Svein Kjetil Haugset fra Steinkjer takker Anne Mari Schiager Topland for et tankevekkende innlegg, «Hvordan er det å være LGBTQ-er blant oss?» - Svaret på spørsmålet er: «Det er vanskelig for noen», og det reiser et nytt spørsmål: Hvorfor? Hvorfor har det i vårt møte med akkurat denne gruppen «ofte vært taushet, usikkerhet eller sterk avstand, som har preget også hvordan vi har forholdt oss som kirke og ledere", skriver han.
En viktig årsak til usikkerhet, taushet og avstand kan være den polariserte debatten som ikke synes å ha noen ende. Ytterpunktene dominerer og temperaturen er høy, både hos oss og i tilsvarende sammenhenger. Selv om tone og temperaturen er moderat på Budbærernes debattsider nå, så vet vi at temperaturen stiger når det drar seg til.
Imellom ytterpunktene har vi den store gruppen som ikke hever stemmen, og som synes debatten er ubehagelig bastant og høyrøstet. Er det rart at folk blir usikre når en slik debatt får pågå i årevis uten at man som kirkesamfunn klarer å dra en konklusjon? Er det rart at mange forholder seg tause og føler seg utrygge på temaet når man hører folk blir kalt «fariseer» eller oppfordres til å melde seg ut?
Med denne debatten som bakteppe blir man usikker, og man blir stående taus på avstand, også i det personlige møtet med LGBTQ+’ere.
At vi ikke klarer å konkludere debatten, få ro og fjerne usikkerhet, det er en teologisk falitt! Teologien skal bidra til å utruste medlemmene våre til handling, ikke være kilden til usikkerhet og skape taushet og avstand! Begge sider i debatten må ta ansvaret for denne falitten.
Anne Mari Topland etterlyser samtaler om teologien og det praktiskteologiske slik at vi kan møte LGBTQ+’ere slik vi burde. Jeg hjertens enig i intensjonene, men jeg er redd for at samtaler om teologien vil være fylt med et øredøvende ekko fra debatten. Hvis man ønsker å ta tak i hvordan vi møter LGBTQ+’ere, må vi først legge debatten bak oss, noe jeg og mange med meg trodde vi gjorde for tre år siden.
Men Synoden skal behandle et forslag om å utrede samlivsetikken vår. Det betyr at debatten vil bli forlenget i tre nye år. Jeg tror at det vil forlenge usikkerheten, tausheten og avstanden også. Det er ikke en ny utredning vårt kirkesamfunn trenger, vi trenger ny utrustning. Vi trenger fred og ro til å utruste våre medlemmer, slik at vi kan skape trygghet, åpenhet og nærhet i møtet med LGBTQ+’ere. Hvis man absolutt må lage en utredning, så la den da handle om hvordan vi skal utruste våre medlemmer og skape ro og trygghet, for det er det vi trenger. Eller, vi kan bare sette i gang arbeidet, som jo alt har startet med de regionale ledersamlingene med samlivsetikk som tema.
Så er det naturligvis de som ønsker å utrede samlivsetikken vår fordi de ønsker å endre den. Jeg ønsker ikke at den skal endres. Den er bygd på en luthersk skriftsforståelse, og en ny runde med utredninger vil gi samme resultat med mindre vi endrer vår skriftsforståelse. Vi må vokt oss for å uforvarende gjøre fundamentale endringer i vår iver etter å rette opp vår mangelfulle evne til å møte LGBTQ’ere. Vi må i alle fall ha en egen utredning og debatt spesifikt om skriftsforståelsen før vi gjør endringer, for det vil ha konsekvenser som strekker seg langt utenfor samlivsetikken.
Jeg mener Frikirkens teologi står solid plantet på bibelsk grunn og i den lutherske tradisjonen, og at vi ikke har behov for å starte en utredning av hverken samlivsetikken eller bibelforståelsen. Jeg vil derfor fremme følgende forslag til saken på Synodemøtet:
«Synoden står fast ved Frikirkens vedtatte samlivsetikk. Vårt teologiske standpunkt er grundig utredet og solid fundert.
Tiden er nå inne for å avslutte debatten og konsentrere oss om å utruste våre medlemmer slik at vi kan møte alle med åpenhet, nærhet og respekt, og være trygge på hvilken samlivsetikk Frikirken står for. Synoden ber derfor synodestyret å intensivere arbeidet med å utruste våre ledere og at målet må være at alle våre medlemmer skal kjenne seg trygge og være i stand til å møte alle med åpenhet, nærhet og respekt.
Videre ber vi tilsynsmennene om i større grad følge opp forpliktelsene til våre ledere. Ledere i Frikirken må være sitt ansvar bevisst og bidra til den roen vi trenger i arbeidet med å utruste våre medlemmer.»
Svein Kjetil Haugset,
Eldste i Steinkjer Frikirke og utsending til Synodemøtet