Abortdebatten er i gang igjen etter SVs kontroversielle forslag om å utvide grensa for selvbestemt abort til uke 22.
Aborttematikken berører mange eksistensielle, etiske og prinsipielle spørsmål. Vi mener at vi ikke er tjent med et opphetet samtaleklima med voldsomme virkemidler slik vi ser det har utviklet seg til å bli i USA. Vi trenger å møte hverandre i øyenhøyde, saklig og ydmykt.
Vi ønsker å verne om livet som er unnfanget, og opplever at abortnemda gir fosterets verdighet og en stemme. Samtidig forstår vi at for mange av kvinnene som velger å ta abort, er det et krevende valg.
Når vi tydelig peker i retning abortspørsmålet, retter vi samtidig tre fingre mot oss selv. Og vi vil dermed spørre oss som enkeltmenigheter og kirkesamfunn:
- Hvordan støtter vi og hjelper de blant oss som bærer fram et barn med krevende funksjonhemminger?
- Hvordan legger vi til rette praktisk i menighetslokalene våre, pedagogisk i trosopplæringen og avlastende for foreldre som ønsker det?
- Hvordan rommer vi den eller de som tok det vanskelige valget å ikke bære fram sitt barn?
Hilsen Jarle Skullerud og Anne Mari Schiager Topland, synodens tilsynsmenn