Hva skal vi med Frikirken?

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og du kan kommentere under artikkelen.

Norge trenger flere menigheter. Jeg skulle gjerne sett at det var en evangelisk luthersk frikirke i hver kommune og hver bydel i Norge. Ikke fordi vi trenger å være et stort kirkesamfunn. Men jeg mener vi har både ordninger og teologi som står seg i møte med alternativene. Her er hvorfor:

For det første: Vi er evangelisk-lutherske. Vi tenker realistisk om menneskets falne natur. Vi tror at Guds evige Ord forkynt til oss om Jesu død og oppstandelse er objektive sannheter som står fast som fjell, også om jeg ikke føler og erfarer det så sterkt. Vi lærer at Jesus virkelig er til stede i nattverdens brød og vin. Og at Gud handler i dåpen ved sine ord og løfter. Vi døper barn fra troende hjem. Dåpen henger sammen med tro og etterfølgelse, så i utgangspunktet ønsker vi ikke å døpe barn fra ikke-troende hjem. Unntak kan gjøres når menigheten tar ansvaret for opplæringen. For mennesker i alle aldre som ikke tror, inviterer vi til frelse og nytt liv og utfordrer frimodig både døpte og udøpte til å ta imot Jesus. Og vi ser folk komme til tro! Er de ikke døpt fra før, døper vi dem uansett alder, gjerne med full neddykkelse, hvis det ligger til rette for det.

For det andre: Vi er fri. I Frikirken mener vi at det er troens folk som skal bestemme i kirken. Våre fedre mente at kirkens giftermål med staten var et ulykkelig ekteskap. Alle er ikke kristne, men de som er det hører sammen i et troendes felleskap, hvor Guds Ord forkynnes og sakramentene forvaltes. Vi er kirke nedenfra, avgjørelser om budsjett og veivalg tas i menighetsmøter. Fra menigheten blir 2-7 personer gitt fullmakt til eldstetjeneste og er ordinert lederskap på lik linje med pastor. Kirkene ledes dermed av kvinner og menn sammen i det vi kaller eldsteråd. Dette er mer enn et tilfeldig valgt styre, de har lovet troskap i tjenesten foran Gud og menighet. De leder ut fra sine nådegaver og virker sammen med alle andre nådegaver Gud gir. Til å føre tilsyn med lokalmenigheten velger de eldste i sin del av landet et styre, som ansetter en tilsynsmann. Og den enkelte menighet hører sammen i et nasjonalt forpliktende felleskap vi kaller synode. 

For det tredje: Vi er kirke. Jeg har selv bakgrunn fra ulike organisasjoner og ser hvor viktige de er. Men organisasjoner er i sitt vesen interessefellesskap for likesinnede. Kirke er noe annet. Kirken vil gjerne ha mange engasjerte folk som brenner og ber og har sterke meninger. Men ikke alle får dette til, og ingen hele tiden. I menigheten bærer vi hverandres byrder. Kirken er til for alle generasjoner og nasjoner og alle nivå når det gjelder funksjoner og prestasjoner. Gjennom liturgier og lovsanger, tilber vidt forskjellige mennesker den treenige Gud og flokker seg rundt det samme nattverdbordet. Vi fremsier trosbekjennelsen og hører de samme livgivende ordene forkynt søndag etter søndag om en Gud som elsker oss og som vil ha relasjon med oss. Og sammen er vi Jesu kropp, hans munn, hender og føtter for hverandre og for de som ikke går i kirken ennå. 

Bli med oss da vel!

Tor Erling Fagermoen,

synodeleder