Frikirken og Den norske kirke

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

På synodemøtet i 2008 var det framme et forslag til samarbeidsavtale, mellom Frikirken og Den norske kirke. Dette ble nedstemt. 

Nå har det gått 15 år siden dette. Mye har skjedd på det økumeniske området. Nye folk har kommet til. Jeg håper derfor at tiden er inne til at Frikirken vil ta dette opp på nytt. Er synodestyret klar for en slik drøfting? Den kan forberedes og drøftes fram til neste synodemøtet, som vel er i 2027.  (Red mrk: neste synodemøte er i juni 2024, men menighetenes frist til å melde inn saker er utløpt. Derfor er neste mulighet for å få det behandlet, i 2027.)

Jeg har fire hovedargument:

1. Det er uforståelig for meg og et stort paradoks at Frikirken deltar i LVF (Det lutherske verdensforbund), men ikke har en avtale med DNK som er den største Lutherske kirken i Norge. At Metodistkirken for lengst har en lignende avtale understreker, for meg, det uforståelige i saken. Hvordan får man det til å henge sammen å ha fellesskap med DNK som en søsterkirke i regi av LVF, men her hjemme blir stående i en slags opposisjon til dem?
2. Jeg har alltid hatt problemer med når man fra Frikirken definerer seg som noe i forhold til DNK. Enten at det pekes på en mangel ved DNK som man mener å ha bedre ordninger for i Frikirken. Eller det er noe som DNK (eller deler av den) står for som man er uenig i. Jeg håper vi fra Frikirken kan legge bak oss vårt «pubertetsopprør» og ikke forholde oss til DNK som noe man er uenig i eller tar avstand fra. Isteden ønsker jeg oppmerksomhet mot det vi står sammen om og det vi har felles. Noen vil kanskje innvende at slik utviklingen er i DNK for tiden er dette ikke rett tidspunkt å fremme en sak om samarbeid. Motspørsmålet mitt er, når tid vil det kommet rett tidspunkt?  Om vi skal vente til DNK tilfredsstiller oss på tilstrekkelig nok områder kan vi bare glemme saken. Vi trenger derfor å spisse vår oppmerksomhet inn mot det som forener, det vi har felles og det vi kan samarbeide om, ikke det vi ser ulikt på.
3. I hele min arbeidstid i Frikirken har jeg lagt vekt på å ha et godt forhold til den lokale menigheten av Den Norske kirke og de som har arbeidet der. Jeg har opplevd de som mine nærmeste «slektninger» og de jeg har hatt mest felles med. De» lutherske lærestedene» i Norge har også vært kildene jeg har hentet mest lærdom og inspirasjon fra. Videre har jeg, som ansatt, tre ganger fått nyte godt av Frikirkens ordning med studiepermisjon. Alle gangene har jeg blitt møtt med raushet og fått delta i etterutdanning i regi av presteforeningen i DNK. Her har jeg blitt møtt med respekt og blitt inkludert i et fellesskap der vi har stått sammen om de sentrale tingene. Vi trenger en formalisering av det fellesskapet vi utgjør her i landet.
4. Ingen skal tvinges til noe som helst samarbeid de ikke ønsker, men der det ligger til rette for det og der det er naturlig ønsker jeg at vi kan ha et avklart forhold til samarbeid som er basert på en offisiell avtale. Dette går f.eks. på at prest/pastor kan avhjelpe hverandre, at formaliteter rundt gravferd er avklart enten folk tilhører DNK eller Frikirken og at vi utad markerer at vi holder sammen som Lutherske kirker i Norge. Ikke minst gjelder det at vi markerer at vi, for evangeliets skyld, står sammen om det sentrale. Det at folk både i Frikirken og i DNK ser ulikt på mange ting burde ikke være til hinder for det.

Jan S.Grøtteland,

Tidligere pastor i Frikirken og nå medlem i Flekkefjord Frikirke