Torunn Flaa Nohre beskriver hva Frikirken har betydd for henne gjennom livet og hun spør:
– Jeg ser at flere har kommet til Frikirka fordi de ikke kunne bli i sitt kirkesamfunn på grunn av synet på likekjønnet samliv. Men skal hensynet til dem være grunn nok til å si at jeg bare kan forlate Frikirken hvis jeg ikke kan stille meg bak flertallet i Synoden i en sak? Frikirken er mye mer enn bare denne «saken» og jeg ønsker at jeg kan fortsette å være der til tross for uenigheten vi har, skriver hun .
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Jeg var så heldig å få være til stede på inspirasjonssamlingen på Fredtun «Frikirken for alle» på lørdag. Der møtte jeg folk jeg har gått på junior i sammen med, junior ledere, konfirmantpastor, folk jeg har sunget i Refleks sammen med og vært i ungdomsforening sammen med. Der var også folk jeg har sittet i misjonsstyret sammen med og en mentor fra jeg som ung jobbet som barnesekretær i Frikirka og folk jeg har vært så heldig å være leder for. Jeg møtte folk som jeg har vært på leirer sammen med og blitt kjent med på Visjon. Selvsagt møtte jeg familie, slekt og venner fra et langt liv i Frikirken. Der var folk jeg har sittet i utvalg og komiteer på Synodemøter. Ja, et langt liv i Frikirken ble reflektert i den forsamlingen. Da er det ikke så lett å vende alt dette ryggen.
Som jeg ble referert på i Dagen, så ble jeg mobbet og holdt utenfor på barneskolen fordi jeg var annerledes «Jeg gikk i Frikirken» og jeg måtte stå opp for min kristne tro og mitt kirkesamfunn som jeg er og har vært veldig glad i. Her har jeg hatt mitt åndelige hjem og fellesskap. Her har jeg fått oppgaver og blitt utrustet til forskjellige tjenester. I Frikirken har min tro fått utvikle seg og modnes. At jeg er ei Frikirkejente er sterkt forankret i min identitet.
Jeg ser at flere har kommet til Frikirka fordi de ikke kunne bli i sitt kirkesamfunn på grunn av synet på likekjønnet samliv. Men skal hensynet til dem være grunn nok til å si at jeg bare kan forlate Frikirken hvis jeg ikke kan stille meg bak flertallet i Synoden i en sak? Frikirken er mye mer enn bare denne «saken» og jeg ønsker at jeg kan fortsette å være der til tross for uenigheten vi har. Jeg håper ledelsen vil være rause med meg og mine meningsfeller og gi oss vår plass i Frikirken fremover og se på oss som en ressurs som fortsatt kan brukes (Mindretallet ble systematisk valgt bort når det var viktige valg på synoden). Ikke kneble oss til taushet og frata oss vår frimodighet. La oss stå sammen om oppdraget og være døråpnere for Kristus fordi folk kan se at vi elsker hverandre.
Torunn Flaa Nohre