– Friheten og retten til å forlate en kirke er tydelig forankret og beskyttet både i troens vesen og i lovverket. Heldigvis! Jeg kjenner stadig på sorgen over ansiktene som har blitt borte fra søndagsfellesskapet. Dere er savnet. Imidlertid vil jeg her og nå hedre dere som fortsatt blir. Dere som riktignok teller på knapper og føler dere skuffet og fremmedgjorte midt i fellesskapet, mens som likevel begir dere på velkjent kirkevei gang etter gang, skriver Stein- Vegard Antonsen.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Friheten og retten til å forlate en kirke er tydelig forankret og beskyttet både i troens vesen og i lovverket. Heldigvis! For bare en sekt kunne vel anse at tvang til tilhørighet var av det gode. At utmeldinger skjer, er sånn sett et sunnhetstegn. Grunnene har historisk sett vært mange, men de siste årene er nok samlivsteologi den vesentligste enkeltårsaken til utmelding fra kirkesamfunnet eller overføringer til andre menigheter. Noen har dratt fordi de ønsket seg en tydelig endring i lære. Andre fordi de savnet et klarere forsvar for det tradisjonelle synet. Og hvem vet, om ikke også noen “midt i mellom” har kjent på energitap og motløshet over situasjonen og tapet av venner som uteble fra fellesskapet, og meldt seg ut for å ta vare på seg selv. Prosessen i synodens saksbehandling har vært demokratisk, men man behøver ikke speide over Atlanteren for å forstå at det er mye demokratiet likevel ikke kan løse. Det er tydelig at mange lever med mye smerte og frustrasjon, og man må ha stor forståelse og respekt for konsekvensene den enkelte utmeldte har trukket. Jeg kjenner stadig på sorgen over ansiktene som har blitt borte fra søndagsfellesskapet. Dere er savnet.
Imidlertid vil jeg her og nå hedre dere som fortsatt blir. Dere som riktignok teller på knapper og føler dere skuffet og fremmedgjorte midt i fellesskapet, mens som likevel begir dere på velkjent kirkevei gang etter gang. Man kan forestille seg hvordan dere spør dere selv hvor veien skal gå videre, og ane skyggen av smerte og reservasjon som flyr over ansiktene under kirkekaffen ute i våpenhuset. Da kan jeg kjenne på egen avmaktsfølelse over at dette er så krevende å adressere med trygghet. Det er enklere å "løfte på hatten" og prate lett om vær og vind. Likevel så er du her! Så vit da: For meg er du et lys! Jeg velsigner deg for at du stadig tar din plass i familien. Og for at du setter mye inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen (Ef. 4,3). Slik kroppsliggjøres stadig svaret på Jesu bønn om enhet gjennom ditt liv.
Jeg blir så glad når jeg ser deg!
Stein-Vegard Antonsen,
frikirkemedlem