VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen
Da jeg vokste opp i Vennesla Frikirke fra 1953 og fremover, så skjedde det meste av undervisningen fra plattformen. Vi satt i benkerader og lyttet. Det kunne være givende. Det kunne også være passiviserende. Dette har vært det vanlige i de aller fleste menigheter.
De siste årene har Kol 3,16 stått sterkt frem for meg: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere. Undervis og rettled hverandre med all visdom».
Jeg tenker at utviklingen blant de første kristne skjedde slik: Mange ble kristne på pinsedag. De begynte med en gang å samles i hjemmene og på tempelplassen. En grunn til at de trengte undervisning fra apostlene var nok at ingen hadde «bibler». Deretter begynte ordet å bli spredd og Paulus oppmuntrer både til å høre forkynnelsen fra nye ledere (som Timoteus), og at de skulle dele med hverandre når de kom sammen. De hellige skrifter ble nok i voksende grad tilgjengelige. De la stor vekt på å møtes i hjemmene. Der sang de lovsanger, de ba sammen, de delte Ordet, de feiret nattverd, de åpnet opp for nye til å bli med.
Omkring år 300 begynte de store kirkene/katedralene å bli bygget. Undervisningen skjedde i voksende grad fra prekestolene og ut/ned til tilhørere i benkerader. Da skjedde også noe annet: Antall kristne gikk drastisk nedover.
Jeg hørte et tankevekkende vitnesbyrd fra Cuba. Det var vekst av kristne i landet. Myndighetene ønsket å stoppe det, så de erklærte at det ikke var lov å samle mer enn 35 personer. Konsekvensen var at menigheter ble delt inn i husmenigheter. Så viste det seg at dette gav grobunn for enda sterkere vekst enn tidligere. Mange liknende vitnesbyrd kan hentes fra Kina, Korea, Iran, ++
Hvordan utfordrer dette oss i Norge og i Frikirken? Mine tanker: Vi som ledere må selv ha et levende forhold til Guds ord, der vi leser, memorerer, grunner og handler på det. Så trenger vi å legge til rette for at de kristne vi er ledere for vokser i det samme. Dernest må vi forsøke å bygge opp strukturer der det blir mulig for mange å dele enkelt om det de har lest. Da vil Guds ord bli løftet frem, og det vil være nært og personlig og ha en god effekt på de som hører. De som deler opplever selv personlig vekst ved å stå i en giverposisjon.
Jeg har mer og mer tro på følgende: Ha mindre fokus på plattform og tilhørere. Jeg liker følgende strategi: «færrest mulig på tribunen – flest mulig på banen».
Lederne i menighet kan fungere som medspillere på banen. Smågrupper gir god anledning til å være deltakende. Gruppene kan få oppgaver og ansvar i menighetens større samlinger. Storsamlinger trenger heller ikke å skje i kirkehus.
Så må det være et modent lederskap som vokter læren, slik at ikke vranglære florerer. Men de må først og fremst fremelske at den enkelte knyttes nært til Herren og hans ord, at de tar det til seg og deler det videre.
Så leser jeg faktisk i dag 27.11.24 at det ikke blir satt opp hovedtaler på de årlige fellesmøtene i Kristiansand denne gangen, men det blir planlagte og frie vitnesbyrd. Forsamlingen skal få dele. Spennende … Så er det en frikirkepastor som leder komiteen og gjennomføringen av dette.
«Undervis og rettled hverandre».
Øyvind Fjellestad
Stange