I savnet av åpne dialogrom, lager de et selv. Ståle Gilberg og Johan Sandstad inviterer til en inspirasjonsdag, mer enn en argumentasjonsdag. – Vi vil gjøre noe for at folk ikke forsvinner fra kirkesamfunnet, men blir værende i Frikirken, sier Sandstad til VEIEN.
Ståle Gilberg og Johan Sandstad vet det har vært ulike samtaler om samlivssaken, men de opplever at det har vært lukkede rom som ikke var åpne for alle. De har savnet åpne rom, derfor lager de et selv den 19.oktober i Stavern, og de to privatpersonene har leid folkehøyskolen. «Frikirke for alle» er tittelen.
De kaller det en inspirasjonsdag, mer enn en kirkepolitisk debattdag.
– Vi har rett og slett behov for å komme sammen, etter synodemøtet som vi var skuffet over. Dagen er ment som en inspirasjonskilde, til fortsatt å drive menighetsarbeid. Ikke en kirkepolitisk samling, sier Ståle Gilberg.
– Jeg var ikke på synodemøtet selv, og det som ble bestemt var ingen overraskelse. Men det var et slag i magen at en tredjedel av Frikirken konsekvent ikke ble valgt inn i styrer og råd. Det du mener om samlivssaken, avgjorde om du ble valgt inn. Alle andre kvaliteter, utdannelse og erfaring, ble ikke vektlagt. Jeg ble sint og skuffet. Og jeg pratet med Johan om dette i sommer. Jeg opplevde at vi trenger å møte folk, bli inspirert, i et åndelig miljø jeg kjenner meg hjemme i.
Det er et poeng at dette arrangementet er åpent for alle. Det vi gjør i kirka vår, skal være åpent, sier Ståle Gilberg.
Johan Sandstad tilføyer: – Det er et kjempepoeng å få med oss alle som ikke ser samlivsspørsmålet som bekjennelsessak. (Red merk. Flere med et konservativt syn på ekteskapet, har blitt omtalt som «moderate» fordi de ikke ser det som et bekjennelsesspørsmål).
– Vi inviterer som privatpersoner, og kunne ikke forankre det fra vår menighet eller lignende. Vi legger synodevedtaket til grunn, det er vi forpliktet på. Men vi har behov for å snakke sammen. Og alle er velkomne, presiser Sandstad.
– Det er ikke nødvendigvis noe galt med de lukkede møtene som har funnet sted i forkant av synodemøtet, men når alt blir lukket, DA blir det galt, sier Ståle Gilberg.
Hvis møtet er åpent for alle, er synodeledelsen velkommen?
– Ja, selvfølgelig er de velkommen, sier Ståle Gilberg til VEIEN.
– Nå handler det ikke om å diskutere for og imot. Men vi vil høre en bibeltime fra Linn Sæbø Rystad, eller fra Per Eriksen, som vi ikke hører på fellesarrangementene i Frikirken. Fordi han har et såkalt progressivt syn, blir han ikke lenger brukt på disse arrangementene, sier Gilberg med et stort sukk.
– Sentrale arrangementer i Frikirken, som VIDERE Leder og VIDERE Sommer, er konservativt tunge, mener han.
– For flere av de som kommer sammen i oktober handler det om å få et språk på hva du mener. Mange har ikke hørt en presentasjon av «liberal» teologi. Dette har vært presentert i lukkede rom, men ikke på åpne møter. Vi trenger å høre stemmer vi ikke ellers får høre!
– Vi trenger hjelp til å sette ord på det vi tror på og identifiserer oss med, mener Ståle Gilberg.
– Tor Erling Fagermoen hadde en nydelig slutt på talen sin til synodemøtet: «vi har ingen å miste». Der vil vi bidra. Mange har reagert med apati og motløshet etter synodemøtet. Vi vil gjøre noe for at folk ikke forsvinner fra kirkesamfunnet, men blir værende i Frikirken, sier Johan Sandstad, og medgir at slik sett hjelper de hele kirkesamfunnet.
– Vi har allerede over 100 påmeldte, så vi ser at dette dekker et behov, også blant de moderat konservative som ikke ser dette som en bekjennelsessak. Vi ønsker å styrke det allmenne prestedømmet. Vi vil bevisstgjøre folk, ser han.
– Det er viktig at «ledelsen» eller andre slapper av i møte med dette arrangementet. Vi har ikke noe mandat til å vedta noe. Hver av oss må dra tilbake til hver våre lokale menigheter, det er der livet leves. Men vi trenger påfyll, ro og inspirasjon i møte med hverandre. Vi trenger også å se at det som forener oss i Frikirken er større enn disse diskusjonene. Vi skal gi det den plass som det fortjener. Men det som binder oss sammen, på tvers av «sider» i denne saken, er større, mener Johan Sandstad, og siterer Birger Løvlie i at vi ikke må være redd for å være uenige
– Vi ønsker oss en «Frikirke for alle». Og en rausere kirke må leve med å ikke være enige om alt.