Når det å leve med to syn blir umulig

VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.

Frikirkens ledelse mener at kirkesamfunnet ikke kan leve med to syn angående samkjønnede forhold. Mens pastor  Per Eriksen mener at argumentet er ugyldig siden hverken bekjennelsesskrifter eller Jesu ord sier noe om samkjønnede forhold, sier Gunnar Johnsen at Frikirken kan ha et skriftsyn som tillater to syn.  Her blir begge for overfladiske. 

Selv om Eriksen kommer i skade for å feilinformere litt, så er henvisningen hans til det lille skriftet Kirkens Grunn fra februar 1942 viktig. For Eriksen er poenget å vise hvor useriøst det er å likestille dette samlivsetiske spørsmålet med redslene under andre verdenskrig. Men Kirkens Grunn handlet ikke om menneskeverdet og folkemord. I stedet har boken et skapelsesteologisk budskap om familiens primære ansvar; foreldreretten contra staten i kapittelet om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen. Kirkeledelsen tok tragisk nok ikke tak i jødeforfølgelsene før utsendelsen av det såkalte Kirkens Hebreerbrev i november samme år (som kjent alt for sent til å ha noen betydning).

Kirkens Grunn er dermed et godt poeng i denne saken, men motsatt av hva Eriksen sier: Skapelsesteologi som familiens funksjon og rolle er bekjennelsesspørsmål, og dette blir altså understreket i Luthers lille katekisme.

Er ikke samlivsetikk entydig nok til å ha en slik status? Når Eriksen mener at det er uproblematisk at troende trekker ulike konklusjoner for hva det betyr å følge Jesus, er det for lettvint etter mitt syn.

Det er kanskje fristende å bruke samfunnets pluralisme som premiss, men å gå fra «er» til «bør» er en logisk og teologisk brist. Å unnlate å definere hva det vil si å følge Jesus har aldri vært et ideal i kirken. Når Augustin sier at kirken skal være ett i det vesentlige, mangfoldig i ulikhet, og kjærlig i alle ting, mener altså Frikirkens ledelse at spørsmålet om å få syndstilgivelse er absolutt vesentlig.

Å relativisere betydningen av å bli tilgitt og et tydelig disippelliv undergraver kirkens oppdrag. Johnsens kompromissforslag er derfor en skinnenighet som vil fungere som en trojansk hest. Den praksis som har støtte i storsamfunnet vil vinne frem, til den teoretiske læren om ekteskapet er blitt til en sovende paragraf (Jeg er ikke av de små profeter engang, det holder med litt kjennskap til nyere historie). Skal kristen enhet ha noen reel betydning må forkynnelsen av denne tilgivelsen være noenlunde sammenhengende, og i det minste ikke være slik at Frikirkemenighetene har to motstridende budskap: Her må vi må bekjenne likt for nådens og Jesu skyld. 

Frikirkens er heller ikke alene med denne bekjennelsen, bare de siste månedene har Baptiskirken og Misjonskirken landet på omtrent samme posisjon. Synoderådet søker her å bevare Frikirkens menigheter i denne felleskristne bekjennelse og praksis.

Uavhengig av viktigheten av bekjennelsesskrifter og hensyn til kristen enhet koker mye av diskusjonen ned til bibelsynet. Her mener Eriksen at Frikirkens begrunnelse i «Bibelen alene» som autoritet overser opplagte innvendinger og problemer med bruk av Bibelen, og hvis han er gjengitt riktig støtter Johnsen synet. Dette er i så fall litt oppklarende, siden de lutherske kirkene har flere hundre års erfaring med akkurat den anklagen, enten fra katolsk og ortodokse kirker, eller fra protestanter som mener at det er nødvendig at menneskelige erfaringer styrer hvordan vi tolker og anvender Bibelen. Selv bekjenner vi at Skriften ikke bare er tilstrekkelig klar i spørsmål om tro og liv, men også overordnet vår egen fornuft og forståelse. 

For eksempel er Jesu ord om skilsmisse og gjengifte, som Eriksen henviser til, også en indirekte avvisning av andre samliv enn monogame heterofile ekteskap. Hvorfor? Fordi han bruker ordene i Det gamle testamentes skapelseshistorie om mannen og kvinnen som grunnlag. Når dette budskapet bekreftes flere steder i Det nye testamente, er det ikke tvil om hva Bibelens budskap er. 

Det er derfor ikke noe nytt at man anser spørsmålet om likekjønnet samliv med bakgrunn i De ti bud (Luthers lille katekisme) og skriftsynet i Frikirken. Det ble gjort av synoden i 1999 og gjentatt av teologisk fagråd i 2016.

«Det som gjør dette temaet så alvorlig, er at temaet berører selve den grunnleggende forståelsen av det reformatoriske skriftprinsipp (Skriften alene som norm for liv og lære) og den grunnleggende forståelsen av Bibelen som lov og evangelium. Ut fra vår kirkes bekjennelsesskrifter (jfr. Luthers lille katekisme) er dette dermed også å betrakte som et bekjennelsesspørsmål.»[2]

Nettopp fordi vår egen fornuft, dømmekraft og erfaring ikke strekker til, trenger kristne å møte Guds ord i fellesskap med fortidens og nåtidens søsken. Frikirkens medlemmer og menigheter har derfor i mange år vært i dialog om dette spørsmålet, for det er heller ikke tvil om at det Bibelen sier gjør vondt for mange av oss. Her innrømmer vi som Mark Twain at «Det er ikke de delene av Bibelen jeg ikke forstår som bekymrer meg, det er de delene jeg forstår». Men vi tror altså at dialogen skal konkludere, og vi bekjenner at Gud vil oss det beste i alle ting. 

Raymond Lillevik

Nesna