Finn-Tore Eivik kommenterer Leif Gunnar Sandvands forslag til kompromiss i homofilidebatten: Velsigne homofile par, men holde fast ved at ekteskapet er forbeholdt én mann og én kvinne. Eivik spør i innlegget: – Står man i fare for at Jesus blir en terapeut og ikke en frelser? Er målet at man skal hjelpes til å godta sitt liv og bære det selv – eller få og leve et nytt liv ut fra Guds vilje med oss?
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
I avisen Dagen 8.5.23 – som refererer til avisen Vårt Land, kan man lese at Leif Gunnar Sandvand foreslår kompromiss i homofilidebatten: Velsigne homofile par, men holde fast ved at ekteskapet er forbeholdt én mann og én kvinne. Sandvand sitter i Frikirkens dialogutvalg som ble opprettet av synodestyret og har dermed på en spesiell måte jobbet med dette temaet den siste tiden
Deler her noen tanker som jeg får i denne forbindelse:
Vil gjerne først minne om Samlivsutvalget som ble oppnevnt av Bispemøtet i DNK høsten 2009, og fikk til oppgave å utrede Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon. Arbeidet ble avsluttet i 2013
Den kan leses i sin helhet her:
Kan være nyttig lesning uansett hva man mener om utviklingen / prosessen i Frikirken
Fra denne rapporten kan nevnes fra kapittel 7: Liturgiene
(følgende er uttrykk fra noen i utvalget)
«Mye taler dessuten for at de motsetninger som i dag er knyttet til vigsel av personer av samme kjønn, vil melde seg på nytt i forbindelse med forbønn for ekteskap mellom personer av samme kjønn. Konfliktene rundt vigsel av likekjønnede par blir i så fall bare forskjøvet, men ikke løst»
……..
«En forbønnshandling vil enten inneholde en velsignelsesformulering eller bli oppfattet som en bønn om Guds velsignelse over paret, og da ikke som to enkeltstående individer men nettopp som par. Dette vil vanskelig kunne tolkes annerledes enn som kirkens offentlige aksept av parets samliv, og når paret er et likekjønnet ektepar betyr dette en aksept av selve ordningen med likekjønnet ekteskap. Dersom man først mener at kirken ikke bør vie likekjønnede par, vil det etter dette syn ikke være naturlig å utvikle en offisiell liturgi for en forbønnshandling for slike par.»
Dette er kanskje også noe Frikirken bør ta med i vurderingen i denne saken
Ifølge Dagen sier Sandvand:
"At Gud ble menneske innebærer et rungende ja til mennesket i sin alminnelighet og er et uttrykk for dets høye verdi. I denne forståelsen av inkarnasjonen er det ikke rom for en devaluering av de homofile".
Så langt skal man være enig - og åpent støtte ham i
Så sier han videre:
"Et homofilt menneske skal kunne si til seg selv at «Gud vedkjenner seg meg slik som jeg er",
Er det ikke heller slik at INGEN - uansett hvilket kjønn man definerer seg i - kan si "Gud vedkjenner seg meg slik som jeg er"
Inkarnasjonen - at Gud ble menneske - var vel ikke på grunn av at vi var god nok slik som vi er?
Inkarnasjonen fører vel heller ikke til at vi blir "god nok slik som vi er" - i dette livet?
Inkarnasjonen skjer fordi Gud elsker oss til tross for den vi er
Fristes her til å bruke Jens Petter Jørgensen sine ord fra en annen sammenheng i en artikkel i Dagen: Svaret … – er ikke å høre at jeg er bra nok. Det hjelper i beste fall bare et stykke på vei. Svaret jeg trenger å høre, er at jeg er elsket!
Det blir også i denne – og andre sammenhenger - henvist til skapelsesteologien og sagt at «Gud har skapt meg sånn, dermed vil han også godta meg sånn, dermed skal jeg også være sånn». Mulig man kan komme til en sånn forståelse hvis man kun leser Bibelens første kapittel og hopper til slutten av Johannes åpenbaring. Men leser man også det som er mellom dette får vi vel et annet bilde av situasjonen?
Står man i fare for at Jesus blir en terapeut og ikke en frelser?
Er målet at man skal hjelpes til å godta sitt liv og bære det selv – eller få og leve et nytt liv ut fra Guds vilje med oss?
Den amerikanske forfatteren Merrit Malloy skriver et sted: «Et kompromiss er å forandre svaret så det passer til spørsmålet» Det kan sikkert vurderes, men da bør man også vurdere konsekvensene
Det er bra, ja forbilledlig, at Sandvand – og andre – i denne vanskelige prosessen Frikirken nå er inne i, prøver å «snu steiner» for å finne en måte å unngå splittelse, men kunne gå sammen videre på. Det vi bør være oppmerksom på er at vi i iveren ikke bare snur steiner, men flytter, eller enda mer fjerner dem fra den plassen de skal ha. Steiner som kanskje er en del av grunnmuren, eller i siste instans Hjørnesteinen. Da vil brudd og oppbrudd for noen være det som er veien videre
Finn-Tore Eivik