– Hvorfor var jeg ikke på Videre?

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

I siste utgave av Veien leser jeg om synodeledernes oppfordring til ansatte og om panelsamtalen, der det understrekes at uenighet er normalt, og at vi som er uenige trenger hverandre. Det gledet meg, og jeg kjenner at det ville jeg gjerne ha hørt på.

I 2024 tok jeg oppfordringen fra daværende synodestyre om å delta på Videre, fordi jeg ba om flere samtaler utenom avisdebatten. Da påmeldingen til Videre2025 åpnet, var det fortsatt et gyldig argument for å dra. Men tre ulike grunner veide til sammen tyngre, og imot:

For det første: Det er altfor dyrt. Som en av mange frivillige som lever på offentlig stønad, krever det en seriøs prioritering å delta. Betaler ikke menigheten? Jo, men de fleste i min menighet har inntekter som er omtrent som, eller lavere enn, min, og menigheten som betaler, det er oss. 

Videre-konferansens prisnivå gjenspeiler seg i luksus jeg er ukomfortabel med. Hotellfasilitetene er flotte, så flotte at jeg ikke kan ta med meg hvem som helst av de frivillige i min menighet. De færreste ville føle seg hjemme i slike rike omgivelser, hvor kontrasten til livet hjemme er påtagelig. 

For det andre: Kontroversene i kirkesamfunnet er velkjente. Det har vært en klar skjevhet i hvilke talere og seminarholdere som har fått plass siden Videre ble etablert, og plakatene for årets konferanse sendte en klar melding om hvem som skulle føre ordet videre. Jeg oppfattet umiddelbart at når komiteen ville ha samling i enhet og fellesskap, så var det ikke meg de ville samle.

For det tredje: Det eneste jeg husker fra alle talene på fjorårets vinterkonferanse, er da en av seminarholderne, midt i en helt annen tematikk, blåste ut om hvor ugudelig og ubibelsk det var å mene at homofile skulle kunne gifte seg. Folk med slike meninger burde bli utmeldt fra menighetene. Jeg husker i kroppen den stillheten som fulgte, jeg har glemt hva seminaret handlet om.

Han som uimotsagt fikk blåse ut på seminar, er ikke alene. Når jeg henter fram minner fra de siste årenes frikirkesamlinger, ser jeg gamle frikirkehøvdinger med fysisk og sosial pondus, generasjonsdype frikirkerøtter og ledererfaring fra lenge før jeg hadde et kjønn som kunne komme på alle samlingene; menn som bråsnur i gangene når de innser vi er i ferd med å møtes. (Føler du deg truffet, kan du trøste deg med at du er langt fra alene.) Det er med kirkesamfunnets velsignelse de, for vi har anerkjent to ulike syn, kan mene og høylytt uttrykke at det er i strid med Guds plan at jeg er til stede og tar ordet. 

Jeg vet på hvem jeg tror, jeg tåler å ha disse erfaringene. Men:

Jeg vil ikke bruke en halv månedsutbetaling for å bli møtt av mannfolk som bokstavelig talt snur ryggen til. Og jeg vil ikke bruke ei helg på taler der jeg når som helst må forvente å bli offentlig beskyldt for å «ikke bøye meg for Guds ord og vilje». Nå er slike uttalelser trygge å komme med, mens jeg står ubeskyttet. Det gir meg ingenting godt å ta med hjem.

Jeg vil gjerne bidra til å gjøre Frikirken videre, både utover og framover. Vi er så inderlig enige om at det vi har er verdifullt å gi videre. Vi trenger å komme videre, og vi utfordres på å favne videre, med åpnere armer enn vi gjør nå. Mine ønsker er at det gjenspeiler seg også når det inviteres til fellesskapsbygging i kirkesamfunnet: 

a) Et prisnivå som inkluderer flere folk og menigheter. b) Forkynnelse og undervisning som bygger på at «vi trenger hverandre». c) For før vi kan gå Videre, må vi møtes der vi er, og akkurat nå er det i uenigheten. Vi trenger å gå fram til hverandre, se hverandre i øynene, samtale, lytte og forsone oss med hverandre. Derfra kan vi sammen gå videre med et kraftfullt, og fullt ut troverdig, evangelium.

Heidi Garvik