VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Vi har over mange år hatt et utstrakt misjonsarbeid utenfor landets grenser, nå med en tydelig prioritering av «de minste nådde» folkeslagene. Vår kirkes historie viser tydelig hvordan Frikirken vokste og nådde nye mennesker gjennom planting av nye fellesskap og menigheter. De siste årene har vi fått økt kompetanse på tro i hjemmet og naturlig menighetsutvikling, bl.a. ved at FriBU har hjulpet oss og gitt oss ressurser til barne,- ungdom- og unge voksne-arbeid. Dette er helt sentralt for en kirke som driver misjon, da de aller fleste som kommer til tro på Jesus gjør det i alderen 9-12 år. 

Jeg synes allikevel å se en ubalanse i kirken vår, som jeg vil adressere og utfordre i dette innlegget: Nemlig at vårt sendende og misjonale fokus utenfor landets grenser, i liten grad ser ut til å prege kulturen i menighetene våre, på tross av gode intensjoner i måldokumentet vårt. Vi har blitt gode på det nevnte barne-, ungdoms- og unge voksne-arbeidet, men det ser ut til at det fører til mye kristne aktiviteter for kristne mennesker. Jeg er klar over at jeg generaliserer nå, og at det gjøres mye bra misjonalt arbeid lokalt, men når vi ser nasjonal nedgang i dåpstall og få nye mennesker som kommer til tro, mener jeg det er tall som bekrefter ubalansen. Hvordan kan vi finne balansen mellom det å være en sakramental (samlende) og sendende (misjonal) kirke?

Sakramental

Kirken er og vil alltid være et sakramentalt fellesskap og som Luthersk Frikirke forkynner vi frimodig i vår dåpsliturgi at ved troen og dåpen blir man frelst, født på ny inn i Guds rike og mottar Guds nåde og rettferdighet. Dåpen og troen betinger menigheten, det Luther kalte «de helliges (troende og døptes) forsamling». Menigheten lever livet som disipler av vår rabbi og mester der en sentral del av det livet er å komme sammen. Dåpen og nattverden, våre sakramenter, er kjernen av hva det vil si å være kirke.

Kirken har helt fra starten møttes ukentlig rundt ord og bord. Setninger fra N.T. som «når dere kommer sammen» og «ikke hold dere borte når menigheten samles» kommuniserer en kultur som tidlig etablerte seg i urkirken, nemlig at de kristne møttes. De møttes for sang, bønn og forkynnelse (Ordet), der de døpte og troende fortsatte feiringen av nattverdsmåltidet og evangeliet (Bordet). Man oppmuntret hverandre med nådegavene og de hellige ble utrustet til tjeneste og gode gjerninger. Helt siden den gang har kirken feiret sine gudstjenester. 

Sendende

Dette sakramentale fellesskapet har også sendt hverandre ut i verden, ut i hverdagen – til å dele evangeliet, gjøre gode gjerninger og bygge samfunnet. Det gjør vi fortsatt. De aller fleste av våre menigheter avslutter gudstjenesten med sendelsen: «Gå i fred og tjen Herren og din neste med glede».  Sendelsen skjer ut ifra det sakramentale. Sendelsen underbygger også det sakramentale, for uten at kirken er sendt og lever ut sendelsen – vil ikke det sakramentale fellesskapet oppstå. Kirken må altså være både sendende (misjonal) og sakramental (samlende). Det ene kan ikke eksitere uten det andre. Det må være en balanse. Mitt spørsmål er om vi har mistet balansen og vektlagt for tungt samlingen og det sakramentale fellesskapet? Sagt på en annen måte: har vi vært for opptatt av menighetsbygging og aktiviteter? Hvordan kan vi i såfall gjenvinne balansen? Kanskje ved å vektelegge sendelse i litt større grad enn vi gjør i dag.  

Jesus sendte ut disiplene til å forkynne evangeliet, døpe og gjøre disipler i hele verden. Gud bygger sitt rike og sin kirke. Det er trøst i at det er Gud som gjør det. Det er også inspirerende for meg at Gud alltid har brukt mennesker til å fremme sitt rike. Som sendt med et oppdrag, får vi delta i det Gud gjør. Å være sendt er ikke å bære ansvaret, men å leve ut gudsbilde i seg der vi som medskapere og medarbeidere får være med på det Gud gjør – nemlig å la sitt rike komme. 

Jeg tror ellers at en sendt kirke blir mer sunn og bærekraftig når den også er sakramental. 

Jeg tror også en sendt kirke tar på alvor at 0-12 år må være en helt sentral målgruppe, også i det misjonale.

Hvis man leser apostlenes gjerninger, kan man lese om hvordan evangeliet ble spredd gjennom forfølgelse og misjonsreiser. Når forfølgelsen oppsto etter steiningen av Stefanus og mange måtte flykte, ble apostlene værende igjen i Jerusalem. Evangeliet spredde seg med vanlige, Jesustroende jøder – senere med Jesustroende hedninger. Paulus får etter hvert en tydelig rolle, men vi leser også om andre evangelister (spesielt diakoner). Det er helt tydelig at evangeliets fremvekst primært skjedde gjennom vanlige troende, ikke av «proffe». Jeg tror dette vil være et viktig steg for å gjenvinne balansen. 

Lederskapets rolle i en menighet er å utruste de hellige til tjeneste (efeserne 4), ikke primært gjøre tjenesten til de hellige. Vi som ledere må delegere ansvar og myndighet til menighetene våre, utruste dem og støtte dem, for det er vanlige mennesker som lever som sendt. Jeg som pastor er også sendt, men jeg er først og fremst kalt av menigheten, til menigheten. Min jobb er ikke å være alt for menigheten i Guds rike, men til å utruste dem til å leve ut sin tjeneste i Guds rike. Tjenesten skjer primært utenfor våre ukentlige samlinger, der vi får kraft og støtte i det sakramentale fellesskapet til å leve sendt.

Multiplikasjon

I apostlenes gjerninger plantes det etter hvert flere menigheter og fellesskap, men det skjer alltid som et resultat av at evangeliet, ordet og disiplene ble multiplisert (πληθύνω – plæthynå: eks apg 6,7 og 12,24). Multiplikasjon er et fremmed ord i norsk kirkelig kontekst. Det blir fort matematisk og mekanisk. På engelsk har ordet en mer organisk tone, for eksempel i skapelsesberetningen der menneskets oppdrag er å «be fruitfull and multiply». Jeg tror vi kan ha nytte av å tenke organisk om begrepet multiplikasjon, så vi ikke blir for opptatt av eller bundet av modeller eller oppskrifter.

Som Frikirke vil vi se multiplikasjon av evangeliet til nye mennesker i og utenfor Norge og av nye disipler. Ut av dette vil vi se nye fellesskap plantes. Menighetsplanting handler ikke om å starte nye gudstjenester, men om å innta rollen som misjonær, dele evangeliet, gjøre disipler og ut av det starte nye fellesskap. 

Multiplikasjon er mulig hvis kirken gjenvinner balansen i å være både sendt og sakramental, misjonal og samlende. Vi nærmer oss Videre25, Frikirkens lederkonferanse med temaet «La ditt rike komme». Vi skal rette blikket utover, snakke om alt fra menighetsplanting til misjon og livet på arbeidsplassen. Vi skal høre historier, be sammen, jobbe med problemstillinger og caser, høre forkynnelse og synge sammen. Vi skal søke Guds rike sammen, vi skal be om at Guds rike skal komme og vi skal lære om hvordan vi kan delta i Guds misjon for å fremme sitt rike. Vi skal samles som en sakramental kirke for å utrustes. Deretter skal vi sende hverandre ut.

Eirik Austeng,

leder for menighetsplanting på Frikirkens hovedkontor