Heidi Garvik er eldste i Sandnes Frikirke og var med på de første synodemøtene hvor kvinner kunne delta. – Jeg hadde ingen sentral rolle i kvinnekampen i Frikirken før det ble åpnet for ordinasjon av kvinner. Engasjementet mitt er større i dag. – Jeg legger mye ansvar på mennene som ikke aktivt ber om kvinnenes meninger i ulike sammenhenger. At kvinnene får delta i det som har vært en mannsbastion, betyr ikke at det er åpent på like vilkår.
I anledning kvinnedagen, setter vi denne uken søkelys på kvinners situasjon. Først ut var en sak med generalsekretær i Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen, som har tilhørighet til Frikirken
Heidi Garvik er en av kvinnene som har vågd å heve stemmen i debatten, både internt i synoden og utad i media.
20 menn og tre kvinner har skrevet innlegg på vår debattside budbareren.no og du har etterspurt offentlig: «… hvor er kvinnenes innlegg? Alle kvinner i dagens synode, er der fordi noen andre talte vår sak. Saklig, bibelsk, tålmodig og trofast – til den dagen et flertall av menn valgte å tre til side for å slippe kvinner til i styrende organ.»
Hvordan vil du selv svare på ditt eget spørsmål?
– Jeg tror det er flere svar som er riktige samtidig. Som flere påpeker, har vi noen tradisjonelle syn i kirka, og blant dem er at kvinnene skal tie og underordne seg mennene. Flertallsvedtak i synoden endrer formalitetene, men kulturen og tradisjonen forsvinner ikke ut av miljøet selv om formalitetene endres, sier Garvik.
– Mange kvinner som ytrer seg i offentligheten forteller om personhets og trusler. Kanskje gjør det at noen kvinner kvier seg for å ta ordet, selv om vi, så langt jeg vet, har vært forskånet for den slags i vår sammenheng. Når det også på budbæreren.no brukes mektige, og til dels fordømmende, begreper og påstander for å imøtegå andres meninger, da er det ingen direkte oppmuntring for flere til å formulere sine, kanskje ennå usikre, tanker og meninger.
– Jeg har dessuten tenkt mye på Efeserbrevets tekster om underordning og å sette fri, etter at Andreas Woie holdt en fabelaktig undervisningsserie for oss om Paulus. Paulus formaner de ny-troende om å ha riktig fokus: å spre evangeliet. I Ham er du fri, samme hvem som har makt over deg, om du så er gift kvinne og mannens eiendom, eller slave eid av en herre. Dette må jo folk få vite! Han formaner til å leve evangeliet i det livet du har, for troen gir deg all oppreisning og full verdi, samme hva andre mener om din stand eller tilstand. Hustavlene er Paulus’ instrukser til nye kristne, som har det travelt med å spre det gode budskapet. Vi må, og vi kan, tåle å leve underordnet, vi som vet hvem vi er og hva vi har i Ham som ingen lenker kan binde. Så vender han seg til mennene og til slaveeiere med den virkelige formaningen: dere som har makt over andre mennesker, dere skylder å sette dem fri. Menn får med troen ansvaret for å sette kvinnene fri, og slaveeierne sine slaver. Dette er en frihetsrevolusjon etter mønster fra Jesus selv, og et perfekt prinsipp for fredelig maktfordeling og likeverd.
– Det skjedde i Synoden i 2000, da kvinner for første gang var der på prøve. Fram til da hadde kun menn hatt tilgang, så det var mennene som trådte til side og ga oss plass. Jeg har vært på alle disse avgjørende synodemøtene, og jeg vet at det ikke var noen lettvint eller rettlinjet prosess, forteller Heidi Garvik.
– Når de som har makt, gir det fra seg, er det en troshandling!
– Jeg hadde ingen sentral rolle i kvinnekampen i Frikirken før det ble åpnet for ordinasjon av kvinner, selv om jeg var mer enn klar for å ta ansvar da muligheten kom. Engasjementet mitt er større i dag. Det kjennes mer maktpåliggende å ta ordet på vegne av de som fortsatt holdes utenfor. Nå er det jeg som er ordinert, utsending i synoden og har maktposisjon. Nå er det meg Paulus pålegger å gi fra seg makt, åpne opp kirken og friheten i Ham slik jeg selv har fått den.
Mener du med dette at det er mennenes ansvar å få kvinnene til å delta i debatten?
– Ja, jeg legger mye ansvar på mennene som ikke aktivt ber om kvinnenes meninger i ulike sammenhenger. At kvinnene får delta i det som har vært en mannsbastion, betyr ikke at det er åpent på like vilkår. Mange prosedyrer, spesielt de uformelle, er utformet av menn gjennom over hundre år. Jeg har sjelden vært så forvirret som på mitt første synodemøte, for det meste virket til å bli avgjort i konstellasjoner av gamle kjente på gangen, og fra talerstolen kom det utallige innlegg som viste til tidligere debatter og vedtak i synoden. I Frikirken er det menigheter, familier og nettverk som er vevd langt tilbake i tid, og det meste av tiden har dette vært mennenes arena. Men samtidig: nå er vi en god gjeng kvinner i synoden, og vi har et selvstendig ansvar for å ytre oss og til å reflektere også rundt samlivssaken, og til å gjøre det på våre egne vilkår. Vi har selv vært utestengt fra synoden og har dermed et annet perspektiv enn de som er vant til å sitte med makten.
Er det så enkelt som dette, at kvinner må våge å ta ordet?
– Kvinner er like forskjellige som menn, og vi må våge å uttale oss som tenkende og menende individer, ikke bare som kvinner. Vi må tåle å være saklig uenige, også med hverandre, å uttale det, lytte til hverandres argumenter og diskutere. Dersom mange nok kvinner kommer på banen, vil også egenskaper som kvinner er sterke på bli en tydeligere ressurs i samtalen. Kvinner vil ofte være utforskende, tåle undring underveis, stille oppriktige oppfølgingsspørsmål, ønske å se en sak fra flere sider og være interesserte i hvordan andre har kommet fram til sine standpunkt. Kvinner opplever ikke nødvendigvis det å skifte mening som å tape ansikt. Dette er ressurser som kirken ikke har råd til å gå glipp av når vi diskuterer viktige saker, mener Garvik.
– Å ikke være skråsikker, er en kvalitet og må ikke framstilles som noe negativt.
– Det blir vanskelig å være i en debattsamtale hvis mot-debattanter stiller med ferdige konklusjoner nærmest før samtalen har startet. De som er vant til å holde på ordet, må også slippe til andre måter å samtale på, sier Heidi Garvik.