Bjarne Lindbekk kommenterer en rapport fra KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) som han mener gir et lite lyspunkt i dagens polariserte og betente samlivsdebatt, særlig i Misjonskirken og Frikirken. – I rapporten går det fram at flere skeive kristne som lever i et forhold, velger å bli værende i den konservative sammenhengen de står i. De forlanger ikke at trossamfunnet de tilhører, skal forandre læren sin. Det er langt viktigere for dem å bli møtt med respekt, omsorg og inkludering uten å måtte fornekte sentrale sider ved seg selv, skriver Lindbekk.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Vårt Lands presentasjon15. juni av en rapport fra KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) er et lite lyspunkt i dagens polariserte og betente samlivsdebatt, særlig i Misjonskirken og Frikirken. I rapporten går det fram at flere skeive kristne som lever i et forhold, velger å bli værende i den konservative sammenhengen de står i. De forlanger ikke at trossamfunnet de tilhører, skal forandre læren sin. Det er langt viktigere for dem å bli møtt med respekt, omsorg og inkludering uten å måtte fornekte sentrale sider ved seg selv. Rapporten viser også at de har fått tildelt oppgaver som å være med å dele ut nattverden og sitte i viktige råd.
Det som ser ut til å være hovedkonflikten i samlivsdebatten, er om kirken skal vie likekjønna. Dette sitter langt inne hos dem som står for et tradisjonelt syn på ekteskapet. Noen reiser derfor spørsmålet om kirken bør si fra seg vigselsretten og overlate alle vielser til det offentlige. Mange vil nok være imot dette siden kirkelig inngåtte ekteskap har lang tradisjon og bygger på mange følelser, det gjelder særlig Den norske kirke med mange gamle og ærverdige kirkebygg som egner seg godt som seremonibygg.
På den annen side: Er det virkelig kirkens oppgave å bygge opp under en storstilt, pompøs og kommersiell inngåelse av ekteskap som bl.a. fører til at mange ikke har råd til å gifte seg?
En oversikt viser at kirkelig inngåtte ekteskap ikke har vært enerådende i kirkens historie (Oversikten er en forkortet og redigert KI-tekst, med forbehold om eventuelle feil):
Det gamle testamente
I GT ble samliv mellom mann og kvinne sett på som en guddommelig skaperordning og en bindende pakt som utgangspunkt for menneskelig samliv. De viktigste kjennetegnene i GT var disse:
Ifølge 1. Mosebok innstiftet Gud ekteskapet (1,27f; 2,24). Teksten befaler at mannen skal forlate sine foreldre og binde seg til sin kvinne, og de to skal være ett. GT sier ikke noe om et eventuelt vielsesritual. Ekteskapsinngåelsen var i hovedsak en sivil og familiær avtale mellom to slekter. Vanligvis ble ekteskapet inngått ved at brudgommen forhandlet med brudens familie, hentet bruden i hjemmet og tok henne med til sitt eget hus. Dette ble markert med en bryllupsfest.
Seksuallivet var forbeholdt ekteskapet. Utroskap ble sett på som en alvorlig synd og et brudd på samfunnsordningen. Idealet var et livslangt ekteskap. Likevel ga Moseloven mannen en juridisk adgang til å skille seg fra sin kone ved å skrive et skilsmissebrev, slik at kvinnen sto fritt til å gifte seg på nytt.
Antikken og den tidlige kirke (ca. 30–500 e.Kr.)
De første kristne levde i en sterk forventning om endetiden og Jesu snarlige gjenkomst. Derfor ble det å leve i sølibat sett på som mer åndelig enn å gifte seg. Kirken hadde til å begynne med ingen egen vigselsliturgi. Kristne fulgte i hovedsak de eksisterende romerske eller lokale førkristne ekteskapslovene og familietradisjonene.
Middelalderen og sakramentet (ca. 500–1500 e.Kr.)
Den katolske kirke definerte gradvis ekteskapet som ett av de sju sakramentene. Siden ekteskapet ble regnet som guddommelig innstiftet, ble det i prinsippet uoppløselig. Skilsmisse ble forbudt. Kirken kunne imidlertid i spesielle tilfeller erklære et ekteskap for ugyldig fra starten av. Kirken overtok jurisdiksjonen over ekteskapslovgivningen i Europa. Det ble innført krav om samtykke fra begge parter, og seremonien flyttet seg gradvis fra hjemmet til kirken.
Reformasjonen og det verdslige embetet (1500-tallet)
Martin Luther avviste at ekteskapet var et sakrament. Han definerte det som en borgerlig og verdslig ordning som skulle reguleres av fyrsten eller staten, ikke av paven. Siden ekteskapet ikke lenger var et sakrament, åpnet de protestantiske kirkene for skilsmisse og gjengifte ved alvorlige brudd.
Selv om ekteskapet var en borgerlig ordning, krevde kirken og staten i fellesskap kontroll over hvem som giftet seg. Dette førte i Danmark-Norge til at kirkelig vielse, og offentlig lysning fra prekestolen var obligatorisk for at et ekteskap skulle være gyldig.
Moderne tid og teologisk mangfold (1800-tallet til i dag)
Utover på 1800- og 1900-tallet overtok staten gradvis det juridiske ansvaret for ekteskapsinngåelsen gjennom borgerlig vielse, og den kirkelige vielsen ble ikke lenger obligatorisk. Den norske kirke vedtok på Kirkemøtet i 2016 at personer av samme kjønn kan gifte seg i kirken, og innførte en ny kjønnsnøytral vigselsliturgi i 2017.
Som vi ser ut fra både Bibelen og kirkelig tradisjon, ble sivilt inngått ekteskap sett på som like gyldig som kirkebryllup. Spørsmålet melder seg derfor om bl.a. Misjonskirken og Frikirken bør si fra seg vigselsretten i et forsøk på å dempe konfliktnivået i menigheter og kirkesamfunn. Ved at det offentlige overtar de juridiske formalitetene når heterofile og skeive inngår et forpliktende samliv, blir begge parter behandlet likt. Dette kan bli første steget på veien til forsoning mellom parter som i dag står steilt mot hverandre.
For, som rapporten viser: Det viktigste er å bli møtt med respekt, inkludering og forståelse for legning og teologisk ståsted, det gjelder begge parter. Vi har alle en vei å gå med tanke på å bli møtt med empati, lytte til hverandres erfaringer og ønske hverandre velkommen inn den samme kirkedøra som likeverdige mennesker.
Forbønnshandling for sivilt inngåtte ekteskap?
Mange vil trolig hevde at det ikke løser noe som helst dersom kirken sier fra seg vigselsretten. Mange heterofile og likekjønna par vil trolig ønske en kirkelig forbønnshandling med egen liturgi for sivilt inngåtte ekteskap, og dermed er vi like langt når det gjelder å dempe hovedkonflikten i kirkesamfunn og menigheter.
Til det er å si at det trengs ingen spesifikk forbønnsliturgi for sivilt inngåtte ekteskap Ved skapelsen velsignet Gud mannen og kvinnen (1Mos 1,27-28a). Det tolker jeg slik at det gjelder samlivet mellom dem, ekteskapet. Videre velsignet Gud også sabbaten/helligdagen (1 Mos 2,3). Dette er Guds velsignelser som fremdeles står ved lag, og derfor velsigner vi heller ikke hver søndag på nytt!
På samme måte behøver vi heller ikke velsigne ekteskapet på nytt ved inngåelse av et ekteskap. Guds egen velsignelse står over alle andre velsigner gitt av kirken.. Det er også betenkelig at kirken skal velsigne et valg vi mennesker tar. En pastor fortalte at han en gang hadde et par til vigselssamtale. Det var helt tydelig at den framtidige bruden hadde blåmerker som hun hadde forsøkt å sminke bort. I dette tilfellet skulle altså pastoren velsigne ekteskapet mellom dem!
Noe helt annet er det å be for og velsigne mennesker generelt, slik det skjer hver søndag gjennom nådehilsen og velsignelsen til slutt i gudstjenesten. Ofte ønsker enkeltpersoner og par å bli velsignet eller bedt for under gudstjenesten eller etter, noe som gudstjenesteleder eller forbønnsleder sier ja til uten at de dermed vet alt om menneskene de ber for. Blant dem som ønsker forbønn og velsignelse, vil det være både heterofile og likekjønna par, og slik må det være.
Bjarne Lindbekk,
Stavern