– Det som skjedde både under og etter synodemøtet i 2024 sammenligner jeg med det som skjedde i Antiokia og Jerusalem for 2000 år siden. Noe oppfatter jeg som temmelig likt, mens noe annet står i klar motsetning, skriver Ole Tobias Knudsen fra Lillesand.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Vinteren og våren 2024 foregikk det heftige diskusjoner i vår menighet i Lillesand. Uenigheten dreide seg om dokumentene som skulle behandles på Synodemøtet sommeren 2024.
I forbindelse med disse diskusjonene trøstet jeg meg med fortellingen i Apg. 15. om «konflikt og et heftig ordskifte» (Apg. 15.2.) i menigheten i Antiokia, og om «et hardt ordskifte» (Apg. 15.7) i menigheten i Jerusalem. Vi sto altså i en 2000 år lang tradisjon.
Det som skjedde videre framover, både under og etter synodemøtet sammenligner jeg med det som skjedde i Antiokia og Jerusalem for 2000 år siden. Noe oppfatter jeg som temmelig likt, mens noe annet står i klar motsetning.
Diskusjonene, debattene og ordskiftene ser jeg for meg kan ha vært ganske like: Konservative jødekristne kom fra Judea til menigheten i Antiokia og underviste om at «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.» (Apg. 15.1.) En slik bokstavtro, konservativ innskrenkning av evangeliet kunne ikke Paulus og Barnabas være med på, og dermed var det heftige ordskiftet i gang. Dette minnet om det jeg hadde sett skje i Frikirka. At nykommere i sentrale posisjoner ville lære oss at synet på samliv og homofili var så sentralt at det måtte sees på som et bekjennelsesspørsmål.
Likheten i argumentasjon er også slående:
I Antiokia og Jerusalem mente de konservative og skrifttro jødene at Guds ord, gitt til Guds folk ved Moses, om omskjærelsen selvfølgelig måtte gjelde for alle som tok imot Den Hellige Ånd. Logikken er lett å følge i og med at Jesus var jøde, Apostlene var jøder, og jeg vil tro at den nye «Kristendommen» ble sett på som en jødisk religion. Konklusjon: Alle Kristustroende må pålegges omskjærelse slik Gud hadde pålagt dem gjennom Moses.
I Frikirken, både før og under synodemøtet, opplevde jeg tilsvarende argumentasjon fra konservative, skrifttro ledere. Guds ord er tydelig på at ekteskapet kun er for en mann og en kvinne, og at homofil praksis er brudd på Guds ord. Konklusjon: Homofile må pålegges å leve i sølibat.
Så langt ser jeg tydelige paralleller i de to hendelsene.
Men når vi kommer til fortellingens klimaks og avgjørelse er motsetningene formidable:
I Jerusalem står Peter fram som den lederen Jesus utpekte ham til: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Mat. 16.19. I sin tale til Apostelmøtet henviser Peter til myndigheten han hadde fått, og konkluderer med: «Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? 11 Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.» (Apg. 15.10-11.) Det er bemerkelsesverdig at den eneste gangen jeg vet Peter brukte «Himmelrikets nøkler» var det for å låse opp! Nøklene ble ikke brukt til å låse mennesker ute fra hverken frelsen eller fellesskapet.
På synodemøtet -24 sto frikirkemenighetenes utsendinger i en tilsvarende situasjon. Kravet om sølibat for homofile er lett å sammenligne med kravet om omskjærelse for hedningkristne. Der Peter var klinkende klar på å låse opp uten betingelser, valgte flertallet av våre utsendinger å bruke sin myndighet til å låse, ved å pålegge homofile medkristne sølibat. For å bruke Peters ord: Et åk som vi selv ikke makter å bære.
Det går mot nytt synodemøte.
Etter å ha levd med en åndelig sorg i snart tre år over det åket som Frikirken har lagt på de skjeive, håper jeg at synoden-27 innser at vi som kirke har pålagt en minoritet et åk som vi ikke selv vil bære. La oss i stedet lytte til Peters tale: «Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?». Og videre lytter til Jesu ord i synagogen: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?» (Luk. 6.9.) Og kanskje oversette det til vår kontekst: «Hva er tillatt for kirken? Å inkludere eller ekskludere, å berge liv eller å ødelegge liv?
Ved flere anledninger lærte Jesus oss å se bort fra lovens bokstav dersom den kom i veien for menneskets beste. Jeg håper synoden -27 har mot nok til å følge både Peters og Jesu eksempel.
Godt synodemøte.
Ole Tobias Knudsen