– Det er skjedd en utvikling i Frikirken som har gjort oss mindre robuste, vi har færre arenaer for samtale, vi kjenner hverandre dårligere, og tyngdepunktet er flyttet fra menighetene til en sentral ledelse. Alt dette har gjort oss mer sårbare for konflikt og splittelse, skriver Per Eriksen i dette innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
"Det er i forbindelse med debatten omkring samlivsspørsmål i Frikirken blitt åpenbart at selve dialogkulturen i kirkesamfunnet er problematisk. Jeg har selv undret meg på hvorfor denne saken ser ut til å kjøre seg fast på en annen måte enn det som skjedde da debatten omkring kvinnelig ordinasjon raste for 20 – 30 år siden. For frontene var tilsynelatende like tydelige den gangen, og bibeltroskapsargumentet ble holdt høyt. Likevel var det ikke like stor grad av mistillit som preget kirkesamfunnet.
Slik jeg ser det er det foretatt noen strukturelle endringer de siste årene som har gjort Frikirken mye mer sårbar enn tidligere.
1. Predikant og arbeidermøtet
Tidligere møttes alle Frikirkens pastorer og andre ansatte hvert år til et fire-fem dagers møte i juni. Her ble det knyttet mange bånd, det ble ført mange samtaler, man sparket fotball sammen og spiste sammen – i tillegg til seminarer og møter. Dette gjorde at alle kjente hverandre på et langt bredere plan. Det ble bygget opp en grunnleggende tillit, til tross for mange uenigheter.
Nå er dette erstattet med en inspirasjonskonferanse for både ansatte og andre interesserte. Det er nesten ingen tid til uformell kontakt og relasjonsbygging. Muligheten til å bli kjent med hverandre uten en agenda blir minimal.
Dagens ledelse snakker varmt om relasjonsbygging, men ser ikke ut til å ha noen strategi for relasjonsbygging på tvers av kirkesamfunnet. Når lederne ikke lenger kjenner hverandre, blir vi mer sårbare for splittelse.
2. Budbæreren
Gjennom mer enn hundre år var Budbæreren et lim i kirkesamfunnet. Dette var også en form for relasjonsbygging. Reportasjer fra alle menigheter ble delt med fellesskapet. Man kjente til hva som skjedde i Meløy, Bergen, Arendal, Porsgrunn og på Greåker. Man visste hvem som var pastorer. Man leste deres oppbyggelige betraktninger og deres debattinnlegg.
Da synodestyret brått valgte å legge ned bladet, mistet man denne fellesarenaen. Veien er nå oppstått som en fortsettelse, men vil neppe helt kunne fylle det samme behovet ved få årlige utgivelser.
3. Synodemøtene
Opprinnelig – og gjennom det meste av Frikirkens historie – ble synodemøter gjennomført årlig. Representantene gikk igjen fra møte til møte. Dette førte til en kontinuitet i behandlingen av sakene. Synodestyrets rolle var mye tydeligere underordnet Synoden.
Av praktiske og økonomiske årsaker ble synodemøtet bare arrangert hvert andre år siden 1975, og senere hvert tredje år. Dette har ført til at det er svært liten kontinuitet mellom møtene. En stor del av delegatene er nye for hvert møte. Synodestyret har fått mer innflytelse på bekostning av kirken som helhet. Muligheten til å gjennomdrøfte saker er begrenset. Personlig skulle jeg gjerne sett at et synodemøte med færre delegater igjen kunne samles hvert år.
Man skal være forsiktig med å hevde at ting var bedre før. Men det er skjedd en utvikling i Frikirken som har gjort oss mindre robuste, vi har færre arenaer for samtale, vi kjenner hverandre dårligere, og tyngdepunktet er flyttet fra menighetene til en sentral ledelse. Alt dette har gjort oss mer sårbare for konflikt og splittelse."
Per Eriksen