– God teologi ødelegger ikke mennesker

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Jeg var tenåring på 1970-tallet, i etterdønningene av Jesusbevegelsen. Det var en tid for stort engasjement. Vi var mange som ønsket å gå «all in» for Jesus. Jeg var en av dem. Vi leste Bibelen sammen, vi sang sammen, vi ba sammen og vi evangeliserte sammen. Noe av det fine var at alt var styrt av ungdommer som oss selv. Vi hadde ingen virkelige voksenledere eller predikanter som pushet oss eller plantet store visjoner i hodene våre. Vi dro på gospelkvelder i Oslo i regi av Guds Fred. Vi dro på Jesusfestival i Molde i regi av Ung Visjon. Men stort sett var vi en gjeng ungdommer som hadde det fint sammen, og som var superivrige Jesusetterfølgere. Og vi tok Bibelen på dypeste alvor. For meg betydde det at kvinner ikke kunne være prester, at samboerskap var synd, og at likekjønnet samliv var noe som befant seg på en annen planet.

LBM og Budbæreren

Da jeg var 19 begynte jeg på Luthersk Bibel- og menighetsseminar i Oslo. Planen var å bli pastor. Jeg elsket å studere. Og sakte begynte jeg å få litt mer dybde og retning på teologi og kristenliv. Jeg skjønte hvor dyptgripende en luthersk teologi var. Og etter en stund tenkte jeg at kanskje det likevel ikke var så umulig at kvinner kunne bli prester.

Fortsatt var jeg svært opptatt av å holde meg til Bibelen, så bokstavelig det lot seg gjøre. Jeg ville virkelig ikke være en av disse slappe folka som endret meninger etter hvilken vei folkemeningen blåste. Jesus kunne regne med meg.

Etter hvert ble det mer teologistudier, og ferdig teolog ble jeg selv lærer ved LBM, stedet der nye pastorer ble utdannet i Frikirken. Jeg lærte mer, jeg forsto mer, men i ettertid må jeg si at jeg fortsatt var den samme. Ikke minst altfor opptatt av seksualetikk, som jeg dyttet på stakkars bibelskoleelever i altfor store doser.

Etter 7 år som lærer begynte jeg å føle meg litt ferdig med å arbeide med teologien på heltid, og gikk over i stilling som redaktør for Budbæreren, Frikirkens organ, som kom ut nesten hver uke på den tiden og var et viktig lim i det frikirkelige Norge.

Men før jeg begynte rakk jeg å bli med på en uttalelse fra lærerrådet på LBM som handlet om homofili, et spørsmål som nå begynte å bli aktuelt i Norge på midten av 1990-tallet.

Det er sikkert ingen sensasjon at denne var solid konservativt forankret. Riktignok tok vi avstand fra den forskjellsbehandling homofile var blitt utsatt for i samfunnet, men vi mente definitivt at likekjønnet samliv var synd. En konsekvens var at uttalelsen konkluderte med at folk som levde i homofilt samliv ikke kunne stå i fullt medlemskap i Frikirken. Jeg var helt på linje, ja kanskje litt mer konservativ, enn de fleste konservative i Frikirken i dag.

Møte med dem det gjaldt

Ett år etter at jeg hadde begynt i Budbæreren skjedde det imidlertid noe. Jeg kom i kontakt med en homofil ung mann fra Fredrikstad, og en lesbisk ung kvinne fra Sarpsborg. Begge hadde fedre som var – eller hadde vært – eldste i Frikirken. Jeg laget et relativt stort intervju med dem. Overskriften: «Vi føler oss fordømt av Frikirken.» En del i Frikirken ga uttrykk for at det var sjokkerende at dette kom på trykk i vår egen avis.

Men selv kom jeg inn i en prosess – som skulle vare i over 20 år – der jeg begynte å stille spørsmål ved vår solide, bibelske lære. For kunne det virkelig være slik at de menneskene dette faktisk gjaldt ikke betydde noe? Deres eneste løsning var, ifølge Frikirken, å leve i livslangt sølibat, uten noen mulighet til å oppleve kjærligheten i et forpliktende samliv? Var de fortapelsens barn?

Etter hvert ble det en setning som sto helt klart for meg: «God teologi ødelegger ikke mennesker!» Men det var ikke tvil om at vår gode, velmenende teologi faktisk gjorde det.

Jeg hadde en klar opplevelse av at det var noe galt med teologien vår. Jeg klarte bare ikke å sette fingeren på hva det var.

I årevis balet jeg med tekstene og bibelteologien som berørte dette temaet. Jeg leste om det, boret meg inn i tekstene, prøvde å forstå den greske grunnteksten.

En ting som hele tiden sto klart, var at dette ikke var noe sentralt tema i Bibelen eller i kristen etikk. Strengt tatt er det fem eller seks tekster i Bibelen som berører temaet.

Tekstene i Det gamle testamentet

I Tredje Mosebok - i den såkalte hellighetsloven - finner vi to tekster; 3 Mos 18,22 og 20,13.

"Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom." "Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem."

Begge tekstene står i sammenheng med andre handlinger som på samme måte fordømmes. (Som å rake skjegget i kantene, som å forbanne sine foreldre, og om en mann har samleie med sin kone når hun har menstruasjon osv.) Dette var handlinger som ble regnet som noe som gjorde mennesker urene.

En interessant observasjon er at da Philo (en jødisk filosof fra Alexandria som levde fra ca år 30 f. Kr til 45 e. Kr.) kommenterer dette skriftavsnittet, bruker han ordet pederastes - et ord som nærmest er en teknisk term for et homoseksuelt forhold mellom en voksen mann og en ung gutt. Det er tydelig at Philo helt automatisk leser tekstene fra 3. Mosebok i konteksten av den homoseksualiteten som var dominerende i den gresk-romerske kultur på hans tid. Det ville ikke være underlig om Paulus gjorde det samme.

I denne sammenheng kan det også nevnes at når budene utlegges i Didake (ca år 100 e. Kr), sies det om budet å ikke bryte ekteskapet: "Du skal ikke skjende gutter, du skal ikke drive hor."

Den homoseksualiteten som var klart mest utbredt, var i dette samfunnet et seksuelt forhold mellom en voksen mann og en ung gutt - gjerne kalt pederasti.

Det nye testamentet

Dette er den verden hvor Det nye testamentet ble til. Og det er ikke overraskende at vi ikke finner noen direkte utsagn om homofili hos Jesus. Jesus levde innen et strengt jødisk miljø i Palestina, der homofili nærmest var ukjent. Annerledes var det i den gresk-romerske kultur der Paulus hadde sitt virke. Og det er hos Paulus vi finner de tre tekstene i Det nye testamentet der homoseksualitet blir omtalt.

I to av tekstene nevnes dette bare i forbifarten, i sammenheng med ulike ting som anses som å være mot Guds vilje, såkalte lastekataloger.

I 1 Kor 6,9 nevnes "de som lar seg styre av driftene, eller menn som ligger med menn" mellom de som bryter ekteskapet og de som er grådige. Paulus bruker her et ord - arsenokoitai - som her forekommer for første gang i gresk litteratur etter det som er kjent. Det er sannsynlig at ordet har sin bakgrunn i 3. Mosebok. Har Paulus mannlig prostitusjon i tankene? Er det de to partene i et pederastisk forhold som beskrives? Eller er det en helt generell avvisning av homoseksuelle handlinger?

Ordet som er oversatt "lar seg styre av driftene/lar seg bruke til dette" er malakoi (bløte), et ord som henspiller på feminiserte menn i det greske språket, men som også kan ha en videre betydning (bløthjertet).

1 Tim 1,10 er det andre stedet, som er relativt parallelt til 1 Kor-teksten.

Den tredje teksten der Paulus omtaler homoseksuelle handlinger er i Rom 1, 26-27. «Kvinnene deres byttet ut den naturlige omgang med den unaturlige. På samme måte forlot mennene den naturlige omgang med kvinner og brant av lyst etter hverandre. Menn gjorde med menn slikt som er skamløst, og de måtte selv bære følgene av at de var kommet slik på avveier.» I denne teksten er det tydelig at Paulus regner dette som et brudd på Guds skaperorden.

Og dette var mitt hovedproblem. For Guds skaperorden lar seg ikke forandre. Eller er det ikke så enkelt?

Tunge og lette bud

Mitt aha-øyeblikk, som fikk brikkene til å falle på plass, var da jeg skjønte at Jesus selv tok et solid oppgjør med forståelsen av skapelsesordningen angående praktiseringen av sabbaten. Han gikk bak selve skapelsesordningen og hentet fram begrunnelsen for den, da han sa at «mennesket ble ikke til for sabbaten, men sabbaten for mennesket.»

Jesus avviste ikke sabbaten, men han viste at sabbatens forbud mot arbeid handlet om menneskenes beste. Men hva når menneskenes beste bare kunne realiseres ved å bryte sabbatsforordningen? Da gikk menneskets beste foran.

Siden har jeg skjønt mer at Jesus faktisk brukte anerkjent skriftlærd bibelfortolkning da han gjorde dette. For i jødisk skriftfortolkning skilte man mellom de tunge budene og de lette budene. Når bud kom i konflikt med hverandre, var det de tunge budene som hadde forrang. Da Jesus ble spurt om hva som var det største bud i loven, var det nettopp denne måten å tolke skriften som lå bak svaret hans. Det viktigste i loven er kjærligheten; å elske Gud av hele sitt hjerte, av all sin kraft og av all sin forstand, og å elske sin neste som seg selv. Dette er hva hele loven handler om.

Den skriftlærde Paulus gjør det samme i Rom. 13: «For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven.»

Jesus som oppfyller og opphever loven

Jesus sa selv at han ikke kom for å avskaffe loven, men for å oppfylle den. Det er nettopp det han gjorde ved å dø for menneskeheten på korset. Og på det grunnlaget kunne Paulus skrive til Efeserne: «Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter.»

Det betyr ikke at Paulus gjorde seg til talsmann for et liv uten idealer og moral. Snarere tvert imot. Han skriver om gjerningene Gud har lagt klar foran oss for at vi skal gå inn i dem. Han skriver om Ånden som skaper frukt i livet til den troende: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!»

Dette er fruktene vi kjenner treet på.

Kontekst og fortolkning

Men hva da med de konkrete skriftstedene der Paulus faktisk skriver at «verken de som driver hor, de som dyrker avguder, de som bryter ekteskapet, de som lar seg styre av driftene, eller menn som ligger med menn …. skal arve Guds rike»? (1 Kor 6,9f.) Jeg har prøvd å finne hva ordene arsenokoitai og malakos virkelig betyr, og opplevd at det blir stadig mer uklart for hver forklaring.

Jeg tror at Paulus faktisk avviser homofil seksualitet. Men han gjør det i sin kontekst og sammenheng. Spørsmålet blir da ikke å finne ut nøyaktig hva Paulus skrev, men hvorfor han gjorde det, og hvordan dette kan anvendes i andre kontekster og sammenhenger. Vi må gå bak formuleringene for å finne saken.

Dette er ikke noe nytt eller revolusjonerende. Dette gjør vi alltid når vi leser og tolker Bibelen. Jesus sier at når vi inviterer til gjestebud, skal vi ikke invitere familie og venner. (Lukas 14,12-14) Denne teksten har aldri vært regnet som normerende for vår etikk og praksis. Hvorfor ikke? Om vi går inn i teksten er det ingen tvil om at Jesus sier det han sier. Ordene i seg selv er ikke til å misforstå. Ja, han sier til og med at dette vil ha konsekvenser for evigheten.

Om vi skulle ta Bibelen helt bokstavelig, som noen mener at de gjør, så er det ingen tvil om hva Jesus krever av oss. Hvorfor følger da ingen det? Fordi vi skjønner at det er ikke et regelverk Jesus setter opp, slik at det kan føyes på en lang regelliste over hva vi skal gjøre eller ikke gjøre. Men han utfordrer oss på hva det vil si å elske sin neste helt konkret. Poenget hans er ikke at vi ikke skal kunne be familien vår på middag, men om middagsselskapene våre blir en sementering av sosiale relasjoner mellom venner, der andre holdes utenfor, da bryter vi grunnleggende med Guds vilje.

Noen vil si at dette ikke er så viktig tekst som det Paulus sier om likekjønnet samliv. Men faktisk er det motsatt. Dette er en tekst som mye tydeligere knytter an til en grunnstrøm av forkynnelse i GT og NT. Dette er sentral etikk og lære. Omsorgen for de fattige og marginaliserte ligger virkelig på Guds hjerte. Kanskje er problemet at det utfordrer oss mye mer radikalt. For homofili er ikke mitt problem, men dette handler faktisk om meg.

Vi har endret synet på kvinners rolle og skilsmisse

Det er ikke tvil om at Paulus sier at kvinnen skal tie i forsamlingen. Lenge tok man dette dypt seriøst i Frikirken. Så seriøst at kvinner ikke hadde adgang på menighetsmøter, de hadde jo uansett ikke noe de skulle ha sagt. Men så kom altså noen liberalere og satte spørsmålstegn ved Paulus, og plutselig er ikke bare kvinnene meningsberettigede på menighetsmøtene, de sitter til og med i synodestyret.

Eller om vi leser 1 Kor 6,9 står det at den som bryter ekteskapet ikke skal arve Guds rike. Og nå tillater vi ikke bare at skilsmisser skjer, men vi vier enda til fraskilte, selv om Jesus uttrykkelig forbød det: «Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.» Matt 5,32

Her handler det om skaperordning. Ekteskapet er en skaperordning, slik sabbaten er det, og slik kjønnsforskjellen er det. Men når Jesus avviser skilsmisse, er det ikke for å holde budet i og for seg. Men det er for å beskytte den svake part i en skilsmisse, som i hans kontekst var kvinnen.

I Frikirken opplever vi det underlige at det holdes fram som bibeltroskap å holde fast på en ting, mens man elegant hopper over andre ting som til og med står i samme setning.

Handler det om bibelsyn?

Derfor er jeg litt tilbakeholden med å snakke om ulike bibelsyn. Selvfølgelig er det snakk om det om man er fundamentalist. Det finnes fundamentalister i Frikirken, men de er da ikke lutheranere. Men de fleste som kaller seg konservative vil forstå at Bibelen må tolkes og kontekstualiseres. Bibelen har et sentrum; det som forkynner Kristus. Loven har et sentrum; kjærligheten og barmhjertigheten. Men noen har fått en slags hangup på at det er synet på likekjønnet samliv slaget står. Det er her man viser sin troskap mot Gud. Selv om de vet at det går ut over mennesker. Så toer de sine hender, og sier at det er Gud som sier det, ikke jeg – slik en homofil fortalte meg for bare noen uker siden.

Hva betyr det at skriftene er innblåst av Gud?

Vi må si noe mer om bibelsyn. Gud har blåst sin Ånd inn i skriften (eller skriftene), slik det står i 2 Tim 3,16. Det betyr ikke at Gud har skrevet Bibelen. Bibelen er menneskers vitnesbyrd om Gud, og Gud har vedkjent seg denne boka ved at den er skapende og virksom når den leses. Det betyr at Bibelen ikke er Guds ord som bokstaver, men som kommunikasjon. Som livgivende ord. Derfor heter det at bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. (2 Kor 3,6)

At Bibelen er innblåst – inspirert – av Gud, betyr som sagt ikke at Gud har skrevet Bibelen, slik muslimene forholder seg til Koranen. Mange har diskutert hvordan denne inspirasjonen har vært: har forfatternes penn vært styrt av Gud, har Gud styrt meningen, har de vært religiøse genier oppfylt av Guds Ånd? Da tenker man at inspirasjonen handler om nedskrivningen. Tenk heller på inspirasjonen som en svamp. En tørr svamp er ubrukelig. Men fylt av vann blir den virksom. Slik er Bibelen fylt av Ånd og liv fra Gud. Guds inspirasjon gjør ordet levende og skapende.

Bibelen er derfor ikke en fasit som man kan slå opp i for å finne raske og enkle svar. Noen ønsker at Bibelen skal være slik, men den krever noe av oss som lesere. Bibelen erstatter ikke vår egen tenkning, men den skjerper den. Slik sett likner Bibelen mer på en matte-bok, enn på en fasit. Den må arbeides med. Den er en bok vi kan vokse med, utvikles med og modnes med.

Jeg ser mer og forstår mer i dag, enn da jeg som ung entusiastisk begynte å lese Bibelen. Men jeg er ikke mindre «all in» for Jesus. Bare med litt mer ballast og forstand.  

Vi må se helheten

Jeg har også tenkt på mye av det teologiske og eksegetiske arbeidet jeg har drevet med gjennom årene. I det jeg har forsøkt å trenge inn i ordene for å forstå deres egentlige mening. Hvordan skal egentlig dette greske ordet forstås. Jeg sammenlikner det med en gartner som inderlig ønsker å forstå trærne. Han bruker derfor all sin tid til å bore inn i stammene. Forstå akkurat hvordan treet fungerer. Til slutt vet han alt om treet. Men samtidig har han latt hagen og skogen forfalle. Jeg tror jeg har lært å ta noen skritt tilbake etter hvert. Og se mer at skogens og hagens helhet. Og det er denne helheten som lar meg forstå hva hagen handler om, uavhengig av hvor dypt jeg har boret meg inn i det enkelte treet. På samme måten må vi ta noen skritt tilbake for å se hva Bibelen faktisk handler om. Og da ser vi en skjønnhet som lett forsvinner i vår teologiske dybdeboring, selv om jeg ikke mener det ikke har verdi. Men uansett hva arsenokoitai skulle bety, så gir det oss ikke definitivt svar på Guds gode vilje for oss mennesker.

Barmhjertigheten er grunnleggende

I det siste har jeg stadig mer blitt oppmerksom på barmhjertigheten som et grunnleggende prinsipp i NT. I Bergprekenen sier Jesus: «Vær da fullkomne, liksom deres himmelske far er fullkommen.» (Matt 5,48). Når Lukas gjengir det samme utsagnet, heter det: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.» (6,36) I Matteus 5,7 heter det: «Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.» Og i Matt 9,13: «Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.» Matteus skriver også (23,23) om de tingene som veier tyngre i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Jakob skriver at dommen vil være ubarmhjertig mot dem som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertighet roser seg mot dommen. (2,13)

Virkelig bibeltroskap handler ikke om å leve og lære så strengt man kan etter alle bud og forskrifter vi kan finne, men om å lære av NT hvordan menneskenes beste alltid står i sentrum for etikken. Vi må unngå fariseerfella som ligger så snublende nær for oss, nemlig å miste menneskene av syne i vår iver etter å gjøre Guds vilje. Å tro at det er ved å følge regler vi oppfyller Guds vilje, ikke ved å elske våre medmennesker. Å være en Jesusetterfølger er å gå kjærlighetens og barmhjertighetens vei.

I dette perspektivet er det helt tydelig for meg at det ikke går an å fordømme mennesker som ikke passer inn i det heterofile mønsteret, eller kreve at de skal avstå fra den kjærligheten som er så grunnleggende viktig i våre liv. For god teologi ødelegger ikke mennesker.

Det betyr ikke at jeg ikke tror Gud skapte mann og kvinne. Skaperordningen oppheves ikke. Men de som ikke passer inn i dette mønsteret, passer uansett inn i Guds familie. Der vi alle både utfordres og inspireres til et liv i rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Der alle kan gå «all in», ikke bare med en del av oss.

Livsvisdom viktigere enn ungdommelig svart/hvitt-tenkning

Mange ungdommer i dag tenker som jeg tenkte, at skal man være skikkelig kristen og stå imot verden, så må man si nei til likekjønnet samliv. Livet kommer til å lære dem at det er ikke slik det er. Jeg håper bare at de ikke mister troen når de skjønner at verden er ikke så enkel og svart/hvitt som den ser ut når man er ung.

Jeg har angret en del jeg både sa og skrev da jeg var yngre. Men jeg håper vi alle kan forstå at det ikke er noe mål å mene det samme hele livet. Kristentroen hadde vært ganske banal om man nådde full erkjennelse som 20-åring, og deretter skulle det handle om å holde fast på det man mener for enhver pris. Livet lærer oss mer, medmennesker lærer oss mer, Bibelen og fellesskapet lærer oss mer, Ånden lærer oss mer. Er det ikke det som gjør det rikt og spennende å leve i troen? Det er ikke som en slalomløype mellom alle Guds regler og forordninger, men det er å vandre i Guds frie natur i åpne landskap. Og jeg må innrømme at jeg trives best i åpne landskap.
 

Per Eriksen

Fredrikstad