– Kompromisset fra Apostelmøtet har kirka levd godt med i snart to tusen år, og derfor bør vi kunne leve med et kompromiss også når det gjelder det vanskelige samlivet. «Salige er de som skaper fred», sa Jesus. Dette gjelder også i denne aktuelle saken. Mitt håp og min bønn er at noen kan komme med en løsning som vi alle kan leve med, slik de ble enige på Apostelmøtet, skriver Bjarne Lindbekk.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Innlegget er inspirert av et leseverdig innlegg av Ole Halvard Sveen 8/12, et innlegg som jeg støtter fullt ut.
Slik jeg forstår intervjuet med Andreas Magnus i Vårt Land 7/12, mener han at det beste vil være at noen som støtter mindretallet i synoderådet, melder seg ut av Frikirken. Det er imidlertid ikke bare å melde seg ut av et kirkesamfunn en har tilhørt gjennom et langt liv, kanskje har familien tilhørt Frikirken gjennom generasjoner. Hvilket kirkesamfunn skal en eventuelt melde seg inn i?
Dessuten er jeg er redd for at det blir ikke bare noen få som vil melde seg ut, det kan bli et helt ras av utmeldinger. Min egen menighet er preget av stort mangfold og toleranse på mange områder, noe jeg ser på som en styrke. Dersom synoderådets forslag blir vedtatt på synodemøtet, er jeg redd for at menigheten kan bli splittet i to, og ingen av grupperingene vil trolig kunne fungere som egen menighet. Både stab og eldsteråd kan bli lagt ned, og jeg tviler på at det er mulig å etablere et nytt eldsteråd. Den jevne veksten som har vært de siste årene, vil opphøre, og mange vil kjenne seg hjemløse med tanke på menighet, og da spør jeg: Våger vi å gå inn for et vedtak som kan få slike konsekvenser? Som kjent er det også slik at når to parter strides, er det alltid den tredje parten som vinner, og vi vet hvem som er tredjeparten i denne sammenhengen!
«Det fins alltid en tredje mulighet», heter det, og det tror jeg fins i denne vanskelige saken også. Jeg har skrevet noe om det tidligere, og gjentar i kortform forslag til en løsning på en fastkjørt konflikt:
- Frikirken sier nei til å vie likekjønna, sier fra seg retten til å vie og henviser både heterofile og homofile til å inngå borgerlig ekteskap.
- Når det gjelder forbønn og velsignelse, vil det ikke bli en egen seremoni med forbønn og velsignelse for borgerlig inngåtte ekteskap, det gjelder både heterofile og homofile. I vår menighet gis det hver søndag mulighet til å bli bedt for og velsignet etter gudstjenesten, her er alle sjølsagt velkommen, både homofile og heterofile. Også i dag er det jo slik at både heterofile og likekjønna par får del i både nådehilsen og velsignelsen på slutten av gudstjenesten, og slik må det være.
- Homofile og likekjønna par i menigheten får oppgaver ut fra nådegaver, skikkethet og tillit, på samme måte som heterofile.
Fordelen med en slik ordning er at ingen vil bli diskriminert, alle vil bli likestilt.
Jeg tror at noe av uenigheten om likekjønna samliv dypest sett dreier seg om synet på hva som er synd. Det blir sagt at det er forskjell på å leve i synd og det å få tilgivelse og så vende seg bort fra det en har fått tilgivelse for. Det er greit nok i enkeltsynder som drap, tjuveri, utroskap o.l. som ligger åpent i dagen, dette er konkrete synder som vi kan få hjelp til å ikke gjenta, og dermed ikke lenger leve i synd på disse områdene.
Langt verre er det med synder som er mindre konkrete og ofte lite synlige, men som merkes i omgivelsene. Dette er synder som trivs godt midt i menigheten også, det er nok å nevne baktalelse, harde ord, strid, manipulering, fiendskap, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelse og misunnelse (Jfr. Gal 5,19-21). Dette er synder som kan ødelegge en menighet, og Paulus er klar i sin konklusjon: De som driver med dette, skal ikke arve Guds rike (v 21). Dette er samme harde dom som han feller over bl.a. homofili, jfr. 1 Kor 6,9-10. Da er mitt spørsmål: Hvorfor tar vi denne siste fordømmelsen på alvor, men løfter knapt en finger mot de fleste syndene som er ramset opp i Galaterbrevet? Kan det være fordi likekjønna samliv er så synlig, mens sjalusi, selvhevdelse, misunnelse o.l. er oftest usynlig? Ja, noen ganger får disse syndene et skjær av fromhet når strid og splittelse blir oppfattet som standhaftighet og forsvar for det rette.
Vi kan også ta med det Paulus skriver om grådighet (1Kor 6,10) og pengebegjær (1 Tim 3,3; jfr. også 6,10). Pengebegjær og materielle statussymboler er kanskje en av kristenfolkets mest ødeleggende synder i dag, men ofte får det en from innpakning som uttrykk for dyktighet og Guds velsignelse over livet.
Når det gjelder hva som er synd og det å leve i synd, er det viktig å merke seg det Jesus sier om at den som ser med begjær, har begått ekteskapsbrudd i hjertet (Matt 5,27-30). Her går ingen av oss fri overfor Gud. Det nytter heller ikke å ta Jesus bokstavelig og rive ut øyet for ikke å bli fristet, tankene og begjæret er der likevel. Vi heterofile med vårt begjær går fri og står med stor frimodighet på talerstolen, mens homofile som lever ut sin seksualitet ikke kan gjøre det samme.
La oss ta med også fariseismen med trang til å dømme andre, noe som sitter djupt i de fleste av oss. Personlig er det en av de syndene jeg sliter mest med. Jesus er hard i sin dom, for vi som dømmer andre, skal vi en gang dømmes med den samme dom som vi dømmer andre med (Matt 7,1-2), dømmesyke er som en boomerang som før eller siden slår tilbake på oss sjøl.
Ut fra dette mener jeg at vi alle lever i synd og kan lite gjøre med det, bortsett fra at vi hver dag kan be om tilgivelse for det vi ikke får endret på, og trøste oss til nåden. Overfor Gud er det derfor ingen forskjell på meg og et likekjønna par. Jeg har en mistanke om at i debatten om likekjønna samliv skjuler det seg en manglende innsikt i hva både synd og nåde er, kanskje også et snev av idealet om den rene menighet og tanken på at det er mulig å leve uten synd. Samtidig rettferdig og synder, sa Luther, noe vi bør legge oss på hjerte i den aktuelle debatten.
Jeg har et ønske om en dag å stå sammen med et likekjønna par og be:
Jeg står for Gud som allting vet
og slår mitt øye skamfull ned.
Jeg ser min synd at den er stor
i tanker, gjerninger og ord.
Det meg igjennom hjertet skjær:
O Gud, meg synder nådig vær!
Mange vil hevde at et kompromiss i homofilisaken er en uting. Da må jeg henvise til kanskje det største kompromisset i kirkehistorien, vedtaket på Apostelmøtet år 48/49 e.Kr. Hovedsaken da var omskjæring eller ikke, et opplagt frelsesspørsmål, det er ikke synet på samliv. Det kan være nyttig å lese om Apostelmøtet i kap.15 i Apostlenes gjerninger, spesielt det Peter sier, anvendt på homofilisaken: Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de. Da ble hele forsamlingen stille. (v 10-12a)
Kompromisset fra Apostelmøtet har kirka levd godt med i snart to tusen år, og derfor bør vi kunne leve med et kompromiss også når det gjelder det vanskelige samlivet.
Jeg avslutter med å sitere ei stripe fra tegneseriebladet Billy. Sersjanten står og instruerer Billy i å skyte på pappfigurer som illustrerer fienden. Billy skjønner som vanlig ikke vitsen med det de holder på med i militæret. Sersjanten svarer: «Husk på det, Billy, i de siste 3000 år har det vært fred bare i 300 år». Billy svarer: «Ville det ikke da være mye bedre å trene på fred?»
«Salige er de som skaper fred», sa Jesus. Dette gjelder også i denne aktuelle saken. Mitt håp og min bønn er at noen kan komme med en løsning som vi alle kan leve med, slik de ble enige på Apostelmøtet.
Bjarne Lindbekk