– Synodemøtet nærmer seg med stormskritt. Hvordan vil Frikirken bli oppfattet etterpå? Innad i kirkesamfunnet, i den enkelte frikirkemenighet og i vår omverden, spør Kai Flå.
– Det virker som en god del røster hevder at det fins bare én løsning på samlivsspørsmålet i Frikirken. Det har skremt meg. Er ikke homofile og lesbiske skapt i Guds bilde? Det kan vel ikke bare gjelde heterofile. Ofte kommer fort motargumentet at de homofile kan ikke inngå i et trofast ekteskap med en av samme kjønn, for det er synd, og de kan ikke leve i den synden. Da spør jeg meg selv og andre: Hvilke synder er det jeg og vi ber om tilgivelse for?
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Jeg er urolig med tanke på den dialogen omkring samlivssaken vi vil få på synodemøtet. Har vi riktig fokus når Frikirken skal drøfte framtidens oppgaver og utfordringer?
Er homofilispørsmålet det viktigste spørsmål for vår kirke? Hvordan ser dagens ungdom på Frikirkens hovedbudskap fra oss eldre? Er teologiske synspunkter det viktigste som opptar oss? Har vi glemt kjærlighetsbudet: Du skal elske din neste som deg selv? Eller har vi glemt den begeistring vi hadde da vi som unge sang: «Vi her i dette ungdomslaget vi har funnet en Frelser stor. Han har løst oss fra syndebedraget. Nå vil vi følge i Mesteren spor. Vi alltid med Jesus vil vandre. Vi vil leve til hans behag. I Hans kraft skal vi vinne de andre, vår hele ungdom for Frelserens sak.» Eller når vi synger koret: «Navnet Jesus må jeg elske. Det har satt min sjel i brann. Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.»
Jeg skulle ønske at Synodemøtet 2024 fikk en mer offensiv evangelisk grunntone. For meg har «Den lille bibel» i Joh. 3,16 og de følgende versene blitt en mer aktuell utfordring for oss i Frikirken. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Når vi da også tar til oss budskapet i misjonsbefalingen i de to siste versene i Matteus evangelium, så burde våre overordnede mål og fokus være klart.
Det virker som en god del røster hevder at det fins bare én løsning på samlivsspørsmålet i Frikirken. Det har skremt meg. Er ikke homofile og lesbiske skapt i Guds bilde? Det kan vel ikke bare gjelde heterofile. Ofte kommer fort motargumentet at de homofile kan ikke inngå i et trofast ekteskap med en av samme kjønn, for det er synd, og de kan ikke leve i den synden. Da spør jeg meg selv og andre: Hvilke synder er det jeg og vi ber om tilgivelse for? Hvorfor klarer ikke jeg å avstå fra mine syndige lyster, mine maktovergrep, min egoisme og selvgode tanker?
Hvorfor er det så godt å kunne gå til nattverd eller skriftemål og der bli tilsagt Guds nådige tilgivelse for all synd? Eller er vi mest opptatt av å ha de rette holdninger og tolkninger av Guds ord. Ett er sikkert: I Guds menighet er vi alle syndere. Vår redning er å få tro på Guds frelse og nåde.
Da Jesus holdt sin avskjedstale til sine disipler (Joh 13,34), sa han: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Og han tilføyde i vers 34: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Tenk om det ble omtalen våre menigheter og Frikirken fikk av samfunnet rundt oss: Se hvor de elsker hverandre! De kan være uenige seg imellom, men kjærlighet og gjensidig respekt binder dem sammen.
Kai Flå
Kristiansand