Torbjørn Nordvoll reflekterer over Frikirkens historikk med tanke på kirkeordning og utfordrer dagens kirkesamfunn: –Vi må ikke glemme at stifterne av Frikirka var krystallklar på at hverken staten eller prestene skulle styre i og over kirken, det var det menighetene selv som skulle. Derfor er det i DELF menighetsmøtet på lokalplanet og Synodemøtet på nasjonalt plan med sine utsendinger valgt av menighetsmøtet, som fatter viktige vedtak og dermed har det siste ordet, ikke Synodestyret eller Synoderådet sentralt, skriver han.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Da jeg vokste opp i Frikirka fikk jeg ofte høre at i kirka var det ikke demokrati vi kunne ha, av frykt for at reformasjonens «Skriften alene» skulle bli satt ut av spill. På den tiden var ikke tolking av skriften særlig populært, for vi skulle lese og Ordet slik det står. Et demokratisk flertall kunne ikke vedta noe i kirken som var imot Guds ord, var tenkningen hos mange ledere og lekfolk.
Men kirkehistorien er full av skjellsettende, viktige demokratiske møter, alt fra da disiplene var samlet etter Jesu himmelfart for å finne en ny apostel, til det høydramatiske apostelmøtet i Jerusalem der Peter sto mot Paulus i synet på kristen tro og omskjærelse, mm. Utsendte biskoper satt i tre måneder i Nikea på trehundretallet for å diskutere og avklare teologiske uenigheter, som Jesu guddom, og for å få på plass noe så viktig som en trosbekjennelse. Tre måneder var de samlet til heftig diskusjon. Så kom den mørke middelalder, der kirkens ledere, ikke lekfolket, hadde kjørt kirka på grunn og kommet milevidt bort fra evangeliets lys. Takket være et lite mindretall med Martin Luther i spissen klarte kirka å komme seg av grunn og på rett kjøl igjen. Senere ble Hans Nilsen Hauge kastet i fengsel av kirkeledere som ville ha all makt og innflytelse selv. Vi vet hvordan det gikk. Det nye seiret og brakte nytt liv i kristendommen i Norge.
På 60-tallet raste debatten om kvinners stemmerett med en intensitet vi knapt har erfart siden. Bibelvers fløy veggimellom, men for- og imot-folk var representert i både Synode og styrer og råd og resultatet ble såå bra for alle, og for Guds rike. Så kom debatten om ordinasjon av kvinner, også her ble debatten heftig, med nye og tidligere brukte bibelvers i argumentasjonen. Resultatet av en veldig lang demokratisk prosess ble at frikirken åpnet oppfor ordinasjon av kvinner, til glede og velsignelse for både enkeltpersoner og menigheter, selv om noen fortsatt har det gamle synet.
Slik har det vært fram til nå, men nå blåser det en annerledes og markant vind i vår verden, en vind fra høyre kant, fra det konservative både politisk og religiøst. Det er ting som kjennetegner stater, partier og organisasjoner der lederskapet absolutt vil bestemme og hegne om sine valg, verdier, standpunkter og holdninger, og det er at demokrati, dialog og medbestemmelse er noe herk, en klamp om foten, en forstyrrelse. For medbestemmelse, dialog, rettferdige valgordninger og nytenkning, forutsetter nemlig at lederskapet på toppen er for det, at de er åpne for demokratiets styrke, muligheter og mål. Vi ser dette tydelig i USA nå, men vi ser det også i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Ledelsen, med et flertall i ryggen, vil ikke ha noen endring i vår samlivsteologi, altså gir dialog lite mening, og det gjelder å holde de andre, de som ønsker endring, borte fra debatt, og innflytelse i eldsteråd, Presbyteriestyret, Synodestyret og i Synoderådet. Av samme grunn er begrepet «Det myndige lekfolk» problematisk og noe vi har hørt lite om i Frikirka de senere år. Det er sant som kongen sa i sin tale til Stortinget, at demokrati er på vikende front.
Slik kan det ikke være i en kirke for: «Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egenhånd!» sier Pete til samtidens kristne. (2. Peter 1, 20-21), det må vi gjøre sammen som kirke. I snart 2000 år har kirken og samtiden vært rimelig enige om homofile og deres livssituasjon, kirken har ikke behøvd å bruke særlig mye tid og krefter på å tolke disse versene, ikke før nå de siste tiårene. Samfunnet rundt oss har endret holdning og syn og det tvinger oss positivt til å se på tekstene på nytt. Det må vi som kirke ta på alvor om vi skal være å regne med også i framtiden. Debatten nå opplever jeg som blanding av tilfeldig og bevisst tolkning av bibelvers inn mot eget konservativt standpunkt. Det er få på flertallets side som er villig til å gå i nærkamp med tekstene og tolke de ut fra den situasjonen de var skrevet i. For ikke å snakke om hvilket bibelsyn man snakker ut fra. Fortsatt hører jeg argumentet: Vi må lese Ordet slik det står! Når tolkning av Bibelen blir ansett som liberalt, les: farlig, er det virkelig fare på ferde. Guds ord, og forståelsen av det, forvalter vi sammen, hele kirken, ikke en gruppe.
Jeg opplever at det er kommet inn en ny og fremmed tenkning i Frikirken, en tenkning som om Frikirka var en organisasjon og menighetene lokallag. Og i organisasjoner vet vi at viktige beslutninger og vedtak tas av hovedstyret/sentralstyret (som regel plassert i Oslo), og det tenkes ovenfra og ned, altså nesten motsatte av hva frikirketenkningen representerer. Det startet, slik jeg opplevde det, med den forrige synodeformannen som nærmest på egenhånd bestemte at vararepresentantene ikke skulle innkalles til møtene, slik det har vært i flere årtier. Argumentasjonen gikk på at det ble så mange, altså at færrest mulig burde lede kirkesamfunnet mellom synodemøtene. Så velger synoden en ny leder, enda en fra misjonsorganisasjonene, som åpenbart tenker Frikirka som en organisasjon som han leder og som skal styres fra sentralstyret.
Hvordan er det mulig at synodestyret signerer på vegne av hele DELF på et dokument om samliv som de visste var kontroversielt (og dårlig, spør du meg), UTEN å sende det ut på høring i menighetene, som jo er kirken. Og hvordan er det mulig for en kirkeledelse å late som ingen ting når et stort mindretall på synodemøtet, og i menighetene, kjemper og blør, i en så viktig sak for så mange berørte. Kirkeledere som er villig til å overse, la tiden gå, lar være å delta i åpne samtaler og diskusjoner, ja som synes å tenke at det viktigste er at synodevedtaket blir stående i uoverskuelig framtid, de leder kirken til utarming og en langsom død. I verste fall ser de det ikke, men så ille er dagens situasjon.
Vi må ikke glemme at stifterne av Frikirka var krystallklar på at hverken staten eller prestene skulle styre i og over kirken, det var det menighetene selv som skulle. Derfor er det i DELF menighetsmøtet på lokalplanet og Synodemøtet på nasjonalt plan med sine utsendinger valgt av menighetsmøtet, som fatter viktige vedtak og dermed har det siste ordet, ikke Synodestyret eller Synoderådet sentralt. Ifølge vår forfatning, Luther og Paulus har menigheten et selvstendig læreansvar, og det er menighetsmøtet som både kaller og avsetter hyrder hvis de lærer eller lever rett. Dette blir ikke gjenspeilet i den måten uenighet nå håndteres på. Å gjøre dette til en læresak opplever jeg mer som et taktisk grep som gjør at den kommer inn under de kraftfulle paragrafene i vår forfatning som er der for å verne om evangeliet. Det er ikke bærekraftig ledelse å sitte stille i båten når stormen raser, og håpe at dette går over, for det gjør det ikke. Nå må synodelederen ut i åpent lende og delta i debatten, besøke menighetene og komme alle oss som har endret syn, eller i alle fall er åpen og spørrende om det vi står for i dag er holdbart og nok, i møte. Det står om Frikirkas nåtid og framtid, intet mindre!
Torbjørn Nordvoll – tidligere eldste i Levanger