– Er spørsmålet om likekjønnet ekteskap et bekjennelsesspørsmål? Det kommer an på hva vi legger i det ordet, og det er vi ikke enige om. Da er det heller ikke lett å bli enige om hva vi egentlig er uenige om. Saken er at Frikirkens menigheter og kommende synodemøte har fått i oppdrag å vurdere og avgjøre om ulikt syn på likekjønnet ekteskap er et bekjennelsesspørsmål, uten at det er avklart hva et bekjennelsesspørsmål faktisk er, skriver Heidi Garvik i dette innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Er spørsmålet om likekjønnet ekteskap et bekjennelsesspørsmål? Det kommer an på hva vi legger i det ordet, og det er vi ikke enige om. Da er det heller ikke lett å bli enige om hva vi egentlig er uenige om. Saken er at Frikirkens menigheter og kommende synodemøte har fått i oppdrag å vurdere og avgjøre om ulikt syn på likekjønnet ekteskap er et bekjennelsesspørsmål, uten at det er avklart hva et bekjennelsesspørsmål faktisk er.
Saksinnleggene er en blanding av argumenter for og mot likekjønnet ekteskap ut fra bibeltekster og -forståelse, og samtidig avgrensninger og definisjoner for dette sentrale begrepet. For en som er nysgjerrig på ord, er ordbøker og leksikon en naturlig kilde til avklaring. Her finnes ikke ordet, så de er ikke til noen hjelp. Det betyr at vi enten må få tildelt, eller sammen komme fram til, en omforent definisjon før debatten, og ikke minst, avstemmingen, kan gi mening.
I saksframlegget leser vi at «Det er viktighetsgraden som skal avgjøres når vi spør om noe er et bekjennelsesspørsmål.» Hvert enkelt medlem bes dermed gjøre en vurdering av hvor viktig spørsmålet om likekjønnet ekteskap er, for så å avgjøre om det er et bekjennelsesspørsmål. Andre lærde argumenterer godt for at et bekjennelsesspørsmål må være så sentralt at det faktisk er tatt inn i minst ett av våre fem utvalgte bekjennelsesskrifter. Så kan man sannferdig vise til Frikirkens historie, og at begrepet har vært brukt om andre viktige saker i og for vår kirke, også om likekjønnet ekteskap, også uten at de har vært omtalt i bekjennelsesskriftene. I flere innlegg anvendes «bekjennelsesspørsmål» om spørsmål som er avgjørende for frelsen – her i motsetning til fortapelsen. Alle disse definisjonene er anvendelige, men ikke samtidig.
I tillegg til den bibelsk-babelske forvirring om begrepet «bekjennelsesspørsmål», blir debatten ytterligere komplisert av at flere begrep, mer og mindre nærliggende, brukes i samme debatt, og oftest da i samme innlegg. Det som litt lettvint gjerne kalles «homofilispørsmålet» er blitt omtalt som et lærespørsmål, et etisk spørsmål, et samvittighetsspørsmål og et (potensielt) kirkesplittende spørsmål. Begrepene anvendes til dels overlappende, retorisk eller som avgrensning til hverandre, men de brukes slett ikke konsekvent, og i hvert fall ikke til samlet avklaring.
Er samlivsspørsmålet et lærespørsmål? Jeg har ikke sett noen argumentere mot. Derimot er det stor uenighet i Frikirken om hvordan (og av hvem) lærespørsmål skal behandles og avgjøres. At det er et etisk spørsmål er heller ikke vanskelig å enes om, men hva innebærer det for læren? Og om det er et samvittighetsspørsmål, hvordan vil det slå ut i praksis? Underligst er det likevel å se hvordan «kirkesplittende spørsmål» har blitt et uttrykk for noe som mest ligner et vesen eller en kraft vi ikke kan motsette oss. Etter min, ganske Paulus-påvirkede, begrepsforståelse, er en kirke summen av mennesker som hører sammen. Da er det bare menneskene selv som kan splitte fellesskapet. Dermed blir det en hypotetisk/profetisk diskusjon om spørsmålet kommer til å bli kirkesplittende. Det kan bli det, hvis vi velger å gå hver til vårt. Men det er vår avgjørelse og vårt ansvar, ikke spørsmålets.
Når vi nå i menighetene stemmer over hvorvidt likekjønnet ekteskap er et bekjennelsesspørsmål, er situasjonen at vi svarer «ja» eller «nei» til høyst ulike spørsmål. Derfor vil verken flertall for eller mot vil føre til ro. Ingenting blir saklig avklart, ingen parter forsones, ingen teologisk grunn blir stødig for fellesskapet. Mitt håp er at synoden avviser hele forslaget og sender både bekjennelsesspørsmålet og samlivsdokumentet tilbake til synodestyret for språklig avklaring, og med betydelig bredere drøfting av sakens kjerne: Hvordan kan vi forvalte dette viktige og vanskelige spørsmålet med trofast kjærlighet til Gud vi bekjenner oss til, de åpenbaringer han har gitt oss og ydmykhet for det han holder skjult, og til den skapelsen han var så strålende fornøyd med?
Heidi Garvik