Mer fra VIDERE: «Guds rike på arbeidsplassen og i frivilligheten»

«Guds rike på arbeidsplassen og i frivilligheten» var et av temaene på Videre Lederkonferanse. Andreas Hegertun er forstander i Filadelfiakirken Oslo, og underviste om temaet som er spesielt rettet mot dem som har en jobb utenfor kristen setting, de som er engasjert i frivillighet og de som vil at menigheten skal være en ressurs for arbeidsliv og frivillighet.

Hensikten er å skape en kultur for involvering og engasjement i samfunnet og frivilligheten utenfor kirkens aktiviteter. Så hvordan utruste hverandre til å følge Jesus og dele evangeliet på arbeidsplassen og i frivillig engasjement?    

Hegertun peker på styrker, muligheter, svakheter og trusler å eventuelt ta hensyn til. En styke vi har, i kraft av å være kristne enkeltmennesker og menighetesfellesskap, mener han, er at vi i sum utgjør masse mennesker som er ute i arbeidslivet og i samfunnet. Vi involverer oss og engasjerer oss på arbeidsplassen og i fritidsaktiviteter. I menighetene kan vi tilby hverandre mentoring, hvor vi kan snakke om det å leve ut troen der vi er.

– Noen av mulighetene ligger i å høre fra dem som jobber ute i samfunnet, og at vi trenes i hvordan å dele tro på arbeidsplassen. Hvordan kan vi dele evangeliet der vi er? 

– En svakhet er at vi ikke har så mye fokus på dette. Hvordan støtte kristne som er ute i arbeidslivet? Det har vært lite forkynnelse om dette, og det ønsker vi å gjøre noe med.
Vi er nok litt preget av «boble-virksomhet», mange går på en kristen skole og mange holder på med mye aktiviteter i menigheten. Så det er noe med å tenke mer utover. Vi er for lite utadrettet i samfunnet, og frivilligheten brukes inn mot kirken. Har vi da noe frivillighet igjen til frivillighet der ute, sier Hegertun. 

Han mener at mulige trusler er høy aktivitet i egne rekker, at vi ikke tar oss tid til å tenke ut nye måter å gjøre ting på, i tillegg til rykter og media, som kan påvirke hvordan noen ser på kristne personer og fellesskap.

Under seminaret settes deltakerne i grupper og deler erfaringer fra sine resepektive menigheter. En av gruppene, med representanter fra tre ulike menigheter rundt bordet, oppsummerer det slik: 

– Vi har opplevd å finne styrke i ulike verktøy som vi kan bruke som menigheter, som for eksempel «Tro mellom venner», som handler om hvordan vi kan nå ut til spesielt muslimer. Dette gir oss et fokus på hvilke ord vi kan bruke, i møte med andre. Vi har også erfaringer med «misjonal menighet», «Bro til tro» og Alpha-kurs, som alle er konkrete verktøy.

– En annen styrke vi har, er «alle generasjoner i tjeneste». Så må vi sette fokus på gledene ved det. En annen styrke er lokasjonene våre. Selv ligger vi midt i sentrum av byen, og det er vi for dårlige til å benytte oss av. Så der har vi et forbedringspotensiale. Men, det er likevel en styrke. En svakhet i menigheten er at det blir for intern ressursbruk, vi tenker for mye på oss selv og for lite diakoni. Vi tenker «hva kan vi starte for å få flere medlemmer til menigheten», i stedet for «hva kan vi gjøre for lokalsamfunnet vårt». Vi tenker at dette er en svakhet. Vi må ha fokus på lokalmiljøets behov, og forsøke å møte disse.

– En annen svakhet, som forsåvidt også er en styrke, er at vi har mange som er aktive i de lokale idrettsklubbene osv. og som bruker ressursene sine der. Vi har også få frivillige i menigheten, men de frivillige vi har, har til gjengjeld en enorm kapasitet, så vi bruker dem for alt de er verdt. Truslene vi kan møte er fordommer, som nevnt her tidligere. Mennesker kan oppleve at dette er noe fremmed og påtrengende. Mulighetene ligger i alle generasjoner i tjeneste. En av menighetene rundt bordet vårt oppforrer til å gi ungdommene nøkkelen til kirken. Vi må få flere i tjeneste, og få vite mer om lokalmiljøets behov, oppsummerer deltakergruppen.  

Hegertun er opptatt av at vi løfter meningen og verdien av arbeid. 

– Når det gjelder synet på arbeid, er det to fallgruver. Den ene er å ha et lavt syn på arbeid, som vi har fra de gamle grekerne. De sa at arbeid var en forbannelse, og at de høyere klassene i samfunnet ikke skulle arbeide. I hvert fall ikke fysisk, for det var for de laverestående. Den andre er å ha et for høyt syn på arbeid. Hvis jobben er vår fremste identitet, hva skjer med oss da? Hvis arbeidet vi gjør blir selve sentrum av livet vårt, er det noen tegn vi kan se etter og gjenkjenne. Vi kan bli grådige på arbeid, og vi kan jobbe for mye over for lang tid. Det er veldig lite skambelagt i vår kultur å jobbe for mye. Men det kan likevel være med å ødelegge for våre relasjoner, hvis vi gjør det over tid, sier han.

Ifølge Hegertun har vi imidlertid bevart mye av grekernes tenkningen i vår kultur.

– Om du er en som tenker på arbeid som et nødvendig onde eller ikke, så kan vi likevel kjenne det igjen i vår kultur. Og det smitter på oss som kirker, at vi har noen typer arbeid som vi setter høyere og ser opp til, mens andre har lavere status. I vår vestlige kultur ser vi opp til folk som jobber i næringslivet og akademia, sektorer som krever mye teoretisk kunnskap. Også ser vi gjerne ikke så opp til service og andre praktiske yrker. De får gjerne lavere status. Når vi gjør det, underbevisst eller bevisst, så ligner vi på de gamle grekerne. For virkeligheten er jo at noen har vasket dette rommet som vi er i nå. Og hvis vi ikke vasker det selv, er det livsnødvendig at det blir gjort. Så å se annerledes på høy- og lavstatusyrker enn kulturen rundt oss, det er en måte å tenke kristent om jobb, understreker han.

Oppdeling i høy og lav status, er et lavt syn på arbeid som er i strid med et kristent verdensbilde, mener Hegertun.

– Bibelen starter med en vakker fortelling om at Gud i begynnelsen skapte livet. Så står det «da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden». I en tid der grekerne foraktet fysisk arbeid, tegnes Gud som en Gud som bygger en hage. En arbeider med svette på ryggen, som graver i bakken, og med fersk jord i hendene, skaper oss. Og så hviler han. Det er et arbeiderspråk i skapelsen. Gud kom til jorden, inkarnert gjennom Jesus Kristus. Som en stor filosof og lærer? En mektig hærfører? Nei, han tok tømrerlinja og ble snekker. Jødene ville respektert en hærfører, grekerne en filosof. Men Gud ble gartner og snekker. Gud er en praktisk Gud. Det er vanskelig for oss å ikke ha et for lavt syn på arbeid. Men se høyt på all slags arbeid, sier han.