– Det vi er vitne til i Frikirken nå er ikke noe kupp, eller at noen utenfra styrer Frikirken. Det vi ser er en mobilisering som gjenspeiler det engasjementet de troende har for sin lokale menighet og for kirkesamfunnet sitt. Dette engasjementet kan selvsagt oppleves som slitsomt, men er ikke noe å være redd for. Dette er vår kirkeordning på sitt beste, skriver Gunnar Johnsen i innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Avisen Dagen har spurt Tor Erling Fagermoen, pastor i Bergen Frikirke, hva han synes om at Kristiansand Frikirke med stort flertall vedtok at spørsmålet om likekjønnet samliv ikke er et bekjennelsesspørsmål. Fagermoen svarer blant annet: «… en frikirke trenger fra tid til annen å nedskrive medlemmer, slik at de som stemmer ved valg er aktive medlemmer. Og nettopp det er et grunnprinsipp i Frikirken, vi skal ikke la oss styre utenfra.»
Jeg mener at Fagermoens uttalelse både er uheldig, og heller ikke i samsvar med Frikirkens ordninger. Grunnprinsippet i Frikirken er de troendes styringsrett. Det vil si at de som kan slutte seg til de bekjennelsesskriftene og det trosgrunnlaget Frikirken har, er de troende. Disse har styringsretten i kirken. I praksis betyr det medlemmer med stemmerett. Dette er formulert slik i forfatningens §5:
«Medlemmer som ønsker stemmerett i menighetsmøte, kan oppnå dette etter fylte 15 år. De må bekjenne troen på den Herre Jesus Kristus, gi sin tilslutning til vår kirkes bekjennelse og ta del i menighetens fellesskap der ord og sakramenter forvaltes. Dette gir adgang til alle kirkens goder og del i det fulle ansvar for menighet og kirke. En eldste fører samtaler med dem som ønsker stemmerett og avgjør om forutsetningene er til stede.»
For å bli medlem med stemmerett kreves det en bekjennelse. Det er ingen automatikk i å få stemmerett. Det er dette som gjør Frikirken til en bekjennelseskirke, at det kreves og forventes noe av våre medlemmer med stemmerett. Hvorfor er det slik? Svaret ligger i vår kirkes historie og hvorfor Frikirken i 1877 ble etablert som et selvstendig kirkesamfunn.
Bekjennelseskirken
På 1800-tallet var stat og kirke ett. Før 1846 var det ikke lov å melde seg ut av statskirken og inn i et annet trossamfunn. Fra 1741 til 1842 var det ulovlig for lekfolk å arrangere religiøse møter uten sokneprestens samtykke. Prestene var statsansatte embetsmenn som fremmet statens interesser like mye som kirkens. Det var obligatorisk konfirmasjon i Norge fram til 1912. Skolens kristendomsundervisning var kirkens dåpsopplæring fram til 1969. Dermed ble folk regnet som kristne enten de ville det eller ikke. Frikirkens grunnleggere mente at statskirkens dåpspraksis tok bort sammenhengen mellom tro og dåp. Det ble døpt uavhengig av tro. Det var viktig for Frikirkepionerene at tro og dåp hørte sammen. Barna skulle døpes på foreldrenes tro og bekjennelse. Derfor ble bekjennelsesplikten viktig, både når det gjaldt dåp og når det gjaldt hvem som skulle ha styringsretten i kirken.
De troendes styringsrett
Statskirken utnevnte ikke sine egne ledere, det var det regjeringen som gjorde. For Frikirkens grunnleggere var det derfor avgjørende at de som bekjente troen hadde styringsretten i kirken, og derfor ble menighetsmøtet det øverste beslutningsorganet. Her hadde alle som bekjente troen stemmerett. Det ble menighetsmøtet som skulle kalle eldste og pastor og velge diakoner. Her skulle budsjettet vedtas og her skulle også avgjørelser om kirketukt tas. Menighetsmøtet skulle bestå både av ordinerte og ikke-ordinerte, samtidig som de ordinerte i eldsterådet stod ansvarlig overfor menighetsmøtet. De ordinerte hadde ikke all makt og skulle heller ikke ha det. Menighetsmøtet ble menighetens øverste organ, ikke eldsterådet.
I sum fikk Frikirken en struktur der kirken styres nedenfra. En ordning som sto i skarp kontrast til statskirken som ble styrt ovenfra. Vi ser en demokratisering av kirken med grunnlag i en helt annen forståelse av hva kirken er. I dette lå en brodd mot hele tanken om at stat og folk er ett, og mot den embetssyrte kirke.
Kirketukten
En slik kirkeordning krever regler som kan håndtere de tilfellene der medlemmer med stemmerett ikke lenger kan «bekjenne troen på den Herre Jesus Kristus, og gi sin tilslutning til vår kirkes bekjennelse.” Det er denne ordningen som fra gammelt av ble kalt kirketukt og som er nedfelt i Frikirkens reglement og avsnittet ’Omsorg for liv og lære’: «Medlemmer som bryter med evangelisk luthersk lære, eller fornekter troen på Jesus, vil kunne bli fratatt sin stemmerett. Det er eldsterådet som fatter vedtak om tap av stemmerett.»
Så langt jeg kan se er det dette punktet Fagermoen støtter seg på i sine uttalelser.
’Omsorg for liv og lære’ ble revidert på synodemøtet i 2022. Noe av hensikten var å flytte fokuset fra sanksjoner til omsorg. Derfor ble overskriften endret fra ’Vern om lære og liv’ til ’Omsorg for liv og lære.’
I det opprinnelig forslaget som ble lagt fram for synodemøtet i 2022 lød avsnittet om å miste stemmeretten slik: «Medlemmer som bryter med evangelisk luthersk lære, uteblir fra menighetsfellesskapet eller fornekter troen på Jesus, vil kunne bli fratatt sin stemmerett.»
Synoden vedtok å fjerne leddet om å «utebli fra menighetsfellesskapet». Utenom at anliggende er ivaretatt i forfatningens §5 og i formuleringen «ta del i menighetens fellesskap der ord og sakramenter forvaltes,» var begrunnelsen i hovedsak todelt.
For det første er det vanskelig å avgrense hva det å utebli fra menighetsfellesskapet skulle bety i praksis. Hvor mye skal man holde seg borte fra menighetsfellesskapet før man skal fratas stemmeretten?
For det andre var det et poeng å begrense muligheten for at andre motiver enn de sjelesørgeriske og omsorgen for den det gjelder skulle brukes til å frata noen stemmeretten. Det finnes eksempler på at menigheter har forsøkt å frata medlemmer stemmeretten under løpende konflikter. Det har også vært flere eksempler på at menigheter har ønsket at medlemmer skal frasi seg stemmeretten for å spare penger. Statsstøtten menighetene får skiller ikke mellom medlemmer med og uten stemmerett. Men bidraget menigheten betaler inn til Frikirkens fellesarbeid regnes ut pr. medlem med stemmerett. Medlemmer med stemmerett er en kostnad for menigheten. Å rydde i menighetens medlemsregister og få flere til å gi avkall på stemmeretten, kan dermed være en måte å spare penger på.
Å fratas stemmeretten
I de årene jeg var tilsynsmann i Østre presbyterium opplevde jeg flere ganger slike problemstillinger. Jeg møtte også noen av de som enten hadde blitt fratatt stemmeretten, eller de som menighetens ledelse av ulike grunner ønsket eller antydet skulle frasi seg stemmeretten. I de sakene jeg møtte, var det aldri læremessige hensyn som lå bak. Jeg lærte mye om hvor dypt et kirkemedlemskap kan stikke, hvor mye det kan bety for mennesker, selv om de ikke er så ofte å se på gudstjenester. Jeg lærte også at det ligger svært ulike motiver og ulike livssituasjoner bak det å «utebli fra menighetsfellesskapet.»
Omsorg for liv og lære?
Å være en bekjennelseskirke med en ordning som åpner for å frata medlemmer stemmeretten, er en krevende øvelse. Det skal mye klokskap, omsorg og visdom til for å håndtere det på en god måte. Det er omsorgen for den enkelte og for menigheten som skal være motivet - den enkeltes gudsforhold og forhold til menigheten. Det må alltid gjøres individuelt og gjennom samtaler. Noen ganger kan det være riktig å frata folk stemmeretten mot deres vilje, men i de fleste tilfeller bør den konklusjonen komme fra den det gjelder. Uansett skal slike samtaler være en del av det kontinuerlige arbeidet i en menighets eldsteråd. Det skal normalt ikke knyttes opp mot kirkepolitikk, økonomi eller konfliktsituasjoner.
Et eldsteråd sin beslutning om å frata noen stemmeretten kan da også ankes inn for menighetsmøtet og til syvende og sist helt opp til synodestyret. Dette understreker at slikt skal vi ikke ta lett på.
I den konteksten Fagermoens uttalelse gis, er det lett å ta ham i verste mening. Mener han virkelig at et eldsteråd skal frata medlemmer stemmeretten for å sikre flertall i kirkepolitiske saker med begrunnelsen at de har «uteblitt fra menighetsfellesskapet»?
Alle de hellige
Det vi er vitne til i Frikirken nå er ikke noe kupp, eller at noen utenfra styrer Frikirken. Det vi ser en mobilisering som gjenspeiler det engasjementet de troende har for sin lokale menighet og for kirkesamfunnet sitt. Dette engasjementet kan selvsagt oppleves som slitsomt, men er ikke noe å være redd for. Dette er vår kirkeordning på sitt beste. Medlemmene med stemmerett er Frikirken. De er ryggraden i kirkeordningen vår, både de som er ordinerte og de som ikke ordinerte. Alle avgjørelser i Frikirkens organer tas av medlemmer med stemmerett. Alle medlemmene med stemmerett har del i ansvaret for hele menighetens arbeid og oppdrag. Det gjelder også i lærespørsmål. At de ordinerte har et særskilt ansvar for læren, betyr ikke at de har hele ansvaret.
Ingen av oss ser hele bildet, heller ikke vi som er ordinerte gjør det. Vi trenger hverandre. Vi trenger ulikhetene våre, de ulike argumentene våre og at vi av og til er rykende uenige. Vi trenger å korrigere hverandre og sammen lete etter veien framover for kirkesamfunnet vårt. Det går an å tro at Den hellige ånd virker gjennom dette tilsynelatende kaoset av menighetsmøter, dialogmøter, synodemøter, synoderåd, mer eller mindre gode innlegg på sosiale medier og i den redaktørstyrte pressen, og hva det nå er alt det vi holder på med. Det går an å tro at ut av alt dette kan det komme noe godt – en retning, noen løsninger som bringer oss framover, sammen. Slik jeg ser det, er ikke det vi nå opplever i vår kirke noe annet enn det som beskrives i Efeserne 3, 18-19:
«Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.»
Gunnar Johnsen
Pastor i Oslo Vestre Frikirke