Ole Tobias Knudsen viser til hvordan man i ordinasjonssaken landet på å anerkjenne hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene, og han anbefaler dette for samlivssaken også. – Frikirken for så sent som 9 år siden hadde en bevisst uttalt vilje og kultur for å ivareta, vise respekt og gi handlingsrom for et mindretall. Det var om å gjøre å ta vare på fellesskapet, og sørge for at alle kunne bli med videre.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
«I spørsmålet om ordinasjon av kvinner er det viktig at det fortsatt vises respekt for de ulike standpunkt som finnes i vår kirke.
…..anerkjenner vi hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene.»
Sitatet er hentet fra en uttalelse som synodemøtet i 2005 vedtok enstemmige i sak 5/05. Den enstemmige uttalelsen ble vedtatt etter at synoden med stort flertall hadde vedtatt at kvinner kunne inneha tjenester som krevde ordinasjon.
I juni 2014 vedtok Synodestyret i sak 328/11-14 dette tillegget i Organisasjons- og personalhåndbokens punkt 6/1:
«Menigheter som beslutter i menighetsmøte at de ikke ønsker tilsyn av kvinnelige tilsynsmenn skal, så fremt det er praktisk mulig, sikres tilsyn av mannlige tilsynsmenn.…..»
I 2015 uttaler et samlet tilsynsmannsmøte om samme sak:
«Uenigheten i dette spørsmålet er der fortsatt. Det er en situasjon vi som kirkesamfunn må leve med. Situasjoner der de to synene kolliderer vil oppstå. Vi er samlet i ønsket om å bevare kirkens enhet, og vi er samlet i ønsket om å hjelpe hverandre til å ta vare på hverandres integritet, samvittighet og overbevisning.»
Under overskriften «Hvordan håndtere konkrete situasjoner» fra det samme tilsynsmannsmøtet uttales bl.a. følgende:
«3. En eller flere eldste i et eldsteråd som kommer i mindretall i denne saken kan reservere seg mot å delta i den videre prosessen fram mot kall av en kvinnelig eldste. De kan også reservere seg mot å delta ved ordinasjon og innsettelse av en kvinnelig eldste/pastor……
4. Den ordinerte som ønsker tilsyn av en mann, skal bli ivaretatt.»
Disse sitatene forteller meg at Frikirken for så sent som 9 år siden hadde en bevisst uttalt vilje og kultur for å ivareta, vise respekt og gi handlingsrom for et mindretall. Det var om å gjøre å ta vare på fellesskapet, og sørge for at alle kunne bli med videre.
Sammenligner vi vedtakene i 2005 og 2014 med årets vedtak ser vi en markert endring:
I 2024 viser vedtakene på Synodemøtet en annen holdning. Flertallet vedtar her at spørsmålet man har uenighet om skal være en bekjennelsessak/sentralt lærespørsmål slik at de som mener noe annet/mindretallet må bøye seg for flertallet: «Synoden deler konklusjonen om at samlivsteologi må anses som et sentralt lærespørsmål og at det derfor ikke er mulig å lære og praktisere forskjellige lærer selv om det finnes mange ulike meninger blant Frikirkens medlemmer.» Her er det ikke snakk om å «anerkjenne hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene» slik det ble vedtatt i 2005. I tillegg pålegges mindretallet en streng lojalitet: «Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.»
Tilsynsmannsmøtet i oktober 2024 skiller seg også markert fra tilsynsmannsmøtet i 2015. I stedet for å lage gode regler for hvordan flertall og mindretall kan samarbeide lokalt, så lukker tilsynet handlingsrommet for mindretallet ved å konkludere med at lojaliteten ikke bare gjelder for ordinerte. De skriver: «Det er altså ikke bare ordinerte, men også menigheten som er forpliktet på vedtak som er fattet av kirkens synode.» Riktignok skriver de følgende om lojalitet: «Frikirkens menigheter er forskjellige, og vi ser at lojalitetsbegrepet tolkes ulikt. Hvordan lojalitet praktiseres avhenger av lokale forhold og tillit. Det er vanskelig å utforme entydige felles retningslinjer, men vi vil løfte frem sammenhengen mellom lojalitet og forpliktelse til forfatningen som i hele vår tid har bundet oss sammen.»
Dette gir jo en viss åpning for lokale tilpasninger, men dersom Hamar Frikirke sin tolkning av lojalitet peker ut en retning kunne begrepet lojalitet like gjerne byttes ut med «meningstvang».
En eldste som tilhører mindretallet ønsker å være lojal, men ber om å få reservere seg ved å henvise til andre i eldsterådet for videre veiledning i samlivsspørmålet. Svaret fra eldsterådet er: «….lojalitet innebærer aktiv handling, som ikke gir rom for å reservere seg mot veiledning og forkynnelse i tråd med Frikirkens lære. Som en konsekvens av dette uttrykker flertallet at de ikke ser rom for videre tjeneste som eldste for Anders Eek i Hamar Frikirke.»
Dersom denne tolkningen av lojalitet får presedens blir det ikke levelige vilkår for mindretallet i Frikirken. Dette minner mere om et flertallsdiktatur enn en åpen, inkluderende kirke.
For første gang i mitt 77-årige medlemskap i Frikirken har jeg i 2024 opplevd meg fremmedgjort i min egen kirke. Antydninger fra flertallets representanter om at slike som meg heller burde melde seg ut virker ekskluderende fra en kirke som sier at de ønsker å være inkluderende.
Noe har gått forferdelig galt i Den Evangelisk Lutherske Frikirke:
- Ønsket om å anerkjenne hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene har forsvunnet.
- Viljen til å vise respekt for ulike standpunkt har forsvunnet.
- Ønsket om å bevare kirkens enhet har forsvunnet.
- Ønsket om å hjelpe hverandre til å ta vare på hverandres integritet, samvittighet og overbevisning har forsvunnet.
- Retten til å reservere seg har forsvunnet.
Hvor går veien videre for Frikirken?
Har dagens ledelse vilje og evne til å peke ut en retning hvor vi kan finne tilbake til vår identitet?
Ole Tobias Knudsen,
Lillesand