpunkt. Perspektivbevegelighet heter det på fagspråket. Det er det motsatte av hva Ebba Haslund sa om «forgubbing» av begge kjønn: – Jeg har tenkt de tanker jeg har tenkt å tenke. 
– Jeg har bestemt meg, og er ferdig med å tenke. Sikkert fint for deg å få sagt det, her er det rom for det, men det kommer nok ikke til å gjøre noe inntrykk på meg, sier Velten vennlig, men alvorlig. Han har sett disse mekanismene gjennom et langt arbeidsliv, og gjennom oppveksten i Smiths venner. 
– Bevegelighet i dialogen, er uttrykk for mot, ikke svakhet. Vi kan være tydelige på en vennlig måte. Snakke parlamentarisk, som i Stortinget. Vi må ha en tydelig regel på at man ikke karakteriserer andres synspunkter og meninger. Si hva du selv tenker, uten å karakterisere andres ytringer og uten å overtolke det den andre sa, til det ugjenkjennelige. 

Ydmykhet er et annet ord Velten vil løfte fram. Og her siterer han Bibelen: «Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde». 
- Hvis en leder ikke lar seg korrigere, blir det svært vanskelig. Viser vi ydmykhet når vi møter hverandre styrkes dialogen. Og for å komme videre i dialogens grunnprinsipper, må vi sette søkelyset på det konkrete. Vi må se på konkrete hendelser og holdninger for å forstå, og for å klare å runde av. Målet er at kommunikasjonen ikke blir for konfronterende, og som prosessleder må man bidra til å senke både intensitet og angstnivå, sier Johan Velten.