– Hva skjedde?

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Mye kan sies om synodemøtet 2024, og det blir nok gjort også. Hva var det med dette møtet som gjør at vi har sett så sterke reaksjoner både underveis og i etterkant? Handler det bare om en betent tematikk og sterke motsetninger, eller kan det også ha noe med ordningene våre å gjøre? 

På synodemøtet vi nettopp har gjennomført var det veldig tydelig at Synoden bestod av to markante grupperinger - en majoritet som bestod av omtrent to tredeler, og et mindretall på en tredel. Alle avstemninger som kunne tenkes å berøre samlivssaken, inkludert valg til styrer, råd og valgkomite, fulgte denne skillelinjen ganske konsekvent. 

Underveis og i etterkant har jeg hørt og lest mange beskrivelser av en opplevelse hos mindretallet (både delegater og andre medlemmer) av å bli overkjørt, forsøkt kneblet, fratatt all reell innflytelse, nærmest dyttet ut av kirkesamfunnet sitt. Følelser av sinne, avmakt, sorg og frykt for fremtiden settes ord på med store bokstaver. Og dette bør tas på alvor. Ikke med medfølelse og et klapp på skuldra, men med handling. Også om en ikke helt forstår hvorfor eller godtar forklaringene og beskyldningene uten videre, så bør opplevelsene tas på alvor. 

Og et viktig spørsmål i denne sammenhengen er hvorfor dette skjer - hvorfor er det så mange som deler denne opplevelsen? Det har jo blitt foretatt demokratiske valg, og det er jo normalt at flertallet bestemmer? Selv mener jeg det peker på noen tydelige svakheter i våre valgordninger, som helt åpenbart ikke evner å ivareta en betydelig minoritets behov for å bli hørt. 

For når majoriteten under valgsakene ved flere anledninger ble oppfordret til å “vise hensyn til mindretallet” i avstemninger, er det viktig å tenke denne tanken helt ut - konkret. Hvordan? Den eneste måten dette kunne gjøres i praksis med dagens ordninger, var at majoriteten måtte samlet seg og avtalt hvilke av mindretallets representanter de ville “slippe inn” i det aktuelle styringsorgan det skulle velges til. For deretter å konkret avtale hvem som skulle stemme på hvem. Det sier seg egentlig selv at dette ikke kom til å skje. 

Og da sitter det igjen et stort mindretall, der mange har opplevelsen av å bli fullstendig overkjørt av flertallet, selv om de nærmest tryglet majoriteten om å la sine stemmer slippe til. 

Jeg tror faktisk ikke det har seg sånn at majoriteten av delegater stort sett bestod av folk som gir blaffen i mindretallet og ikke ser verdien av ulike synspunkter og tilnærminger. Spørsmålet er hva de i praksis skulle gjøre for å få dette til. For meg er det åpenbart at dersom vi har som en verdi at våre øverste organer bør gjenspeile bredden i kirkesamfunnet vårt på en god måte, så er det valgordningene vi må gjøre noe med for å få dette til. Vi kan ikke klandre enkeltdelegater for at de stemmer på de personene de selv ønsker å ha inn i styrer og råd. 

Enda så optimistisk jeg er av natur, så ble til og med jég litt urolig etter valgene på synodemøtet var gjennomført. En ting er oss delegater og menighetsledere. Jeg er nok mer bekymret for hvordan dette oppleves rundt omkring i menighetene, blant dem som ikke var tilstede på synodemøtet. Om fortellingen blir at to tredeler av lederne i vårt kirkesamfunn viser null respekt for den siste tredelen, prøver å “kneble” disse og bevisst og samlet stenger dem ute fra styrer og råd for at deres stemme ikke skal høres, da kan vi gå vanskelige tider i møte hva gjelder tillit, tilhørighet og opplevelse av fellesskap. 

Om fortellingen derimot blir at våre valgordninger fungerer svært dårlig for å slippe til ulike stemmer, da tror jeg veien blir langt lettere. Selv tror jeg den sistnevnte ligger nærmere sannheten. 

Som evig optimist har jeg nemlig et håp om at et flertall av oss vil være enige om at det faktisk er viktig for en ledelse å speile bredden og mangfoldet i kirkesamfunnet vårt, i tillegg til å bestå av kompetente, gode ledere. Enige om at det er sunt og fornuftig med spredning i alder, geografisk tilknytning, kjønn og bakgrunn. Og syn på de til enhver tid mest brennbare teologiske og retningsgivende spørsmålene. Etter å ha deltatt på mange felles arenaer de siste årene og møtt så innmari mye bra ledere fra Frikirka, er jeg overbevist om at en sånn sammensetning er fullt mulig å få til. 

Det ble som det ble denne gangen. Men ved å vise vilje til å gjøre noe konkret med dette, tror jeg dagens ledelse vil kunne bygge tillit, respekt og troverdighet hos mindretallet langt raskere enn ved noen andre alternative strategier. Ord om enhet og gjensidig respekt tror jeg for mange nesten kan virke mot sin hensikt akkurat nå. Jeg tror det trengs handling. 

Og jeg tror ikke det trenger å være så komplisert. 

For å skissere et enkelt eksempel på justering av valgordning: om det skal velges inn fire kandidater til et råd, da blir det av avgjørende betydning for rådets sammensetning hvor mange kandidater hver delegat kan stemme på. Ved den samme skarpe delingen som på årets synodemøte vil fire stemmer fra hver delegat medføre fire majoritetskandidater. Tre stemmer ville trolig ført til tre majoritetskandidater og en minoritetskandidat. Jeg tror det er en helt overkommelig oppgave å finne et bedre system enn vi har i dag. 

Forslagene fra Gunnar Johnsen om en makstid på to perioder for valgkomiteens medlemmer samt en grense på én representant fra hver menighet i enkelte organer (synodestyre, synoderåd og valgkomite) tenker jeg forøvrig er så åpenbart fornuftige at jeg regner med at endringer blir initiert i tråd med disse så snart seg lar seg gjøre. 

Det er logisk og forståelig at det ikke er mindretallet som får gjennomslag for sine meninger i en demokratisk ordning. Men jeg tror likevel det vil gagne fellesskapet vårt å imøtekomme det sterke ønsket om å bli hørt og tatt på alvor. En mindretallsrepresentasjon i ledelsen ville fortsatt være i mindretall. Men deres meninger og tanker ville fått plass, og for den store minoriteten rundt om i landet tror jeg dette ville betydd mye for deres tillit til ledelsen. Og tillit er fryktelig viktig. Med tillit legger man plutselig godvilja til for å forstå hva den andre prøver å si. Det er noe vi trenger i Frikirka vår i tiden fremover. 

Ole Halvard Sveen,

Stavern