– Luther mente ekteskapet er en verdslig sak, men hva betyr det? Det skal jeg prøve å si litt om, primært ved å gjengi hva Martin Luther skrev, skriver Birger Løvlie i dette innlegget.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
I den samlivsdebatten som foregår i vår kirke, blir det av og til referert til Luthers syn på ekteskapet. Det blir hevdet at Luther mente ekteskapet er en verdslig sak, men hva betyr det? Det skal jeg prøve å si litt om, primært ved å gjengi hva Martin Luther skrev.
Jeg begynner med et skrift som var med på å utløse konflikten med pavekirken, Skriftet Om kirkens babylonske fangenskap, fra 1520. Martin Luthers anliggende var et oppgjør med Den katolske kirkes lære om sju sakramenter.
Reformasjonen handlet i stor grad om å forenkle. Sju sakramenter var for mye. Som en del av dette måtte Luther ta opp den katolske forståelse av ekteskapet. Er ekteskapet et sakrament?
Nei, sa Luther. Han hevdet at:
«ethvert sakrament må ha et guddommelig løftesord som den som mottar tegnet skal tro på: tegnet alene kan ikke være et sakrament. Men man finner ikke noe sted å lese at den som tar en kone til ekte skal motta noen spesiell nåde fra Gud».
Det å gjøre ekteskapet til et sakrament var for Luther et av pavekirkens mange påfunn for å vinne større makt. Dermed ble det ekteskapet Gud har innstiftet, en slags handelsvare, som kunne oppløses for betaling.
Ekteskapet er ikke innstiftet av Kristus, men «har vært der fra verdens skapelse av». Og ettersom det til denne dag også eksisterer blant de vantro fins det ingen grunn til å kalle det et sakrament, skrev Luther:
«Fedrenes ekteskap i gammel tid var ikke mindre hellige enn våre, og de vantros ekteskap ikke mindre sanne og ekte enn de troendes…».
Luther skrev to katekismer. Både den lille og den store, fra 1529, behandler ekteskapet som en del av skapelsen. I den lille katekisme lærte Luther oss å se på ektefellen som et svar på bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød», og det samme kommer fram i forklaringen til første artikkel i trosbekjennelsen:
Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger, har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer (!), fornuft og alle sanser, og stadig oppholder alt dette. Likeså at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og heim, hustru og barn (…). For alt dette skylder jeg å takke og love, tjene og lyde ham.»
I Den store katekisme ber Luther leseren legge merke til hvordan
«Gud forherliger og lovpriser ektestanden i og med at han både stadfester og bevarer den ved sitt bud. Han stadfestet den i det fjerde budet: Du skal hedre far og mor. Og her (i det sjette budet) har han bevart og beskyttet den. Derfor vil han også at vi skal ære, opprettholde og bruke den som en guddommelig, salig stand. Han innstiftet jo ekteskapet først, før alle andre sosiale ordninger og skapte mann og kvinne forskjellig, ikke for at de skulle leve løsaktig, men for at de skulle holde sammen, være fruktbare, få barn og forsørge og oppdra dem til Guds ære (…). Ekteskapet er altså ikke noen spøk eller noe menneskelig påfunn, men en utmerket ting som Gud mener alvor med.
Det ville vært litt stusselig om dette var alt. Men han hadde mer å si:
«La det ellers være sagt til slutt at dette budet ikke bare krever at alle, hver i sin stand, skal leve rent i gjerninger, ord og tanker – og det vil som oftest si: i ekteskap – men også elske og sette pris på den ektefelle som Gud har gitt ham. Dersom den ekteskapelige renhet skal bevares, må nemlig mann og kone framfor alt leve sammen i kjærlighet og samhold, så de elsker hverandre av hjertet og i absolutt troskap.
Ekteskapets opprinnelse er skapelsen, sa altså Luther. Betyr det at ekteskapet er en verdslig ordning? Luther svarte ja. I en syndig verden er ekteskapet en sosial ordning til vern om de som hører med til ektestanden, ektefeller, barn og tjenestefolk. Samtidig kan vi se at for Luther var ekteskapet som sosial (eller verdslig) ordning avhengig av hjertets kjærlighet og troskap. Og kjærligheten kommer, som alt annet i skaperverket, fra Gud. Og fordi ekteskapet er fra Gud, er det også hellig.
Når vi snakker om ekteskapet som en skapelsesordning, er det plassert som en del av vår troslære. Når vi legger til at ekteskapet er noe som krever troskap, en pakt vi ikke skal oppløse, er vi over på den kristne etikkens område. Men verken lære eller etikk dekker helt det Luther skrev om det kristne ekteskapet. Han visste godt at Paulus brukte pakten mellom kvinne og mann som et bilde på forholdet mellom Kristus og hans menighet. I traktaten Om et kristenmenneskes frihet kom dette bildet til sin rett:
En tredje, makeløs nåde fører troen med seg: Den knytter sjelen sammen med Kristus, som en brud med sin brudgom. I dette mysteriet blir (som apostelen lærer oss) Kristus og sjelen sammen i ett legeme (Ef 5, 30ff). Og hvis de er ett legeme og virkelig lever sammen i ekteskap – ja, i det mest fullkomne av alle ekteskap, etter som menneskelige ekteskap bare er svake avbildninger av dette ene – da blir følgelig alt de fører med seg, av godt så vel som av vondt, felles eiendom.
Det verdslige og det hellige forenes i møtet mellom Kristus og hans brud – og i møtet mellom mann og kvinne, skrev Luther. Paulus hadde gjort det før han.
Luther (og andre reformatorer) gjorde forholdet mellom kvinne og mann til et viktig element i kristen spiritualitet. Han lærer oss å be om en god ektefelle, til å takke, love, tjene og lyde ham for den ektefelle han har gitt. Jeg avslutter derfor med et par vers fra en keltisk hymne som sier det samme, i Harald Olsens oversettelse:
Da vi giftet oss
Levde vi et enkelt og skyldfritt liv.
Vi arbeidet hardt om dagen og nøt hverandre om natten.
Jeg vil alltid huske lykken i disse tidlige år.
Du fødte fem barn,
Og jeg strevde på markene for å fø dem.
Jeg vil alltid takke Gud
For at han sørget så godt for oss.
Birger Løvlie