– Jeg håper ikke synoderådets redegjørelse for samlivsspørsmålet som bekjennelsesspørsmål blir vedtatt av synoden. En ting er at jeg er uenig i konklusjonen, da jeg mener dette er et etisk spørsmål, at det ikke nødvendigvis handler om bibelsyn, og at det dermed ikke kan anses som så sentralt at vi ikke kan leve med ulike meninger. En annen at jeg mener at vi som kirkesamfunn helt unødvendig tar sjansen på at vedtaket kan gi svært negative konsekvenser rundt om i landets menigheter dersom det vedtas, skriver Ole Halvard Sveen.
VEIEN er et redaktørstyrt medium, medlem av Fagpressen og eid av Frikirken. Denne spalten heter YTRINGER. Meninger i teksten står for skribentens regning og er sendt inn som et debattinnlegg. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du kommentere under artikkelen.
Igjen og igjen formaner apostelen Paulus de kristne menighetene: “Sett alt inn på å bevare Åndens enhet!” (Ef. 4, 3), “Vis enighet!” (Rom 12, 16; 15, 5; Fil. 2, 2; 1.Kor 1, 10; 2.Kor 13, 11). På samme måte advarer han mot splittelse og partidannelser i menighetene - det tok ikke lange tiden før dette dukket opp i de første kristne menighetene. Kirkehistorien har også vist at kirken gang på gang har mislyktes i dette - å bevare enheten.
Jeg er i dag ansatt og eldste i Stavern Frikirke, der jeg har vært medlem de siste femten årene. Med historie fra og personlig kjennskap til både pinsemenigheter, misjonskirker, vineyardmenigheter, OKS og andre såkalte trosmenigheter, bedehus og statskirke (som det het den gangen). Jeg har deltatt aktivt i Lagsbevegelsen og vært på en mengde leirer og stevner i regi av OASE, Normisjon, Krik, Korsvei, Skjærgårdgospel og sikkert noen flere jeg ikke kommer på i farta. Jeg har gått et år på Ansgar Bibelskole, og har studert ved MF. Jeg har også gjennom mange år tilhørt den tverrkirkelige menigheten Sub Church i Oslo, der jeg i perioder var med i lederskapet. På bakgrunn av dette er det neppe noen overraskelse at jeg har en grunnleggende økumenisk innstilling til kirke og menighet. I likhet med stadig flere kristne i landet vårt, og med stadig flere medlemmer i Frikirken. Selv vil jeg også hevde at det finnes et solid nytestamentlig belegg for en slik holdning. Som kristne er vi slik jeg ser det først og fremst kalt til å følge etter Jesus med livene våre hver dag, og vi er ment å stå sammen med andre kristne i dette kallet - for å styrke, oppmuntre, veilede og elske hverandre på veien. Slik blir Jesus synlig - i våre liv og for mennesker rundt oss som ikke kjenner Ham. Og jeg tror dette er uhyre viktig å ha klart for seg i ethvert kristent fellesskap - hva vi i første rekke er kalt til. Ja, jeg tror videre det finnes en sprengkraft og et potensiale i de kristnes enhet som vi i dagens Norge bare aner konturene av her og der. Om vi virkelig blir ett med hverandre og med Jesus, som Han ber for oss i Johannes 17, da tror jeg oppriktig at hva som helst kan skje.
Om vi i tillegg tar på alvor at det også eksisterer en fiende som alltid er ute etter å ødelegge alt som er godt og etter Guds vilje, bør vi derfor også være våkne på at de kristnes enhet alltid vil være under konstant angrep. Dette er etter min mening lett synlig om vi ser bakover i historien, og er også åpenbart i vår egen tid. Når forskjellige syn på f.eks. kvinnelige prester eller homofilt samliv fører med seg bakvaskelse, mistillit og dyp splittelse innad i menigheter og kirkesamfunn og helt inn i familierelasjoner, da bør vi som kristne spørre oss hva som egentlig skjer. For det henger vel ikke helt på greip at disse spørsmålene skal få slike konsekvenser? Når troende som før styrket, oppmuntret og elsket hverandre ender opp med å undergrave, mistro og unngå hverandre, og begge parter ender opp svakere både i kraft og tro, da er det i hvert fall én som fryder seg. Og det er ikke Gud.
Kirkesamfunnet vårt er nå inne i en prosess der saken om ulike syn på likekjønnet samliv må håndteres på ett eller annet vis. Det er uenigheter som til dels stikker dypt, og åpenbart sterke følelser i sving. Og i slike situasjoner tror jeg det er fryktelig viktig at vi er våkne på hvilke fristelser og fallgruver som møter hver enkelt av oss. Er jeg fristet til å undergrave mine meningsmotstandere ved å subtilt påpeke deres personlige svakheter og feil, eller sende små stikk mot den karikerte båsen jeg selv har plassert dem i? Er jeg fristet til å bruke hersketeknikker og uredelige karakteristikker, drevet av frykt for å tape terreng i debatten? Til å misbruke posisjon og makt, for å minske mine meningsmotstanderes innflytelse ytterligere? Til å bryte avtaler for et “høyere gode”? Til å le i lukkete rom av hvor klønete enkelte andre opptrådte i media? Til å tale i sinne når stoltheten min får seg en knekk, eller hovere etter en seier? Og kanskje aller viktigst: fristes vi til å slutte å virkelig elske brødre og søstre som mener noe annet enn oss - slutte å helhjertet ønske dem all velsignelse fra Himmelen? Da må vi be om styrke til å stå imot! Hvordan står det forøvrig til med ydmykheten vår - ydmykheten på vegne av vår egen, når rett skal være rett, stykkevise forståelse av virkeligheten og Guds vilje? Vi har alle våre sårbarheter og svake punkter - både som enkeltpersoner og som fellesskap. Og i tider med uenigheter tror jeg vi bør være ekstra oppmerksomme på disse. Så vi ikke risikerer å tillate at våre valg og handlinger virker ødeleggende på enheten til Jesu kropp på jorden, som kirka beskrives som i Bibelen. For dét er alvorlig.
For øyeblikket er det særlig drøftingen knyttet til begrepet “bekjennelsesspørsmål” som debatteres. For selv om begrepet i synoderådets drøfting defineres annerledes enn hva kanskje de fleste umiddelbart vil legge i ordet, så har det allerede kommet en del sterke reaksjoner på dette fra medlemmer og ordinerte innad i kirkesamfunnet.
Man kan her trekke frem at synet på likekjønnet samliv som et bekjennelsesspørsmål ikke egentlig er noe nytt - det er jo egentlig bare et forslag om å slå fast en lære som Frikirka allerede har (men som jeg mistenker at mange medlemmer ikke egentlig var klar over), og at man uansett ønsker at det skal være rom for ulike meninger i menighetene (selv om det er litt uklart hva dette rommet ser ut i praksis). Like fullt tror jeg mange kommer til å oppleve det som en form for innstramming og se for seg et trangere rom for ytringer og ulike meninger i kirkesamfunnet vårt dersom dokumentet vedtas av synoden. Og selv om dette ikke skulle være intensjonen, tror jeg opplevelsen bør tas på alvor. Og jeg mener at spørsmålet må stilles: hvilke frukter kommer saken om bekjennelsesspørsmålet til å gi? Er det noen som helst sjanse for at konsekvensene kan bli så stygge som det noen frykter - at Frikirka kan komme til å miste et betydelig antall medlemmer, eldste og pastorer, i et kirkesamfunn som allerede sliter med pastormangel og rekruttering av ledere? Eller, kanskje enda verre - at menigheter kan komme til å splittes over dette, der kanskje et knapt flertall av menigheten sitter igjen med kirkebygg og utgifter og en kjempemangel på ressurser? At enheten i kristne fellesskap blir brutt? Som jeg ser det må disse vurderingene tas på dypeste alvor de neste månedene frem mot synodemøtet. Nei, ikke “på bekostning av Guds Ord”, som noen kanskje vil spørre, men med Bibelens Ord om enhet og menighet i hånda.
Selv er jeg blant dem som vil insistere på at to åndsfylte, modne kristne med et like ærlig ønske om å leve som helhjertede etterfølgere og som tillegger Bibelen like mye autoritet, fortsatt kan ende med ulike konklusjoner i saken om likekjønnet samliv. Som i spørsmålet om dåp. Eller pasifisme versus militærtjeneste, kvinnelige prester og andre stridstemaer. Så når jeg ser konsekvensene av hvordan “homofilisaken” har vært håndtert i kristen-Norge de siste tretti årene - hva som har foregått av ukristelig oppførsel, hvor mye sårede mennesker og brutte relasjoner som ligger i kjølvannet og hvordan hele saken mange ganger fullstendig har overskygget det Glade budskapet vi som kirke egentlighar i oppdrag å forkynne, så klarer jeg ikke la være å undres over om det hele er en gedigen avsporing. Kanskje strategisk, til og med?
Jeg håper ikke synoderådets redegjørelse for samlivsspørsmålet som bekjennelsesspørsmål blir vedtatt av synoden. En ting er at jeg er uenig i konklusjonen, da jeg mener dette er et etisk spørsmål, at det ikke nødvendigvis handler om bibelsyn, og at det dermed ikke kan anses som så sentralt at vi ikke kan leve med ulike meninger. En annen at jeg mener at vi som kirkesamfunn helt unødvendig tar sjansen på at vedtaket kan gi svært negative konsekvenser rundt om i landets menigheter dersom det vedtas. (Jeg medgir at det kan argumenteres likt overfor et motsatt vedtak, altså å slå fast at det ikke er et bekjennelsesspørsmål, som jeg selv skulle ønsket meg. Kanskje vi ikke trenger å ha noe vedtak verken den ene eller andre veien i denne omgang?)
Paulus selv, forfatteren av de mest brukte skriftstedene i debatten rundt likekjønnet samliv, var svært tydelig på hva som var det viktigste i sitt budskap - de fantastiske nyhetene om Jesus Kristus. Han hadde mange sterke meninger, men viste seg også pragmatisk og villig til å inngå kompromisser ved flere anledninger - for evangeliets skyld. Jeg håper vi det neste halvåret kan ha samme innstilling, samme hva vi måtte mene - at ingenting skal komme i veien for evangeliet om Jesus og Han oppstanden i vår kirke.
I skriftet fra synoderådet slås det deskriptivt fast at “samlivslæren har sprengkraft til å være kirkesplittende”. Dét er det mye rart som har, om vi ser på historien - både i kirkesamfunn og i enkeltmenigheter. Men slik jeg ser det er det vår oppgave ifølge Bibelen å jobbe stikk motsatt vei - mot enhet. Dér tror jeg vi har mye spennende i vente!
Ole Halvard Sveen,
Stavern