– Hvor er det blitt av Luther og «Det Allmenne Prestedømme» i Frikirken?

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Behandlingen av saken om homofilt samliv gir grunnlag for å spørre om Frikirken ivaretar menighetenes rett og myndighet godt nok.  Det kan derfor være grunn til å hente fram den nytestamentlige og lutherske tanken om troens folk som et kongerike av prester, det som omtales som det “allmenne prestedømme” (på engelsk heter det “priesthood of all believers”” og på tysk “Priestertum aller glãubigen”). I studieheftet “Opplyst med Hans gaver” (Birger Løvlie) utgitt av Frikirken, heter det med henvisning til 1. Pet 2,9 og Ap 1,5-6 at enhver troende har rett og plikt til :

1. Å gå direkte fram for nådens trone (se Hebr 10, 19-20)
2. Å lese/høre Guds ord på sitt eget tungemål
3. Å ta del i alle menighetens gjøremål ut fra sitt kall og sine nådegaver

I en tidligere henstilling i Veien til «det myndige lekfolket» anmodet jeg våre medlemmer om å bruke stemmen sin i menighetsmøter til å avvise noen av årets synodesaker, som jeg mente var hastverks-arbeide. En tredjedel av utsendingene til årets synodemøte gjorde dette. 

I ettertanke har jeg inntrykk av at valgordning og de etablerte strukturer har drevet sakene igjennom trass i stor protest fra mange menigheter. Det får meg til å spørre om vår kirke har forlatt sin lutherske profil. 

Luther og «det allmenne prestedømme» 

Luther kjempet en kamp mot paven og pavekirken for å frigjøre de kristne fra åket kirken la på dem med tilfeldige bud og forskrifter. 

I Skriftet til den kristne adel (1520) skriver Luther (Verker i utvalg bind II, oversatt av Lønning og Rasmussen, ISBN 82-05-11926-0): «Man har gjort den oppfinnelse å kalle pave, biskoper, prester og klosterfolk for den geistlige stand. Det er meg et flott påhitt og blendverk! Men ingen bør la seg skremme av det – og det av følgende grunn: alle kristne er i sannhet av geistlig stand og det finnes ingen annen forskjell blant dem enn den som følger embetet, slik Paulus sier i 1. Kor 12 (v. 12ff): Vi er alle ett legeme, men hvert enkel lem har sin spesielle oppgave som det tjener de andre med. Vi blir alle viet til prester gjennom dåpen slik det står i 1. Peter 2 (v. 9): dere er et kongelig presteskap, og en prestelig kongeslekt.» 

I bind III av Verker i utvalg (se over) sier Luther dessuten: En kristen forsamling eller menighet har rett og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere. 

Dette skriftet kom i stand som en rådgiving og et forsvar for en menighet i Sachsen som hadde latt seg påvirke til å bryte med katolsk tradisjon. Luther ga menigheten full støtte: «Menneskers ord og lære (i Pavekirken) har fastsatt og bestemt at det å bedømme lærespørsmål bare skal overlates til biskoper, lærde menn og kirkemøter. Det som disse har besluttet, skal all verden holde for rett og anse som trosartikler. Men slik skal det ikke være:

Kristus fastslår nemlig det motsatte. Både retten og makten til å bestemme læren tar han fra biskopene, de lærde menn og kirkemøtene og gir den til hver enkelt og til alle kristne i fellesskap».

I følge Luther er det altså det allmenne prestedømme som er basis for menighetens myndighet. Det er utgangspunkt for protestantisk kirkerett. 

Frikirkens etablering som reaksjon på presteskapets underkuelse

Luthers kamp mot paveveldet resulterte i reformasjonen og dannelse av en evangelisk-luthersk statskirke i Danmark-Norge. Denne var imidlertid fortsatt styrt av biskoper og prester, med kongen på toppen, svært ulik Luthers idealer. På 17-1800 tallet førte de mange oppstander mot det verdslige regimet i Norge også med seg religiøse bevegelser som kom i opposisjon til presteskapet (bl.a. Hauge-bevegelsen). I Agder var det mot slutten av 1800-tallet en betydelig folkelig bevisstgjøring knyttet til lærer-seminaret på Holt, og etableringen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Arendal i 1876 var del av dette.

Dokumentene fra dannelsen bærer preg av at det for det meste var det myndige legfolket som var samlet (på det meste 6000), men de hadde noen få teologer med seg som veiledere. En av dem, Paul Wettergreen, som ble forstander i Arendal skrev I 1877: 

«Brev til mine Venner i Anledning af min Udtrædelse af Statskirken: Den (statskirken) har berøvet Menigheden, som saadan, Ret og Anledning til at udtale sig. En Menighed, der ikke selv kan give sig Love og styre sine anliggender, er derved berøvet Anledning til at reformere sig selv. Den er fuldkommen umyndiggjort».

Det samme mente hugenotten, dansk-franske Ludvig Honoré Pettersen, min oldefar, som var med å stifte frikirkemenigheten i Vennesla noen år senere. Forfedrene hadde flyktet fra Frankrike etter Bartolomeus-natten 24. August 1572, da protestantene ble drept i tusenvis av katolikkene. Han hadde heller ingen tiltro til statskirken. Dette er også en del av min arv. 

Presbyterianismen

Påvirket av den presbyterianske kirkestruktur i Skottland, ble det bestemt at menighetene skulle velge eldste, som så skulle representere dem i presbyterie- og synodemøter.  Alle saker skulle behandles og vedtas på menighetsmøte av stemme-berettigede medlemmer. Dette var et kirke-demokrati med fokus på det allmenne prestedømme og det myndige lekfolket som var en kirkelig revolusjon i Norge: Presbyteriansimens representative ledelses-ordning (se Løvlie, B. Presbyterianske innslag i norsk kirkehistorie i «Misjon-tro-skole; Afset, Løvlie, Teigen, 2015, ISBN: 9788283140439). At Frikirken ledes av ordinerte eldste betyr altså ikke at det er disse som skal bestemme over menighetene. De skal representere sin menighets vilje. 

Frikirken anno 2024

Vår tids store interesser for lederskapstenkning har påvirket oss. Denne gir store rom for personlige ambisjoner, gjerne på vegne av Gud, mens det allmenne prestedømmet reflekterer nådegavetenkningen. Frikirken har i senere tid etablert en ledelses-struktur som jeg mener er i strid med vår egen presbyterianske tradisjon og de lutherske prinsipper som Frikirken er bygget på. Dessverre er fokus på «det allmenne prestedømme» blitt overskygget av etableringen av et Synoderåd med ordinerte, som skal ha siste ord i lærespørsmål. Dette er etter min mening i strid med Luthers menighetstenkning. 

På årets Synodemøte ble det stemt over dokumenter fra Synoderådet sendt ut gjennom Synodestyret til menighetene, hvor innholdet var omdiskutert. Saksgangen ga inntrykk av hastverk når det gjelder dokumentenes innhold og menighetenes anledning til indfre dialog og refleksjon var begrenset. Bland annet ble de homofiles plass i menigheten vektlagt som et bekjennelses-spørsmål / viktig etisk spørsmål, noe 2/3 av delegatene var enige i, noe som resulterte i at saken også fikk følger for hvem som ble valgt til leder-posisjoner i kirkesamfunnet. Resterende 1/3 fikk lite innflytelse og følte seg overkjørt. I Kristiansand gjelder det nesten ¾ av menigheten. 

Hvor mange blant det myndige lekfolket stemte imot synoderådets utspill i Frikirkens menigheter vet bare utvalgte komitemedlemmer som behandlet saken i Synoden.  Synodekontoret ønsker ikke å opplyse om dette på mine henvendelser, noe jeg mener er mangel på gjennomsiktighet. 

Veien videre

Hvis Frikirken skal bestå vil jeg anbefale at vår nye ledelse snarest mulig går ut med et dialogisk framstøt til menighetene om at denne saken ikke må få så stor betydning av den splitter vår kirke. Det er allerede menigheter og enkeltpersoner som vurderer å melde seg ut av Frikirken fordi de er uenige i vedtakene og prosedyrene. Saken handler etter min mening ikke om bibel-troskap men om bokstavtroskap. Spørsmålet om homofiles deltagelse i menighetslivet mener jeg er godt nok teologisk utredet av konservative teologer (bl.a. Hegertun, T: Det trofaste samlivet, 2021; ISBN 9788254314609) at vi må kunne ha en saklig samtale om temaet. Og vi må kunne beholde og velge eldste og pastorer som har et annet syn enn de 2/3 av delegatene på synodemøtet.  Ifølge vår og Luthersk tradisjon er det menighetene selv som bestemmer hvem de vil kalle til eldste og pastorer. Jeg håper at vi kan leve sammen som kristne med ulike meninger også i dette spørsmålet. 

Svein Gunnar Gundersen, 
Professor emeritus, tidligere misjonslege utsendt av Frikirken