– Hva skjer når en med proaktiv innstilling skal praktisere disippelgjøring: Han/hun beveger seg og gjør noe aktivt for å finne noen. Hva skjer når en med reaktiv innstilling skal praktisere disippelgjøring: Han/hun venter på at noen skal ta kontakt. Da har jeg kanskje satt noen tanker i sving hos dere som har lest ... Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med konkrete innspill og forslag, skriver Øyvind Fjellestad fra Stange.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Jeg vokste opp i Vennesla Frikirke. Ble døpt der 18. oktober 1953. Jeg ble med på mange samlinger. Ivrig på søndagskole både i Frikirken og noen ganger også på Bedehuset. Var med på «Yngres» i Frikirken, og etter hvert gudstjenester. Svært mye handlet om å lytte til det som skjedde fra plattformen. Vi satt i benkerader. Jeg må innrømme at jeg etter hvert slet med å trives, og å få noe ut av det jeg hørte. Det ble mye ord og utlegninger. Vi ble ikke disippelgjort.
Så kom en kvinne til bygda vår. Hun het Sunni (egentlig Synnøve). En kamerat av meg var blitt sammen med henne, og de var forlovet. Sommeren 1974 bodde hun i Vennesla. Hun var mye sammen med oss i vennegjengen. Jeg møtte en ny virkelighet. Hun fortalte om mye hun hadde opplevd med Gud. Mye konkret. Hun ba for oss, og vi merket et Gudsnærvær. Vi møttes ofte i forskjellige hjem, og andre steder.
Da sommeren var på hell kom hun til meg og foreslo at jeg skulle gå på et evangeliseringskurs i Ungdom i Oppdrag. Hun hadde skaffet søknadskjema. Det var en plass igjen på kurset, som jeg kunne få. Jeg valgte å bryte opp fra hjembygda, sette et siste studieår på ADH i Kristiansand på vent, pakket bilen og dro til Selbekken ved Orkanger for å gå på kurs.
Der opplevde jeg noe som endret alt for meg. Jeg ble «proaktivt disippelgjort». En i staben hadde ansvar for å følge meg opp. Ikke slik at jeg skulle gå og be ham om hjelp. Han tok initiativ til å møte meg, og til å lede meg videre i kristenlivet. Sammen med undervisningen var det svært effektfullt for meg. Jeg gikk fra å ha Jesus i baksetet og styre livet selv, til å invitere Gud til å ta styringen, og innrette meg etter det Han ønsket med livet mitt.
Så valgte jeg å bli med i teamtjeneste i Ungdom i Oppdrag. Igjen så ble jeg tatt hånd om. Vi hadde samlinger daglig. Vi utførte tjeneste i fellesskap. Jeg fikk utfordringer. Teamleder var en god, praktisk og nær hyrde.
Etter et halvt år ble jeg selv teamleder, og tok initiativ overfor de jeg hadde på team, fulgte dem opp og gav dem utfordringer. Så fikk jeg lederfunksjon for teamtjenesten i Norge. Vi hadde opptil 14 helårsteam. Jeg dro rundt, ofte sammen med en annen, og fulgte opp teamene aktivt. Jeg/vi veiledet – de gjorde jobben.
Etter noen år så skjedde det noe i UIO. Vi som bodde på hovedbasen Grimerud, skulle alle ha en «veileder». Jeg opplevde det som et vendepunkt. Det første jeg beskrev var «proaktivt», det var en moden som aktivt tok tak i en som trengte fostring. Det andre ble «reaktivt»; nå skulle jeg gå til en og spørre om han kunne hjelpe meg. Da ble han den «passive» som var åpen for å hjelpe. Og jeg skulle være den som aktivt søkte hjelp. Ser dere forskjellen?
Jesus var proaktiv. Han utfordret 12 personer til å bli hans disipler. Han utfordret flere til å følge. De var tett på livet hans. Han underviste dem og sendte dem ut.
Paulus var proaktiv. Han hadde folk som han aktivt disippelgjorde på sine reiser. Han samlet folk på stedet han virket og overførte liv til dem.
Fil 4,9 har blitt et hovedvers for meg ang. disippelskap. «Alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg. Gjør alt dette. Så skal fredens Gud være med dere».
2 Tim 2,2 er legendarisk: «Det du har lært av meg, skal du gi videre til pålitelige mennesker, som er i stand til å undervise andre».
Hva skjer når en med proaktiv innstilling skal praktisere disippelgjøring: Han/hun beveger seg og gjør noe aktivt for å finne noen.
Hva skjer når en med reaktiv innstilling skal praktisere disippelgjøring: Han/hun venter på at noen skal ta kontakt.
Hva er mest dynamisk? Hva likner mest på Jesus og de første kristne?
Så er vi i Frikirken opptatt av å disippelgjøre. Det vedtatte skrivet om kultur og retning oppfordrer tydelig til det. FriBU har mye spennende materiell.
Tør vi å gå til noen og tilby proaktiv oppfølging?
Eller kanskje vi skulle gå til noen vi opplever modne og spørre om de kan ta hånd om oss i en periode? Be dem ta initiativ til oppfølging av oss.
Og så kan vi aktivt ta initiativ overfor en annen, og gjøre det overfor vedkommende som vi nå selv opplever at en annen har gjort eller gjør overfor oss.
Hva vil så skje? Jo, den vi disippelgjør vil begynne aktivt å se seg om etter en de kan disippelgjøre. Da er vi inne i en proaktiv prosess der en disippel blir til to – to blir til fire – fire blir til åtte - ….
Da har jeg kanskje satt noen tanker i sving hos dere som har lest ...
Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med konkrete innspill og forslag.
Hilsen Øyvind Fjellestad
Pastor i Stange Frikirke