Det startet med bønn. Nå har menigheten åpnet dørene ut mot gata, og folk kommer til tro. Etter mange års vandring mot kroken på døra, opplever Drammen Frikirke en ny vår.
Tidligere møtte det gjerne opp 6-8 stykker på gudstjenestene. Nå ligger besøkstallene jevnt rundt tretti, ifølge pastor Ole-Bjørn Haugaasen. Vi må tilbake til høsten for to år siden. Haugaasen hadde en samtale med en tidligere ansatt i menigheten, og fortalte at han ønsket å utnytte kirkens beliggenhet bedre. Drammen Frikirke ligger midt i sentrum, med Sportspuben, Skjenkestua og Kings Arms Pub som nærmeste naboer. Ekskollegaen viste seg å kjenne to som drev med gateevangelisering, som hadde vært på jakt etter et lokale å drive ut fra. De bestemte seg for å møtes og be over det en mandag formiddag.
– Så endte vi opp med å starte med faste bønnemøter på mandager fra ti til tolv. Da møtes vi til bønn og lovsang. Stadig flere har kommet til, og det er kjempespennende. Brått var vi 10-12 stykker, og folk kom fra alle steder. De kom fra Den norske kirke, gamle Vinyard, Hillsong, Evangeliesentersammenheng og you name it, sier Haugaasen. Alle hadde det til felles at de var på leit etter et fellesskap.
– Er vi klare, spurte jeg bønnegruppa en gang i februar året etter, og svaret på det var et klart nei. Men tror dere disiplene var klare, spurte jeg. Nei, de var nok ikke det. Men tror dere Gud er klar? Ja. Ok, da åpner vi neste mandag. Så begynte folk å strømme inn. Vi serverer kaffe, vafler og saft. Flere av dem vi møter har fysiske plager, og vi ber for dem i Jesu navn og opplever at mange blir friske. Bein vokser ut og betennelser blir borte. Så det takker vi Gud for, sier han.
Utgangspunktet var å åpne kirken på mandagskveldene, for å ta imot folk og drive gateevangelisering rundt kirken. Så startet de som kom til bønnemøtene å gå til gudstjeneste også, for de var, som sagt, på leit etter en menighet.
– Så fra å nesten være døden nær som menighet, begynte kirkerommet å fylle seg. Nå har vi faste bønnemøter hver mandag formiddag, og utadrettet arbeid om kvelden med samtaler, bønn, kaffe og vafler. Blir det vafler til overs, tar vi de med inn på Sportspuben og deler ut der, forteller Haugaasen.
Hver onsdag kveld er det bibellesning, med unntak av én onsdag i måneden der det er bibeltime og ren undervisning. Menigheten har gudstjeneste annenhver søndag.
– Det fine er at noen av de som kommer hit på mandagene, har begynt å ta med seg vennene sine inn i kirka. At de har frimodighet til å invitere med seg vennene sine, synes jeg er stort, sier Haugaasen. Blant de nye som kommer er noen rusavhengige, noen er fra andre kristne sammenhenger, og noen er muslimer.
– En søndag nå nylig kom det en muslimsk dame fra et sted i Midtøsten, som akkurat hadde kommet til Drammen. Hun hadde truffet en annen kvinne fra samme land som går i menigheten vår og er kristen. Hvis du vil bli kjent med nye og få venner, må du bli med på gudstjeneste i menigheten min, sa hun. Dermed ble hun med, og hun gikk til nattverd. Etterpå kom hun og spurte om vi hadde noe frivillig arbeid hun kunne være med på, for hun hadde så lyst til å være med og formidle kjærlighet. Så ble hun med og stekte vafler og var strålende fornøyd.
Ifølge Haugaasen har det også begynt å komme en del ungdom på gudstjenestene, og noen av de mer voksne mener det derfor bør være litt mer ungdommelig preg over gudstjenestene. – Det morsomme er at ungdommene selv sier at de kommer for å høre Guds ord. «Dessuten synes jeg du preker altfor kort», sa en ungdom til meg. Så nå har jeg økt lengden fra femten til rundt tjue minutter, og det er jo herlig, humrer han.
– Det er veldig inspirerende og kjempespennende å få lov å stå i dette arbeidet, og være en del av det. Så jeg har ikke tenkt å gi meg med det første, så lenge Herren har bruk for meg. Det utrolige er hvordan Herren har ristet sammen folk fra så mange sammenhenger. Vi er vel kanskje den mest økumeniske menigheten i Drammen for øyeblikket. Nå ber vi mest om at Herren må bevare enheten vår. Selv om vi ikke er enige i alt, så ønsker vi å ha en enhet og et fellesskap. En del av de nye er også med i husfellesskap på torsdagskveldene hjemme hos noen av medlemmene våre, og det er veldig fint. Det viser oss til fulle både behovet for fellesskap og, ikke minst, at hungeren etter Guds Ord er stor.
– Det er ingen som er mer klar over at dette er et Guds under, enn oss. Tenk at Gud vil bruke oss på denne måten! Jeg tenker at vi måtte sannsynligvis bli så små, for at vi skulle bli klar over hvor takken skulle gå. For vi er ikke i tvil om at dette virkelig er et Guds under.