– Jeg ble medlem av Frikirken da jeg var 15 år. Ble utdannet ved LBM, arbeidet som pastor, misjonær og eldste i nesten 30 år. Jeg reiste hjem fra Synodemøtet 2024 med en sterk fremmedfølelse. Her utgjør saken om samlivsteologi bare en liten del av en mye større helhet. Hvem blir regnet som styrefjær også når det er uenighet? Frikirken har mye godt i sin tradisjon, også i det å håndtere uenighet. Nå er mye av det helt borte, slik jeg ser det, skriver Jan Ståle Grøtteland fra Flekkefjord og utdyper i innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Innledning
Når jeg ser på Synodemøtet med litt avstandsblikk er det ikke det at jeg tilhørte mindretallet i den «ene store» saken jeg har størst vansker med. Jeg er betenkt over utviklingen i Frikirken de senere årene og jeg tror det også er noe av forklaringen på hvorfor vi har havnet der vi er i dag. Nedenfor vil jeg forsøke å beskrive, i tre punkter, hva jeg mener dette går på.
1. Vi som fikk vår pastorutdanning ved LBM, dels MF og arbeidet i Frikirken i årene etterpå, ble preget av en kirkeforståelse som knyttet oss tettere sammen med den Lutherske kirkelige tradisjonen. Her vil jeg påstå at det skjedde en oppvåkning i Frikirken som gav oss en sterkere bevissthet om hva det vil si å være Luthersk kirke. Dette fikk innvirkning på de fleste områder i menighetene, alt fra møteform, liturgi, forkynnelse, sakramentsyn, embetsforståelse m.m. i tillegg til hvem vi er beslektet med som kirke.
Jeg lurer på om noe av grunnen til at vi er der vi er i dag er at man smått om sen begynte å endre kurs bort fra dette allerede for 25-30 år siden. Enkelthetene er ikke alltid så tydelige. Det er først når det har gått en del tid vi ser endringen.
I åpningen av synodemøtet var det invitert en predikant fra pinsebevegelsen til å holde første tale. Innholdet i det han sa var helt ok. Vi trenger å høre predikanter fra andre sammenhenger, men var det av en slik art at det fortjente en hovedrolle i åpningen? Ikke så langt jeg kan skjønne.
Det ble ønsket velkommen til noen gjester. Hvorfor fikk vi ikke en hilsen fra den nyvalgte lederen i Kirkerådet til DNK? DNK er den største Lutherske kirke i Norge. De er til stede på hvert nes i landet vårt. I våre lokalmenigheter har vi med dem å gjøre alle steder. Vi står da sammen om å forkynne en oppstanden Kristus og vi står sammen i Det Lutherske verdensforbund! Jeg har i en tidligere kommentar i Veien pekt på at det kan virke som at man prøver å markere avstand mer enn fellesskap med DNK. Det står jeg for fortsatt.
Likedan var generalsekretær i Norges kristne råd, Erhard Hermansen, delegat i Synodemøtet. Hvorfor kom det ikke en hilsen derfra? Om det ble en vanskelig dobbeltrolle var det vel andre derfra som kunne sagt noen ord.
Dette er ikke avgjørende ting hver for seg, men jeg undres over om helheten i dette forteller noe. Hvem markerer vi felleskap med? Hvem vil vi markere at vi står sammen med?
Slik jeg ser det er noe av det beste med Frikirken kombinasjonen av tradisjon og fornyelse. Er det urimelig å forvente at et Synodemøte også skal være en framvisning av det beste vi har og den bredden vi har i Frikirken? I Synodemøtet 2024 var ensidigheten i møteform påfallende. Har vi ikke en salmeskatt vi forvalter som kirke? Jeg liker band og det er ok med nyere sanger, men hvorfor var ensidigheten så total? Hva forteller dette?
Å innlede dagen med et Ord og bønn høver seg i en kirke. Men hva har tilfeldig bønn å gjøre under forhandlingene? Jeg forutsetter at alle som er utsendinger har vært i bønn for møtet og at de vil det beste for kirken. Hvordan sikre at bønn ikke brukes til å manipulere når uenigheten er heftig? Hvem har, i tilfellet, definisjonsmakten på når det er tid for å be eller for så vidt lese trosbekjennelsen midt i forhandlinger?
Nå er det noe nytt som har skjedd. Gode folk er radert ut fra så å si alt av styrer og råd etter hvordan de har markert seg i den ene «store saken». Erfaring, tradisjon, kontinuitet og slike ting er fullstendig nedprioritert til fordel for rett syn på «den ene» saken.
Det var oppe en sak om kultur og retning der pila ble brukt som bilde. De unge er pilspiss, de aktive som bærer arbeidet er pilkroppen, mens de eldre er styrefjærene. Jo mer jeg tenker på denne metaforen opp mot årets synodemøte henger det ikke sammen for meg.
Jeg ble medlem av Frikirken da jeg var 15 år. Ble utdannet ved LBM, arbeidet som pastor, misjonær og eldste i nesten 30 år. Jeg reiste hjem fra Synodemøtet 2024 med en sterk fremmedfølelse. Her utgjør saken om samlivsteologi bare en liten del av en mye større helhet. Hvem blir regnet som styrefjær også når det er uenighet? Frikirken har mye godt i sin tradisjon, også i det å håndtere uenighet. Nå er mye av det helt borte, slik jeg ser det.
2. Det argumenteres for at nå er det slått fast hva som er Frikirkens lære ang homofile. Nå må kreftene brukes på det som bygger fellesskap. Ønsket er kanskje at det skal få noen av oss til å slutte å bråke med denne saken. Det er et maktspråk og en ganske ufin måte å argumentere på mot oss som utgjorde mindretallet i saken. Jeg tar som selvsagt at vi alle har forkynnelse av evangeliet, bygging av menighet og utbredelse av Guds rike som førsteprioritet. Det er derfor ikke det dette handler om. Saken handler om at ganske mange av Frikirkens medlemmer, og en tredjedel av Synodens representanter, vil at Frikirken skal bevege seg i en retning der også homofile kan ønskes velkommen med hele livet sitt i våre menigheter.
Det var ingen overraskelse for meg at flertallet, i denne synoden, svarte nei til å endre noe ang. homofile og samliv. Jeg er helt innforstått med det. Det er mangelen på aksept for uenighet som er det virkelige problemet her.
Nå er det en gang slik at en hel del av oss ønsker å støtte de homofiles rett til å leve helhetlig med sine liv og at de fullt ut er velkomne i våre menigheter som alle andre. Dette mener vi å kunne forsvare innenfor kristen etikk. Vi lar oss derfor ikke bringes til taushet ved oppramsing av velkjente bibelord. Det nytter ikke å presse oss til taushet med krav om lojalitet. Selvsagt skal ikke noen starte privat praksis på tvers av gjeldende ordning. Orden, respekt for det som er bestemt og lojalitet må det være, men ikke på en slik måte at det ikke gir oss lov å arbeide for at våre synspunkt en dag skal få flertall.
Jeg pekte i Synodemøtet på at flertallet må forholde seg til at det faktisk er en tredjedel som ønsker en endring. Det som var ille, var at flertallet «nullet ut» hele mindretallet. Etter min oppfatning har Frikirken, opp gjennom årene, ikke bare sørget for at landsdelene er jevnt representert i styrer og råd, men at det samme også har vært tilfellet med ulike synspunkter. Jeg mener at det var slik da vi arbeidet med saken om ordinasjon av kvinner. Det var lite å se av slike holdninger i denne synoden.
Vi vil ikke rive ned. Vi vil åpne opp. Vi er faktisk en del av Frikirken! Vi står sammen om misjon og menighetsbygging, men vi vil arbeide for endring i forhold til de homofile. Hvordan Frikirkens nyvalgte ledelse vil vise vei framover med dette mangfoldet av frikirkefolk blir spennende å se.
3. Det virker som at noen ønsker Frikirken som en livbåt for konservative? Jeg er glad for tilsiget Frikirken har fått fra pastorer og lekfolk fra andre tradisjoner. Vi trenger fornyelse og nye måter å se tingene på. For en del ble det nok likevel et sjokk at Frikirken også er en liten folkekirke. Vi er en kirke av folk som har vokst opp i Frikirken, flere som fant sin tilhørighet der av mer sosiale grunner og noen som har søkt den av konservative grunner. I tillegg består Frikirken av et betydelig antall tilhørige som, av ulike grunner, ikke har aktivert seg som medlemmer med stemmerett. De regnes omtrent ikke med annet enn i statistikken over hvem vi får støtte for.
Jeg opplever at dreiningen som har skjedd i Frikirken handler om en vektforskyvning som gir seg utslag i mindre vekt på Luthers kristendomsforståelse, mer vekt på impulser fra reformert hold, mindre vekt på Luthersk sakramentlære, mer vekt på opplevelse og mer fokus på bokstavtro bibelforståelse. Det er også grunn til å spørre om man søker allianser mer på bakgrunn av en bestemt bibeltolkning og en helligåndsteologi enn sakramentlære og kristendomsforståelse i den konfesjon man tilhører?
Det er Frikirken med hele sitt mangfold som skal ledes framover, ikke bare de som «stemte rett» i Synodemøtet. Jeg tror det vil være avgjørende hvor ledelse og pastorkollegiet nå henter «sitt vann» fra. I det tenker jeg på det med å holde sammen tradisjon og fornyelse. Her er det viktig å være bevisst på Frikirkens røtter, at vi er en kirke som tilhører den Lutherske kirkefamilien og at vi bærer videre kirkens skatter i form av salmer, liturgi, bønner, sakramentsyn, kirkeforståelse og embetsforståelse.
Avslutning
Så er lokalmenighetene våre de samme. Her er fortsatt de samme gode folkene som var der før Synodemøtet. Det avgjørende vil være hvordan tingene utvikler seg i menighetene og om kirkens ledelse setter i gang gode brobyggende tiltak av en helt annen kvalitet enn det vi opplevde på Synodemøtet. Jeg håper i det lengste at vi som havnet i mindretall på synodemøtet, og som ikke vil tie om det vi står for, også er velkommen til å være med videre i Frikirken.
Jan Ståle Grøtteland
Flekkefjord