– Fra en av de tause stemmene i homofilidebatten

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Jeg tillater meg å være et talerør på vegne av en gruppe som har vært ganske taus og usynlig i denne lange og "endeløse" homofili-debatten. Kanskje vi utgjør en adskillig større gruppe enn de som har "kommet ut av skapet" og åpent står fram som praktiserende homofile samtidig som de bekjenner sin kristne tro?!  Jeg er i hvert fall ganske sikker på at du finner oss i alle menigheter og kristne sammenhenger her i landet, men av forskjellige grunner har vi forblitt tause og usynlige. 
 
Jeg er en mann på 69 år som nettopp har feiret 6 års bryllupsdag og vil beskrive meg som en glad og tilfreds mann.  Opplever at jeg kan gå oppreist omkring og være fri til å være meg selv og bidra i møte med andre mennesker.  

Storparten av livet mitt har vært ganske annerledes, og det er den mangeårige skammen over at jeg har båret på noen vanskelige følelser som er rettet mot mitt eget kjønn. Så langt jeg kan huske tilbake i tiden, har det vært kjekke gutter og menn med fine kropper som jeg har blitt fascinert og tiltrukket av. Selv om det var jenter og etterhvert kvinner som jeg forelsket meg i, har det vært mannskroppen som har trigget mine seksuelle lengsler.
Dette var en dyp hemmelighet som var forbundet med skam og som jeg bar på alene i mange år.  
Det var bare et par sjelesørgere og noen få betrodde venner jeg delte det med i ungdomstiden.  Jeg var alltid spent på hvordan de ville reagere når de fikk vite dette om meg.

Hvor lett ville det ikke ha vært å begjærlig favne råd og bibelsk forståelse fra velmenende prester og andre kristne ledere som kunne avfeie de vanskelige bibelversene med å si at det gjelder ikke for vår tid og at jeg heller må akseptere de homofile følelsene og finne en mann jeg kunne leve i et kjærlighetsforhold til.
Heldigvis har ikke disse velmenende "Herrens rådgivere" fått noe plass og autoritet i mitt liv.
Hvis jeg hadde lyttet til noen av de prestene som jeg jobbet sammen med som diakon for 40 år siden, ville jeg i beste fall levd i et stabilt forhold til en annen mann i dag el. i verste fall "ligget under torva" som et Aids-offer.
Fra dypet av mitt hjerte vil jeg si til alle omsorgsfulle og velmenende prester, pastorer og sjelesørgere: Tenk gjennom konsekvensen av de råd du gir til et ungt menneske som sliter med sin seksuelle identitet. På grunn av din posisjon har dine ord en ekstra stor autoritet inn i dette menneskets liv, og Gud vil stille deg ansvarlig for utfallet av det rådet du en gang var med å gi.

Jeg er takknemlig for at Herren de siste 25-30 årene har ført meg inn i et felleskap med mennesker som ønsker å stå sammen med meg i mine prosesser til større frihet og legedom på alle livets områder.
Det finnes ingen lettvinte løsninger og "fasit-svar" for mennesker som kjemper med samkjønnsproblematikk derfor trengs det mennesker som først og fremst vil være medvandrere på en vei som i perioder kan være veldig smal og smertefull å gå.
Noen ganger har det vært veldig fristende å gi opp hele kampen og heller leve ut mine seksuelle følelser slik som samfunnet rundt meg prøver å si er helt naturlig og likeverdig med kjærligheten mellom mann og kvinne.
Den dypeste grunnen til at jeg ikke har gitt opp er kjærligheten fra Han som ga alt for å vise meg veien tilbake til min himmelske Far der jeg er skapt til å leve som en fri sønn.   

Fellesskap og støtte fra medvandrere har vært viktig for meg, men det aller viktigste er det min himmelske Far har gjort på dypet av mitt hjerte. Der har Han bekreftet meg som en elsket sønn og latt meg få komme i kontakt med det maskuline og "krigeren" som jeg før ikke hadde noe kontakt med. (Øivind betyr "stridsmann")

Disse prosessene har vært helt nødvendige for å forberede meg til ekteskapet med den flotte kvinnen som Gud har beriket meg med.

Jeg trodde vel at jeg skulle fortsette å leve i sølibat og hadde et godt liv der jeg fikk reise mye og bidro både hjemme og ute i misjon, men så dukket denne flotte kvinnen opp som berørte hjertet mitt fra første stund.   

Det ble en fantastisk feiring da vi giftet oss i en fullsatt kirke med flere hundre tilstede som ville dele denne gledesdagen med oss.

Min himmelske Far har gitt meg så mye mer enn jeg kunne bedt Han om. 

Mitt ønske er å vise hvor trofast og god Han er når vi velger å stole på Han i alle deler av våre liv.

De som velger å tro klassisk kristen forståelse om at Gud skapte mann og kvinne til å leve i et livslangt ekteskap, vil oppleve mindre og mindre støtte og forståelse i samfunnet.

Nå er det faktisk gått så langt at vi har fått en lov som vil hindre slike som meg i å søke sjelesorg og støtte til å gå en annen vei i forhold til samkjønnsspørsmålet. De som utøver slik hjelp kan bli fengslet i 3 år og "i alvorlige tilfeller" opptil 6 år.

Da jeg som tenåring kjente på tiltrekning mot andre gutter, var det en lov som forbød seksuelt samkvem mellom to av samme kjønn, men nå har vi fått en lov som faktisk kriminaliserer den som ikke vil favne sin uønskede samkjønnstiltrekning.

For meg blir dette som et overgrep i livene til de som ikke vil følge det som er fattet og vedtatt, og det begynner å ligne på ting som skjer i totalitære regimer.

Slik skal det ikke være i et fritt og åpent samfunn, og jeg vil kjempe for min og andres rett til å søke hjelp og støtte til å gå en annen retning i samkjønnsspørsmålet.

Hvis det resulterer i fengsling, er jeg villig til det for å vise galskapen i en slik lovgivning.

Jeg tror at Kirken og vi som er etterfølgere av Jesus i dag, er kalt til å leve et annerledes liv der Guds rike blir synliggjort gjennom våre liv og fellesskap.

Forholdet til samkjønnsproblematikk er bare ett område der vi blir utfordret i vår tro.

Når vi gir etter i dette spørsmålet, er det med stor sannsynlighet at vi også vil gi etter når andre avgjørende spørsmål dukker opp.

Må Gud gi oss nåde og kraft til å leve ut det livet som Kristus ga alt for.

Vi er de eneste som kan gi håp og fremtid til mennesker i et samfunn der forvirringen og forførelsen stadig øker.

Øivind Kjærland Svendsen