Mangfold

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Mangfold er et mye benyttet ord og har fått status nærmest som et honnørord.   Mye kan legges i det og det kan i høy grad bli slik FO uttrykker det i sin Mangfoldsplattform:  «Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om.»

Det som også er saken er at en kan oppleve at det såkalte mangfold blir et press til ensretting.  Slik oppleves det i diskusjon og samtale omkring samliv og kjønnsforståelse. Det i dag å stå for og hevde en klassisk forståelse av hva en mener er rett i spørsmålet om likekjkønnet samliv, blir stadig vanskeligere og mer krevende. 

Jeg er takknemlig  for synoderådets vedtak, som slår fast hva Frikirken står for og skal stå for i dette spørsmålet. At det er krevende for den som ønsker et annet utfall er forståelig.   

Jeg fikk en del «tyn» da jeg i April ble intervjuet i Vårt Land i forbindelse med at nestleder i synodestyret gikk av.  Her sa jeg: "Kan ein ikkje  leve med Frikyrkja sit samlivssyn så kan ein finne andre kyrkjesamfunn som passar betre. Det er heilt rederleg,"

Noen mente at jeg nærmest ba de som var uenig om forlate Frikirken. Det sa jeg ikke. Folk har forskjellige meninger,  og det har sin plass.  Mitt poeng var og er at de som ikke kan leve med det Frikirken står for, har mulighet til å  finne en menighet/kirke hvor de finner seg bedre til rette og som lærer i tråd med den  lære man vil at en kirke skal ha. 

For 40 år siden forlot jeg det som den gang het statskirken. Det på grunn av at jeg var uenig i at staten skulle ha så mye å si i et kirkesamfunn som den hadde. 

Hva så med å leve med to forskjellige lærestandpunkt i denne saken?  Den som vil se, ser at det blir stadig vanskeligere i f.eks. Den store norske kirke for de med et konservativt syn.  De fleste biskopene er tause.   Det gjelder ikke Oslobiskop Veiteberg.  I en panelsamtale under Oslo Pride i sommer sa hun: «Jeg tenker at jeg ikke kan ansette mennesker som ikke vil vie alle».   Hun har siden snakket om at det var høyttenking.   Men preses Olav Fykse Tveit har i flg. VL 24.11.23 sagt at «Veitebergs høyttenking er i tråd med Kirkemøtets vedtak».  Her ser vi at mangfold fort kan gå over i ensretting.  Det blir vanskeligere og vanskeligere for prester og forkynnere som vil stå fast og forkynne  at likekjønnet samliv strider mot Guds Ord.

Tiden er inne for å snakke sant og ærlig om det som skjer,  - og som også vil skje  i Frikirken om en skulle komme til en ny lære om likekjønnet samliv. Å leve med to syn i dette er ikke mulig. Å underslå at dette er et kirkesplittende spørsmål det behøver vi ikke gå langt for å finne.  Metodistkirken står midt opp i det. Her opplever de splittelse i menigheter og kirkesamfunn. Det samme ser vi med at organisasjoner i Dnk trekker seg ut og danner egne menigheter/forsamlinger.

En kirke kan ikke leve med et mangfold når det gjelder læren.  Her kan man bare ha en lære. Og det er den lære og forståelse som kirken har hentet i Guds Ord.  Det står og faller vi på som kirke.  Vi kan heller ikke i det uendelige leve med strid om læren omkring spørsmålet om likekjønnet samliv.   Det virker utarmende og det går ut over det oppdrag vi har som kirke;  å forkynne evangeliet til omvendelse,  frelse og trøst for mennesker.

Vi har altså allerede i kirkelandskapet i Norge  et mangfold omkring dette. Og da er det bedre for alle om man søker seg til det kirkesamfunn og det felleskap hvor man finner den lære i dette spørsmålet en kan leve godt med.

I Ap.gj. 15.36 flg. finner vi en hendelse som kanskje er et mønster for hvordan komme videre når det blir strid.  Paulus og Barnabas, som har stått nært sammen i tjenesten i lang tid,  blir uenig om hvorvidt de skal ha med seg Johannes med tilnavnet Markus på reise. «Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag»  De reiste så ut på hver sine oppdrag og tjeneste.  Her var ikke engang et lærespørsmål det dreide seg om.  Vi hører heller ikke senere at Paulus og Barnabas er sammen i tjenesten mer.

Noen vil da tenke at det er de konservative som må vike. Er det en rettferdig tanke at de som står fast i den lære som Frikirken alltid har hatt, og ikke vil bøye av for en ny, er de som må gå? Eller er det de som vil innføre en ny lære – som må besinne seg og avslutte striden?

Jeg anbefaler også å lese og grunne på ordene hos profeten Jeremia 6.16 flg.

Leif Inge Jensen

Pensjonert pastor og tilsynsmann i Frikirken