– Menighetens myndighet

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Hva er Frikirkens identitet? Jeg fikk det spørsmålet over en kopp kirkekaffe i en menighet jeg besøkte for et år siden. Spørsmålet kom litt uventet, så jeg måtte tenke meg om, men ikke lenge. Vår identitet og berettigelse ligger i å være en lekmannskirke. Rundt bordet ble det en uhyre kort tenkepause, men så nikket de som spurte.

Bakgrunnen for spørsmålet var uro for en utvikling i geistlig retning for vår kirke. Utviklingen kan leses ut av en setning i en menighetspost som kom i fjor: «Lærespørsmål hører ikke med til de spørsmål som avgjøres av menighetsmøtet».

   Setningen kan og bør bestrides. Satt litt på spissen: Når menigheten fratas myndighet kan en like gjerne gjeninnføre det statskirkelige begrepet prestegjeld.

Setningen er på kollisjonskurs med den tankegangen som frikirkestifterne uttrykte da de slo fast at prest og menighet skal bære ansvaret sammen. De mente nemlig at det var menighetens «plikt å strebe etter å bli myndig».

   «En kirke består ikke av menigheter, den består i menigheter», var en av Olav Runestads mest minneverdige og klargjørende formuleringer. Den lokale menighet har nemlig alt den trenger for å være Jesus Kristi kirke. Blant annet har den makt og myndighet til å kalle sine hyrder. Det er den viktigste og vanligste læreavgjørelses som blir tatt. Når vi går sammen i en synode er det for å dele det oppdraget vi alle har, på basis av felles lære.

Sammenliknet med det jeg har sagt så langt, blir utsagnet i menighetsbrevet fra våre tilsynsmenn et langt steg i retning av klerikalisme, en geistlig kirke uten tillit til de troendes allmenne prestedømme.

   Når den tillitsbaserte utøvelse av myndighet går over i mistillit er det fare på ferde. For mistillit er like smittsom i en kirke som i Orwells Animal Farm (alle dyr er like, men noen dyr er mer like enn andre). Synodeledelsen kan gjerne fortelle oss at ingen skal miste sin stilling på grunn av ulik holdning til synodens vedtak i samlivsspørsmålet, men det skjer likevel! I første omgang ved at eldste blir bedt om å trekke seg. Samtidig blir det utarbeidet retningslinjer for samtale om tjenesten som taler om et ustoppelig ønske om kontroll. 

   Bakgrunnen for det som står i menighetsbrevet er samlivsvedtaket i synodemøtet. Jeg har ikke vesentlige innvendinger mot å akseptere synodemøtets vedtak. Men det kunne vært gjort enklere ved å presisere vår felles læreavgjørelse slik den kommer til uttrykk i vår liturgi for ekteskapsinngåelse. Den «læreavgjørelsen» har stått støtt siden frikirkene fikk vigselsrett i 1897.

Det er blitt vanskelig å forholde seg rolig, både til det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Det som blir sagt, fornekter egentlig menighetens plikt til å utøve myndighet. Det som ikke blir sagt, men som må komme, er råd om hvordan menighetene og medlemmene skal møte de mennesker som våre samlivsvedtak berører mest. Respekter menighetene! Vis menighetene den tillit at de blir oppmuntret og kan gi hjelp til mennesker som strever med sin identitet – og kom gjerne med en beklagelse og korrigering av menighetsbrevet.

   Dette innlegget er også en umiddelbar reaksjon på at troverdige mennesker ønsker seg samtaler med oss om det kan være grunnlag for en større samling av evangelisk luthersk frikirkelige i Norge. Vår faste holdepunkt i slike samtaler kan bare være at en luthersk kirkeordning består i «stedsmenigheten».

Birger Løvlie