–In the ghetto?

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Kan dette i økende grad nå sies å beskrive kristne menigheter og forsamlingers fremtreden i vår tid? Og da tenker jeg ikke på den saken som i stor grad engasjerer vår egen kirke for tiden. Selv om den utvilsomt ikke tegner et godt bilde på hvordan vi fremtrer for flere nordmenn. Og bedre ble det ikke med undertegning av en viss erklæring. Men selv bortsett fra dette – rett og slett det at vi som kristne menigheter og forsamlinger utgjør en gruppe som i økende grad lever isolert fra samfunnet, som et viktig element inn i definisjonen av ghetto. 

Om vi derfor prøver å heve blikket til en tenkning om vår virkelig primære oppgave i verden både som kirke og som enkeltkristne, da er kanskje den beskrivelsen Tro & Medier har gitt nylig, verdt å reflektere litt over:

«Vi lever i et samfunn  der stadig færre vet hvem Jesus er. Kristendommen står svakere nå enn den gjorde for bare få tiår siden. I sosiale medier, populærkulturen og nyhetsbildet formidles budskap der sannhet og løgn blandes sammen i en forvirrende og forførende miks. Uten å overdrive eldndighetsbeskrivelsen – eller lage et religiøst glansbilde av fortiden – ønsker jeg å formidler til deg at mennesker i vår tid er i et desperat behov for mening, håp og frelse, uten selv å vite hvor de skal gå.»

Derfor er min store undring hvor totalt fraværende samtale og drøftinger er om den nedgangen vi ser innenfor mye kristen virksomhet. Og hvor sekulariseringen (og kanskje rikdommen …?) har sin innvirkning på dette. Selv om vi også ser enkelte lyspunkt, sogar spesielt blant unge noen steder, er det liten tvil om den trenden vi ser. Det er flere og flere i våre menigheters nabolag som vet mindre og mindre om hva som egentlig foregår i den kirka de passerer rett som det er.

Så skal det selvsagt sies – og understrekes – at den personlige kontakten vi som kristne enkeltmennesker kan ha med naboer, venner, kolleger mv., kanskje er av den aller viktigste verdien. Og som også burde være et viktig tema i våre menigheters arbeid. Men det lar jeg ligge i denne sammenheng. Nå er det hvordan vi som kirke, menighet og fellesskap fremtrer spesielt i lokalmiljøet. Hvordan skal vi i hele tatt få formidlet eller kommunisert om vår eksistens på en konstruktiv og positiv måte? Nå som vi i økende grad synes å gå under «radaren» for folk flest?

La meg like godt innrømme; jeg har ingen fasit på dette! Men bør det ikke oppta oss? Bør vi ikke snakke om det – i menighetene?

Tidligere (egentlig ikke mange år siden …) var det i alle fall to kanaler som i det minste viste noe om vår eksistens: 1) Annonsering i lokalavisen, 2) Produksjon av menighetsblad som ble delt ut i lokalmiljøet. Nå synes begge kanaler å være på hell. Men hva er alternativene? Og er det dermed riktig bare å la dem dø ut? Selv om vi vet at papiraviser eller e-utgaver av disse neppe har høy prioritet hos yngre mennesker. Når de likevel fortsatt har de sin berettigelse hos atskillige voksne mennesker?

Enn om vi tillot oss å spørre om vi kanskje kunne prøve å kommunisere ørlite grann som kunne gi litt tanke eller undring til de «fremmede» som måtte kaste et lite blikk på disse kristelige annonser om gudstjenester? Kanskje ta med en liten overskrift eller tema for gudstjenesten – som ikke var for «åndelig», men snarere og forhåpentlig kunne ha en relevans og interesse for den almenne ola-nordmann? For eksempel følgende: «Er det lov å tvile – at Jesus gikk på vannet?» (Matt. 14.22-33.) Eller dette: «Må du virkelig være lys i verden?» (Matt. 5.13-16.) Eller: «Er du ikke from nok til å gå i kirka?» (Luk.18.9-14.) – Og dette er bare tre eksempler, som sikkert vil kunne formuleres annerledes. Og det er mangt å velge i av tekster i Bibelen som vi kan prøve å tilrettelegge for mer åpenhet og forhåpentlig interesse for dem som i varierende grad er ukjent med både Bibelen og kristentro. Men så er det selvsagt nødvendig at også prekenen forholder seg til den angitte overskriften eller temaet og forkynner med relevans innenfor emnet. Kanskje ikke dype teologiske utredninger her er viktig, men at taleren kommuniserer til nytte og håp for en mulig hverdagskristentro.

Ja, selv om vi neppe vil oppleve en umiddelbar tilstrømming fra nye interesserte som leser disse religiøse annonsene, må vi kanskje i det minste håpe at de får et litt annet inntrykk av hva som opptar disse kristne som samles, enn det de kanskje hittil har hatt. Kanskje en mer åpen interesse og nysgjerrighet …?

Må vi ikke med andre ord kort sagt erkjenne at vår kristne virksomhet i vår tid i betydelig grad handler om kommunikasjon? Og her har en person med bakgrunn i kommunikasjon og markedsføring i senere tid bidratt med særdeles viktige innspill, Peder Tellefsdal. Også med nylig utgitt bok Rebranding the Church hvor han med bakgrunn i denne, uttaler til avisen Vårt Land 4.6.2024 følgende:

«Når han snakker om kirken, mener han hele bredden av kirkelandskapet. Og kirken har et kommunikasjonsproblem i dagens samfunn, mener han. På samme måte som et selskap trenger å fornye seg selv som merkevare, eller «brand», må kirken tenke nytt om hvordan den presenterer budskapet sitt mener han.

Deler av kirkelandskapet får en knusende dom. Likevel er Tellefsdal overbevist om at det kristne kjernebudskapet vil få nye bein å gå på hvis kirken tar grep.

– Evangeliet kan med rimelighet sies å være verdens beste historie. Det har forvandlet både menneskers liv og samfunn, og kan gjøre det igjen, sier han.»

Tar vi så dette med oss i tankene, kunne det kanskje vise seg at noe så «gammelmodig?» som (nedlagte) menighetsblad for utdeling i kirkens lokalmiljø hvor det er naturlig, kunne spille en viktig og nyttig rolle? Rett nok er undersøkelsen en del år tilbake, men det har i alle fall vært dokumentert at menighetsblad sannelig hadde langt større interesse lokalt, enn de fleste ville trodd. Kanskje virkelig et redskap for å få oss ut av ghetto-en om vi virkelig tenker kommunikasjon? Og menighetsblad er altså ikke definert som reklame!

Skulle vi så lykkes i å tenne et snev av interesse fra naboer, kolleger eller andre vi har en viss kontakt med om denne kirka de forstår du holder til i, kunne det kanskje være en liten løsning med å vise til menighetens nettside. For å få et visst inntrykk og innblikk i personer og aktiviteter, ja, sågar noe mer om denne kirka og historien. Men for å bruke ordet som går igjen i denne min ytring; kommuniserer menighetenes nettsider slik situasjonen har blitt? Eller blir det her mer til innvortes bruk? (Les mer om dette i min ytring 27.5.2020.) For ikke å snakke om menigheters Facebook-sider og andre sosiale medier.

Om vi så beveger oss inn i kirka vår på en vanlig gudstjeneste. Og vi må antakelig i økende grad erkjenne at de såkalt kirkefremmede, er enda mer fremmede enn før. Et betimelig spørsmål vil da kunne være – om en/noen slike skulle dukke opp: Hvordan vil de oppleve gudstjenesten? Jo, da, en viss grad av fremmedhet vil det nok kunne være. Men er det ikke også her en god grunn for en kommunikasjonsmessig refleksjon – om vi vil at «alle» skal være med? Burde vi ikke rett og slett alltid ha i tankene at det kan være en eller flere i forsamlingen som slett ikke er fortrolig og kjent med alt det som foregår, sies og opplyses om? Som kunne ha hjelp av at det ble gitt en kort bakgrunn for de bibeltekstene som leses?

For ikke å snakke om hvorfor akkurat denne fellessangen ble valgt. Skjønt er det ikke også her grunnlag for et visst kritisk blikk? Og det gjelder ikke nødvendigvis bare nye sanger. Om møteleder i det minst hadde gitt en liten føring og begrunnelse for at akkurat denne sangen ble valgt, kunne kanskje noe vært avhjulpet til forståelse av tekst og budskap i sangen? For sannelig har vi mange fine sanger som vi kunne ha brukt i langt større grad. Men forstår vi virkelig verdien av fellessang i våre menigheter? 

Når så de medvirkende i gudstjenestene kun omtales med fornavn, bidrar det neppe til at fremmede kjenner seg veldig «innafor». Heller ikke når de samme kan oppleve at kirkekaffeen er det mest ensomme sted i kirka, når alle faste venner alltid finner sin faste plass ved vennebordet …?

Skulle vi kanskje driste oss til en liten kobling mot Paulus’ visitt på Areopagos? Er ikke han her et strålende eksempel på en som tolket tiden for sitt budskap? Slik det etter sigende skal være uttalt som ett av kriteriene for valg av ny pave (foruten evne til kommunikasjon, analytisk og intellektuell). Og vel er kanskje det noe den enkelte av oss kunne utfordres på, men ikke desto mindre skulle kanskje dette være noe som vårt åndelige lederskap var preget av? For meg er det således svært beklagelig og skuffende at synoden vår for få år tilbake valgte ikke å «frata» eldsterådet deres formelle styrefunksjon, nettopp for å frigjøre dem til å være det de egentlig er valgt for, nemlig åndelig lederskap. Preget også av evnen til å tolke tiden. Som ikke minst kunne komme til uttrykk blant annet gjennom menighetens utadvendte kommunikasjon.

Er ikke dette noe vi som kirke og menigheter snart må begynne å snakke om? Tausheten taler sitt språk.

Finn E. Isaksen

Randesund