Frikirken har fått utfordringen om å forbedre uenighetskulturen i kirkesamfunnet. I tillegg er vi en del av et samfunn der 50 prosent av skoleelever tør ikke si sin mening i klasserommet. –Dette er alarmerende for demokratiet og for «uenighetskulturen» i Norge, skriver Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek i lederartikkelen i nr 2/23 av magasinet VEIEN.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Min venn Ola får stygge blikk på̊ trikken. Noen ganger flytter folk seg eller mumler litt misfornøyd. Ola er adoptert fra Korea. Ola er da norsk, har jeg tenkt. Jeg ble paff over det han lot meg se – eller innse ... Dette hadde jeg aldri lagt merke til, men det eksisterer selv om jeg ikke har sett det.
«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Som etnisk hvit er jeg en del av majoriteten i Norge og derfor slipper jeg å oppleve å bli behandlet ut fra hudfargen min. Jeg må̊ tåle ubehaget det er å se og innse at også vi er vokst opp i et samfunn hvor rasisme er innebygd. «Nå er det tid for et oppgjør med nasjonens urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner», sier Dagfinn Høybråten, leder av den Stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen.
50 prosent av skoleelever tør ikke si sin mening i klasserommet, melder NRK. Dette er alarmerende for demokratiet og for «uenighetskulturen» i Norge.
Kan du romme ubehaget det er å se din unge datter bli nedverdiget fordi hun er ung? Fordi hun er kvinne? Kan vi voksne ta inn at dette skjer, selv om vi ikke opplever det samme? Kan vi se og innse at kvinnelige politikere opplever hets, selv om vi ikke opplever det selv? Forskningen er nedslående: Kristne, profilerte kvinner som ytrer seg offentlig opplever det samme. Vi kan ikke benekte eller bortforklare at urett skjer, også̊ i vår leir.
Det kreves mot av deg som mann og representant for Frikirkens historiske majoritet med makt og innflytelse. Som pappa, lytt til dattera di. Som bror, se hva søstera di beskriver, også om historien gjør vondt. Heldigvis vet vi at mange har det helt topp i sine lokale menigheter. Men om søstera di er så vågal å skrive avisinnlegg i lokalavisa eller riksaviser, da kan det begynne å storme. Vår reaksjon må ikke bli å be søstera tie, men å utdype. Istedenfor å krangle med Ola og betvile om hans historie virkelig kan være sann, må vi stoppe opp og lytte. Åpne oss og romme både hans og vår egen historie. Både de gode og de smertefulle erfaringene våre søstre får. Vi må klare «både og», istedenfor «enten eller». Både Kari og Hildes historier er sanne, selv om de er ulike om å være kvinne i Frikirken. Vi må ikke sette erfaringene opp mot hverandre.
Slik øver vi oss på å være en kirke med mange rom, mange ulike mennesker og mange ulike farger. Ser vi hverandres farger og ulikhet, kan vi begynne å øve oss på uenighet og å elske ulikhetene.
Filip Rygg sier: «Vi mennesker forveksler stadig enhet med enighet. Men det kan nesten være to motsetninger. Et sted hvor uenighet er trygt og ønsket, vokser det fram enhet.» La oss ta ordene innover oss. Vi hører, på underlig vis, sammen. La oss alle bidra til å «forbedre dialogkulturen» som synodelederen tar til orde for.
Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek
Ansvarlig redaktør av magasinet VEIEN